-Jeg har sett det i ettertid: Jesus har holdt sin mektige hånd over meg gjennom hele livet. Han har vært trofast gjennom alt; både på høydene og i dalene. Og jeg har virkelig opplevd begge deler, forteller Hedvig Kleppe Reinertsen, i dag bosatt i sitt kjære barndomshjem ute i havgapet på Lista, på sydspissen av Norge.

Tekst: Harlad Mydland

Sykepleierutdannet fra Menighetssøsterhjemmet i Oslo
-Da mamma gikk gravid med meg, var hun veldig syk under hele svangerskapet. Ja, til tider var hun så dårlig at hun kastet opp blod. Legen ville ta meg bort, men det ville ikke mamma høre snakk om.

-I svært ung alder fikk jeg livstruende lungebetennelse, men kom meg gjennom det også. I ettertid har jeg sett det klart: Gud har holdt sin hånd over meg hele tiden. Han har bevart meg gjennom alle prøvelser, og de har det vært mange av, forteller Hedvig.

Etter grunnskolen reiste Hedvig i 18-19 årsalderen til Oslo. Året var 1958. Som en av de aller yngste på kullet, påbegynte hun sin treårige utdannelse som sykepleier ved det Lutherske Menighetssøsterhjemmet. Under oppholdet i Oslo traff hun mannen som senere skulle bli hennes ektemann. De giftet seg like etter at Hedvig hadde avlagt en meget god eksamen og reiste nordover.

Men før reisen til Nordland, mens hun var hjemme på Lista og gjorde i stand til bryllup, opplevde Hedvig vekkelsestiden på Lista med den da 22 år gamle evangelisten Aril Edvardsen fra Kvinesdal. Dette var i 1961, kort tid etter at Aril hadde opplevd sin radikale omvendelse, og nød for menneskesjeler, fjernt og nær.

Hedvig som student ved Menighetssøsterhjemmet i Oslo.

Vekkelsesild over Lista
-Aril bodde like bortenfor mitt barndomshjem, her som jeg bor i dag. Han fastet og ba hele tiden. Etter hvert så han ut som en fange fra konsentrasjonsleiren Bergen Belsen. Kona til ekteparet han bodde hos ble redd for ham, forteller Hedvig.

-Tross min lutherske bakgrunn hadde jeg allerede som barn sagt at jeg ville bli troende døpt. Jeg var åpen og søkende. Blant venninner snakket vi om møtene på lokalet. «De roper halleluja», var det noen som sa.

-En kveld kom jeg inn på møtelokalet, og gikk fram til forbønn. Aril la hånden sin på meg. Han ba inderlig, og jeg kjente kraften gå gjennom hele kroppen. En mektig, uforglemmelig opplevelse! Jeg har aldri kjent en slik kraft verken før elle senere, medgir Hedvig.

-Mamma hadde meldt seg til dåp, og skulle døpes i Sion Vanse. Sigurd Omdal var pinseforstander på den tiden. Pappa var rasende, men gikk sammen med mamma til pinselokalet! Jeg sa til mamma: «Du skal gå!» Jeg var fast bestemt på å støtte henne. Det var Aril Edvardsen som døpte mamma. Hun ble frelst i metodistkirken i Flekkefjord, og var nå med i metodistkirken på Langåker. Pappa holdt seg på bedehuset, men etter en stund ble også han overbevist og ville bli døpt.

-Da Aril døpte pappa, en stivnakket lutheraner, viste det seg plutselig en lysstråle fra Arils hånd og opp i taket. Lysstrålen kan sees på et bilde som ble tatt av begivenheten, og ble trykket i Troens Bevis, forteller Hedvig, som betegner vekkelsen på Lista som en «brudevekkelse».
Flere av dem som tok imot Jesus døde kort tid etter vekkelsen på grunn av høy alder. Kristne ble vekket opp og mange døpte seg. Både den lokale misjonsmenigheten og bedehuset ble berørt.

Misjonstjenesten til Aril Edvardsen begynte med møter i lokale forsamlinger spesielt rundt på Listalandet og Rogaland, før han etterhvert pioenerte misjonsarbeid gjennom Troens Bevis i en rekke land.

Med apostlenes gjerninger som forbilde
I sin første bok «Med apostlenes gjerninger som forbilde» utgitt i 1964, skildrer Aril Edvardsen, vekkelsen på Lista slik:
«Den lille venneflokken på Borhaug, Lista, hadde et vakkert lokale, men det var lite folk på møtene. Men nå begynte en ny tid i Betania Borhaug, som vennene aldri hadde opplevd. I 5 måneder var lokalet fullsatt og Jesus åpenbarte seg til frelse og fornyelse.

Flere syke opplevde helbredelse og omkring 35 troende fra forskjellige samfunn ble døpt med den Hellige Ånd. Mange troende ble døpt i vann, og en helg hadde vi dåp 4 ganger.» Ei kvinne ved navn Ragna Ludviksen fra Borhaug skrev følgende brev til Aril Edvardsen under møteserien:
«Jeg vil gi Gud ære og all pris. Han har helbredet meg fra store brannsår på begge beina. Sårene ville ikke gro igjen, og doktoren sa at jeg måtte på sykehus og opereres. Legene sa jeg måtte ta skinn fra mine lår og lappe det til. Edvardsen kom hjem og ba og salvet meg i Jesu navn. Straks han var gått la det seg skinn over sårene, så jeg kunne gå til møter og fortelle hva Jesus hadde gjort. Jeg ble deretter helt frisk etter å ha ligget til sengs i 2-3 uker.»

«Kall meg Hedvig!»
Hedvig ble gift med en forretningsmann. Sammen fikk de mange begivenhetsrike år i Tysfjord, som var egen kommune fram til kommunesammenslåingen i 2020. Her mellom lange dype fjorder og høye bratte fjell i Ofoten i Nordland, er Norge på det smaleste.

-I en periode hadde vi opp til ca. 90 ansatte i våre virksomheter, hvorav mange samer. Vi drev gruvedrift to steder, entreprenørfirma og forretning. Jeg ble veldig glad i alle menneskene rundt meg, ikke minst samene. Alle var svært glade for at de fikk jobb. Men da folk begynte å kalle meg: «Fru Ellingsen», måtte jeg si fra: «Kall meg Hedvig!», sa jeg.

-Jeg kom jo fra enkle kår på Lista, poengterer Hedvig, som etter hvert ble valgt til leder for sykepleieforbundet i Tysfjord i en lang periode. I en fireårs periode satt hun i kommunestyret for Høyre. Hun var godt likt og på lag med alle.

-En dag kom en dame på besøk i vårt hjem. «Så nydelig du har det», utbrøt hun. Jeg sa: «Det er jo bare et lån.» Og det var faktisk sant, og egentlig profetisk, fordi i 1976 ble vi slått konkurs.

Da hadde firmaet eksistert i 43 år, og det ble en svært vanskelig tid for familien.
Etter konkursen begynte Hedvig å jobbe på fulltid som sykepleier. Før den tid hadde legen gitt henne et fyldig medisinskap hjemme, slik at hun kunne være lokalbefolkningen til hjelp. Hun hjalp mange syke og hjelpetrengende gratis på frivillig basis i mange år. Mange av pasientene var alvorlig syke. En gang tok hun imot et barn, mens ambulansen var på full fart til fødestuen på sykehuset i Bodø.

-Vi mistet ikke én pasient i alle disse årene, forteller Hedvig, som gir Gud all æren. Senere tok hun videreutdanning innen psykiatri, og fikk etter hvert hele kommunen som arbeidsfelt. Hun jobbet i mange år parallelt på ambulansen og i hjemmesykepleien, ofte på hjemmebesøk på humpete og dårlige gårdsveier. Men Hedvig visste om kraften i bønn.

Dåp i vann
-Dåpen hadde lenge ligget latent i meg. Jeg så dette med troendes dåp, på tross av min lutherske bakgrunn. Vi var lært opp til «nøddåp» av spebarn under sykepleierutdanningen. Ja, dåpen var langt framme i mine tanker, da misjonsbåten «Fredsbudet» la til kai i Tysfjord i 1966, fortsetter Hedvig.

-Det var mye motstand fra bedehusfolket. «Kan dere ikke bare døpe meg i badekaret om bord i Fredsbudet?» «Nei, søster», var det kontante svaret. «Det kommer ikke på tale. Vi skal ha en verdig dåp, sa skipperen på Fredsbudet.»

-I Storjord var det et lite pinselokale. Dette var i februar, og vi hadde hatt frost i lange tider. Anton Knutsen var evangelist i Storjord og skulle døpe meg, men det var ikke vann å få tak i. Til sist fant Anton en bekk, knuste isen og fikk tak i vann. På en kjelke transporterte han vannet i bøtter inntil det var nok vann. Folk sa: «Kunne du ikke ha ventet til våren?»

På grunn av det iskalde vannet måtte de låne varmekabel fra pinsemenigheten i Lødingen. Denne ble transporter med ferjen. Da Hedvig kom til dåpsmøtet i Sion Storjord, var vannet oppvarmet og lokalet sprengfullt.

-Jeg bare gråt, minnes Hedvig, og sa til Anton Knutsen at hun ikke klarte å vitne. Anton sa: «Men du kan i alle fall si at du er glad i Jesus!» «Ja, det kan jeg», svarte jeg. Det var en himmelsk atmosfære i lokalet. Da jeg stilte meg fram fosset ordene ut av meg, og jeg ble døpt i Jesu navn.

Syner av Jesus
Langfredag i 1966 hadde Hedvig nettopp bedt for barna sine og lagt dem. Hun ville deretter lese Jesu lidelseshistorie, og knelte ned ved sofaen mens hun leste.

-Plutselig får jeg se Jesus fysisk, som på en film, først Hans kamp i Getsemanehagen. Deretter forandret synet seg og jeg ser Jesus hengende på korset. Dette var helt virkelig for mine øyne og har brent seg fast i meg. Jeg kan framkalle synet når som helst.

-Jeg fikk se at Han hang der for meg, og rakte begge hendene ut mot Ham. Jeg ville berøre Ham. Der og da ble jeg døpt i Den Hellige Ånd. En mektig opplevelse, som jeg trengte da, og i tiden deretter. Takk Jesus for det! Jeg glemmer det aldri, forteller Hedvig gripende.

Kjærlighet til Israel
14. mai 1948 var jeg ni år gammel og lekte utenfor hjemmet vårt. Plutselig kom mamma ut i ekstase og ropte: «Israel har fått sitt land. Nå kan Jesus komme når som helst». Der og da ble det sådd et frø i mitt hjerte, medgir Hedvig.

-Mange år senere sa noen venner en dag til meg: «Vi har fått det for oss å gi deg penger til en tur til Israel». Jeg kunne først ikke ta imot, men slik ble det. Dette var i 1993. Dermed reiste jeg på min første tur til Israel. Senere har det blitt mange flere.

Under en tre ukers periode som sykepleier på Dødehavsklinikken ble Hedvig dødssyk etter to uker.

-Hadde jeg ikke vært for behandlingen jeg fikk i Israel der og da, hadde jeg ikke levd i dag, understreker Hedvig.

Hun har besvimt flere ganger, og gjorde det samme på Dødehavsklinikken. Heldigvis ble hun tatt godt vare på av kyndige leger og helsepersonell.
-Jeg simpelthen elsker Israel. Første gangen vi fløy innover mot Tel Aviv, gråt jeg da jeg så lysene fra landet. Men det viktigste for jødene er å ta imot Jesus Messias.

Fra ett av de føste Stevnene i Sarons Dal i begynnelsen av ’60-årene. Da ble møtene holdt i et telt.

I spissen for Saron Farsund
-Vi var i Sarons Dal på stevne hver sommer i ferien vår. Ungene ville tilbake. De fikk et forhold til dalen og misjonsvirksomheten der, forteller Hedvig, som kan se tilbake på et spennende liv. Jeg elsket «action», sier hun i dag.

Hun ble gift for annen gang med en mann som jobbet som kirurg ved Stavanger Sykehus. De bodde sammen 8 1/2 år på Stokka i Stavanger. Etter at hun ble enke flyttet hun tilbake til sitt koselige barndomshjem på Lista. Hedvig brenner for at flest mulig skal få høre om frelsen i Jesus Kristus. Hun er ikke redd for å ta opp samtale med mennesker hun møter i lokalsamfunnet, selv om ikke alle er like begeistret for hennes frimodighet. Om søndagen leder hun møtene på Saron Farsund; gjerne med gitaren i ene hånda og Bibelen i den andre.

Bli inspirert av trosstyrkende historier og nytt fra misjonsfeltene:
Få Troens Bevis bladet gratis i postkassen.

Du kan være også være med og  støtte dette misjonsarbeidet med en gave