– Da jeg kom ned bakken til Sarons Dal og så folkemassene, mistet jeg pusten. Det var da jeg ble hekta, ler Solveig Berg. Her minnes hun noe av det som gjorde sterkest inntrykk på henne de første årene under Stevnet i Sarons Dal.

En dag i juni får Troens Bevis redaksjonen en uvanlig telefon.
-Hei, det er Solveig Berg her. Jeg kan gjerne fortelle dere litt historie fra de første årene i Sarons Dal. Men dere burde ikke vente for lenge. Jeg er 102 år gammel!

Så legger hun til;
-Jeg er frisk i hodet, men merker jo alderen på kroppen.

Innen et par uker banker Troens Bevis på døren til leiligheten hennes på Nodeland utenfor Kristiansand. Den er lys og imøtekommende med minner fra et langt liv på vegger og bord. I sofaen sitter en kvikk dame som er godt forberedt. I løpet av de neste par timene går praten raskt og flytende.

-Da jeg var 98 år gammel, søkte jeg om en plass på heimen. Men jeg var altfor frisk til å få en plass, så jeg måtte flytte inn i min egen leilighet. Jeg har fått ei som kommer og vasker, også får jeg litt middager på døren, men ellers er det sønnen min på snart 80 år og familie som må hjelpe meg, forklarer hun.

Solveig peker på et bilde av hennes oldeforeldre, Lars Aadnesen (1810-1900) fra Lysebotn i Ryfylke og Inger Kolbeinsdatter fra Salmeli i Kvinesdal (1815-1899).

Sprek dame
Men Solveig er vant til å klare seg selv. Som 90-åring flyttet hun inn i egen husvogn i sommerhalvåret.

-Da jeg var over 90, flyttet jeg til Lyngdal og kjøpte en husvogn som jeg kunne bruke fra frost til frost, får å si det slik. Det kom til og med i avisen i Lyngdal, på grunn av min høye alder, ler hun igjen.

-Jeg trivdes så godt i Lyngdal, så jeg kjøpte etter hvert en leilighet i sentrum, da sønnen vår overtok huset jeg hadde hatt på Nodeland i alle år. Men da jeg var 98 år gammel, tenkte jeg at det var tid for å komme tilbake til Nodeland der jeg har familie.

På’n igjen
Sølvi Edvardsen, som er gift med daglig leder av Troens Bevis, Rune Edvardsen, bekrefter at hun husker godt Solveig, som ble venn med hennes egen mor.

-Solveig var en liten dame som selv i 90-årene hadde enormt med energi og var rundt og reiste. De siste årene under Stevnet banket hun rett som det var på campingvognen til min mor for å få seg en liten hvil, også var det på’n igjen.

Solveig (t.v.) sammen med ei venninne på Liland i Kvinesdal, der hun vokste opp.

Stort pågangsmot
Det er tydelig at Solveig har alltid vært en usedvanlig sprek dame med mye pågangsmot. Hun ble født på Liland i Kvinesdal som den yngste i en søskenflokk på åtte. Hun giftet seg og fikk barn, men mannen fikk en del utfordringer, så det ble hun som tok seg av familien.

Hun forteller at som ung jente under krigen var hun i Oslo. Der jobbet hun en periode som hushjelp for broren til Gustav Vigeland, Emanuel Vigeland. Han er mest kjent for sine utsmykkinger av kirkebygg, og har et eget museum i Oslo.

-Det var en veldig interessant periode. Jeg var jo i kunst atelieret til han og broren og besøkte Vigelandsparken, der nye skulpturer ble satt opp. Men jeg skjønte jo ikke så mye av det på den tiden, i dag ville jeg nok fått mer ut av det, tenker jeg.

Solveig Berg som 20-åring. Under andre verdenskrig var hun i Oslo der hun en periode jobbet som hushjelp for kunstneren Emanuel Vigeland.

Tok utdannelse som 50-åring

I 1970, som 50-åring, tok hun utdannelse som hjelpesykepleier. Deretter jobbet hun 17 år på Kristiansand sykehus i Tordenskjoldsgate, inntil hun gikk av med pensjon, og sykehuset flyttet opp til Eg.

-Det var veldig gode år i mitt liv. Det var så godt miljø blant de ansatte, minnes hun.

Som pensjonist har hun også hatt flere turer til utlandet med reisegrupper, deriblant med Marit Rasmussen, som var rektor på Troens Bevis Bibel og Misjonsinstitutt i flere år.

-Jeg har som regel reist alene, men har alltid fått gode venner underveis! Men nå har vi snakket nok om meg, nå må du høre hva jeg opplevde på de første Stevnene i Sarons Dal, avbryter Solveig seg selv.

Ble «hekta»
Hun presiserer at det er viktig å sette inntrykkene inn i konteksten fra 60’ og 70’tallet. Stevnet i Sarons Dal var det første felleskristelige stevnet i Norge. Det tiltrakk seg tusener av mennesker fra hele landet, og fikk store avisoppslag i vanlig presse.

-Første gang jeg kom til Sarons Dal var med min svoger og hans kone som bodde i Lyngdal, Ivar og Alfhild Berg. De var veldig begeistret for Sarons Dal. De tok meg med på møtene i begynnelsen. Vi kom bort for en dagstur, og jeg husker vi gikk ned veien ovenfra. Den første hallen var akkurat blitt ferdig. Da jeg kom ned bakken til Sarons Dal og så folkemassene utenfor hallen, mistet jeg pusten. Det var da jeg ble hekta, ler hun.

-Det var tre møter hver dag, og vi var flere som gikk på alle sammen!

Bilde fra Sommerstevnet i Sarons Dal 1974.

Sov på gulvet
De første årene overnattet hun i et klasserom på en av skolene i bygda.

-Jeg ble innkvartert på en skole, der jeg lå på gulvet på en medbrakt madrass inne i et klasserom. Alle pultene var flyttet ut. Det gjorde jeg i flere år, og det gikk helt bra. Jeg hadde medbrakt primus, og de fleste av oss som sov på skolen laget vår egen frokost og kvelds, men spiste middagen i Sarons Dal. Jeg husker godt ei eldre dame som også kom hvert år fra Haugesund. Hun hadde gjort beslag på et fast hjørne i klasserommet. Hun kjøpte alltid med seg lydkassettene fra møtene under Stevnet, og når hun kom tilbake til Haugesund, gikk hun rundt fra dør til dør og evangeliserte med dem.

-Hun hadde et dårlig hjerte, men legen hennes hadde sagt at hun måtte bare dra til Sarons Dal, for det gjorde henne så godt, forteller Solveig, og smiler ved minnet.

-Så kjøpte sønnen min telt, og det satte vi opp ved broen på sletten utenfor hallen, og deretter på jordet som en av bøndene i nærheten leide ut.

Dåp i elven Litleåna som renner gjennom Sarons Dal, skapte stor oppmerksomhet under Sommerstevnet. Her er bilder fra Troens Bevis bladet for sept. 1974. Men det ble bestemt etterhvert at de som ønsket å bli døpt, heller skulle kobles opp mot en lokal menighet, slik at de også kunne komme inn i et menighetsfelleskap og bli fulgt opp i sin nye tro.

Massedåp i Litleåna
Av de mange inntrykkene Solveig ikke glemmer, var synet av folk som ville bli døpt i Litleåna, elven som renner forbi Sarons Dal.

-Flere titalls ble døpt hver sommer. Men jeg vet at Aril Edvardsen etter hvert gav beskjed om at folk heller skulle døpes i sin lokale menighet, så det ble jo slutt på dåp etter hvert.

Vekkelse i luften
Hva tenker du var så spesielt eller annerledes med det som folk opplevde i Sarons Dal den første tiden?

-Jeg hadde en nabo som sa: «Jeg kjenner ånden med en gang jeg kommer ned i dalen, det er vekkelses ånd i luften». Det er jeg enig i. Det var virkelig en veldig sterk vekkelses følelse. Det var ofte køer av folk som ville bli bedt for under møtene, og jeg vet at mange tok imot troen og ble frelst.

-Også var det de store predikantene som kom! De kom fra Amerika og hele Skandinavia. Det var helt nytt for oss å få lytte til dem. Ikke minst husker jeg da Nicky Cruz kom for første gang. Da stod folk i kø som sild i tønne. Og jeg minnes at flere hadde nok ikke så mye bedre kø-manerer enn folk flest, ler hun igjen.

-Folk gikk inn i hallen minst én time før møtene skulle starte, for å sikre seg plass.

Hun forteller at det var også store kollekter som kom inn i forhold til tiden de levde i.

-Jeg husker spesielt når Ludvig Karlsen var her fra Evangeliesenteret. Hallen var stappfull, og folk stod utenfor. Da var det to kollekter, først en til Sarons Dal, også var det en til Evangeliesenteret. Og store kollekter på flere titalls tusen kom inn, det var utrolig!

Solveig Berg tilbake på Liland i Kvinesdal, der hun hadde barneårene sine.

Aldri bitter
Hvilket trossamfunn vokste du selv opp i?

-Jeg vokste opp på bedehuset og har tilhørt statskirken. Men jeg har jo gått flere steder. Det var aldri noen som spurte i Sarons Dal hva slags kirketilhørighet en hadde. Det var deilig.

Du har hatt en tro hele livet ditt. Hva har den betydd for deg?

-Du vet, det har jo vært både medgang og en motgang. Vi mistet bl.a. en gutt da han var to år gammel som druknet. Min mann døde for 30 år siden. Jeg var den yngste av 8 søsken, men jeg er den som har levd lengst. Så det er klart det har vært en del tap. Men det jeg kan ærlig si er at jeg har aldri vært bitter på Gud. Jeg har aldri klandret Han for det som har skjedd. Han har heller vært min trøst og styrke gjennom alt.

Her fra 100 års dagen til Solveig Berg, som ble feiret med en flott reportasje i Fedrelandsvennen.

Feiret som 100- åring
Da Solveig fylte 100 år i 2022, ble hun feiret av Fædrelandsvennen i Kristiansand med et intervju. Der avslutter hun stykket med følgende ord, som fremdeles er betegnende for 102-åringen:

-Jeg kunne jo bare satt meg ned og blitt gammel. Men nå går det på viljen. Jeg slenger av meg dyna om morgenen og sier til meg selv:

Du skal opp!
Og sånn blir det, sier Solveig Berg.

Kilde: Troens Bevis bladet for september, 2024

Bli inspirert av trosstyrkende historier og nytt fra misjonsfeltene:
Få Troens Bevis bladet gratis i postkassen