Martyrsønnen som fører farens kall videre: «Iranere finner den ekte skatten»
Møt Gilbert Hovsepian (47), sønn til den kjente iranske martyren Haik Hovsepian. Gilbert har ledet flere tusen iranere til tro gjennom TV-program og oppfølging. Troens Bevis fikk et eksklusivt intervju med han under Åpne Dører sin konferanse i september, der han var hovedtaler.
Hovedtaleren på høstens Åpne Dører konferanse i Stavanger var iraneren Gilbert Hovsepian. Han er sønn til pastor Haik Hovsepian, som led martyrdøden i Iran i 1994. Haik hadde fått underhold fra Troens Bevis siden 1960 tallet og var en kjent kristen leder og pastor i Iran.
Han var også tolk for Aril Edvardsen, grunnlegger av Troens Bevis, når Aril talte på møter i Iran. Bare dager før Haik ble brutalt myrdet for sin tro, var han på besøk i Sarons Dal og i hjemmet til Aril og Kari Edvardsen.
Det var deres sønn, Rune Edvardsen, nå daglig leder av Troens Bevis, som kjørte Haik til flyplassen da han skulle reise hjem. Det var heftig snøvær den dagen, og de ble sittende fast på Storekvina og prate i flere timer før toget endelig kom. Det ble en prat som Rune aldri glemmer. Haik fortalte at han regnet med at noe ville skje når han retunerte til Iran. Han hadde rett.
-Jeg var 17 år gammel da min far ble drept i 1994, begynner Gilbert Hovsepian.
– Og det var ikke en overraskelse, fordi pappa pleide å si at han var kalt til å gå foran som martyr. Vi likte ikke å ha de samtalene hjemme, for det var ikke et morsomt tema å prate om. Men min far visste at Gud hadde kalt han til å bli martyr. Men han ønsket ikke at hans død skulle ties i hjel. Han ville at verden skulle vite hva som foregikk i landet vårt.
På likhuset
Haik ble kidnappet 19. januar i 1994. Den 30. januar ringte politiet til familien og sa at han befant seg på likhuset. Minnehøytider ble i etterkant holdt for han i kirker over hele verden. Gilbert forteller at hans fars død førte til at han kjente på et ekstremt sinne mot islam og perserne. Da han fylte 18 år kun noen måneder senere, måtte han melde seg til den obligatoriske militærtjenesten i Iran og tjene landet som hadde drept hans far.
-De to årene i militæret, fra jeg var 18-20 år, var ekstremt vanskelige. Jeg ble fortalt at min far var en amerikansk spion. De sa at det var årsaken til at de drepte han. Samtidig advarte de meg om at dersom jeg snakket høyt om Jesus, ville livet bli tøft for meg.
Torturert
På tross av advarslene fortsatte Gilbert å dele sin tro med andre. Det førte til at han ble slått og torturert flere ganger. En gang ble han også fengslet i tre måneder.
-Jeg ble latterliggjort i offentligheten. Jeg ble truet. Og jeg innså at jeg var konstant i fare. Som person er jeg ikke veldig modig. Og jeg var i hvert fall ikke modig som 18-åring. Men Gud gav meg en spesiell nåde til å gå igjennom det jeg opplevde. Jeg kom heller aldri på å stille Gud spørsmålet «hvorfor?». Det ordet var aldri i tankene mine. Jeg visste allerede hvorfor. Når du følger Jesus vil det være forfølgelse og motgang. Jesus har sagt at dette vil skje. Jeg måtte bare stole på Gud og jeg opplevde Hans beskyttelse flere ganger.
Gilbert husker spesielt en episode som gjorde at han ikke tror på tilfeldigheter lengre.
-En dag da jeg var i militærtjenesten skulle jeg stå vakt i midten av en rundkjøring med et gevær i hånden. Men den morgenen startet ikke bilen, så jeg måtte ringe til generalen min. Han sa at han ville sende en annen i mitt sted. Men ca. 20 minutter senere startet bilen, så jeg ringte og sa at jeg kunne komme allikevel. Da jeg kom frem til rundkjøringen, ser jeg at han som tok min vakt, ligger blødende og død på bakken. Han ble skutt fra en bil som kjørte forbi. Det skulle vært meg.
Frykten forsvant
Men det var i denne tiden Gabriel lærte å stole på Gud, og mye av frykten som hadde plaget han etter sin fars død, slapp taket.
-Jeg forstod at Gud har kontroll når vi setter vår lit til Han. Om Gud tillater det, kan ting skje. Dersom tiden ikke er inne, vil det ikke skje. Det ble en stor trøst for meg å forstå at det var min fars tid til å gå da han ble martyr. Han visste også det. Det førte til at jeg klarte å tilgi mine fiender og forfølgere. Og Gud la ned i meg en helt spesiell kjærlighet til muslimer og persere. Før hatet jeg dem, men nå elsker jeg dem. Det er grunnen til at jeg nå deler evangeliet med dem.
Men Gilberts frimodighet førte til stadig større grad av forfølgelsen for både han selv og resten av familien.
Fem år etter hans fars død klarte de å komme seg ut av Iran og flyttet til USA, hvor både tanter og onkler og besteforeldre hadde søkt tilflukt flere år tidligere.
Der startet familien en satellitt tjeneste med kristne programmer til Iran på en TV-kanal som heter «Send me out» (sendmeout.org).
-Det var min bønn at Gud skulle sende meg ut. Og det gjorde Han gjennom TV-tjenesten vår, forteller han.
En million kristne
Siste tall som er kommet ut hevder at det er nå 1 million kristne i Iran. Basert på responsen de får på satellitt programmene og fra innsiden av undergrunnskirkene, mener Gilbert at dette er et troverdig tall.
-Jeg begynte å dele evangeliet på TV, og tusenvis av iranere kom til tro. Mange ringte til oss og sa: «Vi drepte din far. Vi hatet deg og nå sier du «Jeg elsker dere. Jesus elsker dere. Hvordan er det mulig?»
-Men budskapet om kjærlighet og tilgivelse er så sterkt at mange har kommet til Kristus. Jeg kritiserer aldri islam eller Iran, myndighetene eller politikken. Jeg snakker kun om Jesus. Jeg tenker at jeg må gi dem god mat. Så selv muslimer liker meg, og mange ser på programmene våre. Alle kirkelokalene i Iran er nå nedstengt. Men folk samles i hjem. Vi kaller det undergrunnskirken. I tillegg er det flere tusen troende som av frykt heller ikke går i undergrunnskirken. De lytter kun til TV og radio. Også har vi internettmenigheter som enkelte av dem velger å bli med i.
Ekte vare
Men etter korona epidemien følte Gabriel seg ledet til å dra til Tyrkia for å dele evangeliet med de to millioner iranere som kommer dit på ferie hvert år. Fordi flere har sett han på TV, er de nysgjerrige og oppsøker møtene hans.
-Så langt har 66 personer kommet til tro, og vi har nettopp plantet en menighet i Tyrkia. Men det som er spesielt fint er at vi treffer iranere på ferie som kommer til tro, og de tar troen med tilbake til Iran. På ett av møtene kom en kvinne med dekket hode. Hun og fem andre gav livet sitt til Jesus på det møtet. Hun dro tilbake til Iran, og hennes bror og søster og deres barn kom også til tro. Og nå har vi en undergrunnsmenighet i Iran som består av denne familien. Det er så mange historier som dette, de drar tilbake og vitner om Jesus fordi de har funnet den ekte skatten.
Hva tenker du det er som tiltrekker iranere til kristendommen?
-Vi ser at spesielt de som kommer fra muslimsk bakgrunn blir så begeistret når de får høre at de kan bli frelst ved å tro på Jesus, og at det er ikke noe fordømmelse i Han. Vi har en frihet i Jesus som er helt unik, og det er nytt for dem. Det er ikke bare hodeplagget som kanskje forsvinner, selv om vi aldri prater om det, men det er hjertet som nå forandrer seg.
Disippelgjøring
Gilbert legger til at omtrent 80 prosent av iranerne betrakter seg nå som sekulære på grunn av det de opplever i landet sitt. De får også rapporter om at stadig flere moskeer står tomme. Han mener at mange av dem bærer fremdeles på en frykt for Gud, men at de fleste ikke vil ha tilknytning til hverken tro eller religion.
-Dette har resultert i at den store vekkelsen vi har sett over de siste årene i Iran har senket farten. Vi pleier også å si at kristendommen i Iran er en mil bred, men kun fem centimeter dyp. Det er fordi alle er begeistret over tanken på frelse, men det er ikke så mye vekst etterpå. Det er også en påminnelse for oss i vesten, som alltid ber om vekkelse på våre lokale steder. Arbeidet begynner etter at folk kommer til tro. Og den delen er ikke en styrke i Iran, av naturlige årsaker. Selv er jeg mentor for flere unge lovsangsledere og pastorer. Men det er en lang prosess som trenger stor tålmodighet. Det innebærer som regel å følge opp én person i ett år, og nå klarer vår organisasjon 50 personer av gangen. Men vestlige organisasjoner som støtter oss, vil gjerne at vi skal oppgradere til 500 på ett år, for da er det lettere å samle inn midler til oss. Men Guds rike fungerer ikke slik, smiler han.
Når du ser på tallene med alle som er kommet til tro i Iran, tenker du at det vil bli en forandring i landet i nær fremtid?
-Personlig så tror jeg ikke det. Iran er ikke redd for å utrydde de som ikke følger reglene deres, og de er heller ikke redde for ryktet sitt, så de har ikke noe å tape ved å holde fast på makten.
Hva kan vi i vesten kan gjøre for å støtte de kristne i Iran?
-Jeg vil si, tenk langsiktig. Vår erfaring er at mange vil støtte prosjekter, f.eks en serie på 13 Tv- program, men det som virker er langtidsstøtte, så vi kan ha faste tilbud over lengre tid. I vesten har vi en overflod av tilbud der vi kontinuerlig kan få åndelig mat, både i menigheter, på konferanser og på nett. Men slik er det ikke i Iran. Så finner folk først et sted der de kan få undervisning og åndelig føde, er det dit de gjerne kommer tilbake. Jeg ser også at folk i vesten gjerne vil høre de store tallene. Men det er ikke først og fremst de store tallene vi skal søke. Jeg har sett og vet at folk blir frelst og liv blir forandret, mens de risikerer alt for Jesus. Vi må aldri glemme at det er hver enkelt person som teller for Jesus og Guds rike. De er skatten for Gud.
Kilde: Troens Bevis bladet for november 2024
Bli inspirert av trosstyrkende historier og nytt fra misjonsfeltene:
Få Troens Bevis bladet gratis i postkassen