-Det er merkelig at Israel, som er det første landet der folk ble nådd med evangeliet, fremdeles trenger evangeliet i dag. Samuel Aweida har vært pastor i en messiansk menighet i Haifa i 27 år. Som en av hoved talerne på høstens Unådd konferanse i Stavanger, hadde han flere overraskende momenter å bidra med om situasjonen i Israel.

-For det meste hadde vi 45 soldater i aksjon under krigen som startet 7. oktober i fjor. Nå er det 30-35 personer. Vår sønn, som bor og har familie på Vennesla, ble også innkalt til reservestyrken og dro for å kjempe for Israel. Vår datter har også vært i militærtjenesten og ble innkalt, forteller Samuel Aweida.

Han er gift med Bjørg fra Vennesla, og var selv i Norge i åtte år, der han lærte seg flytende norsk og var pastor for en menighet i fire år.

Hvordan opplever dere krigen som menighet i Israel?
-En stund hadde vi 70% av lovsangsteamet i krig som soldater, sier han og ler litt over ironien i det han forteller.

-Vår datter er lovsangsleder i menigheten. Og hun er også i en spesial styrke i militæret. Så det klart at det påvirker. Det å se at hun og et par andre lovsangsleder går med geværet på ryggen og gitaren i hånda. Det er jo også opplagt at flere av disse soldatene har små barn hjemme og er unge familiemødre eller fedre, slik som vår sønn. Og de risikerer livet i Libanon eller Gaza eller hvor det måtte være, forteller pastoren, som også har arabisk bakgrunn.

-Nå har de kalt inn 250 000 reservestyrker som ikke er i militæret fast.

Pastorekteparet sin sønn Daniel er innkalt som soldat i IDF.

Lever dere mye i frykt i Israel nå, er dere ofte redde?
-Vi er nok ikke så veldig redde, men vi lever i konstant beredskap, og det kan ta på. Vi vet at hva som helst kan skje, når som helst. Men nå er det enda mer spent. Nå har vi masse raketter som flyr over oss hver dag. I dag begynte våre barn dagen i bomberommet. Fem raketter ble skutt ned over Haifa. Alt vi planlegger i menigheten har et spørsmålstegn. Nå er det lov å samle 300 personer inne i et bygg. Men dette kan forandres hele tiden, avhengig av den reelle faren.

Samuel forteller at i Haifa har de 1 minutt på å komme seg til et bomberom når sirene går.

-Et minutt er greit nok når du er alene, men ikke når du skal flytte et par hundre mennesker ned trappen. Det er mange ting du tenker på, men jeg kjenner ikke på at vi er redde.

Han legger til at det å komme seg ut av Israel til Unådd konferansen var heller ikke enkelt.

-Det er veldig høy spenning mellom Israel og Iran. Så det kan bli full krig mens vi snakker nå. Selv når vi satt på flyet, før det tok av, var vi ikke helt sikre på om vi ville fly. Så høyt har krigsnivået ligget. Gikk det opp et hakk, måtte flyet ha snudd på rullebanen. Vi kjøpte også billetter med Israelsk flyselskap, for de er de eneste som flyr når trusselen blir så høy.

«Sønnen og datteren til den arabiske pastoren i Israel er med i krigen som israelske soldater. Der deler de evangeliet med medsoldatene.»

                             

 Mens vi prater spør jeg pastoren om han ikke er glad for å få et par dager fri fra rakettregnet over Israel mens de er her i Norge?
– Å nei, når vi israelere ser at noe skjer i Israel, vil vi være i landet for å støtte og hjelpe. Vi vil absolutt tilbake som fort som vi kan. Dette ble også synlig etter 7. oktober angrepet og vernepliktige ble kalt tilbake til Israel, slik som vår sønn. Alle fly til Israel var helt stappfulle. De måtte sette inn ekstra militærfly for å hente alle soldatene. De ville være med og beskytte landet sitt. Min kone Bjørg hadde vært i Norge og ville til Israel med en gang. Hun fikk plass på et militærfly sammen med 100 soldater. Hun var den eneste sivile, sier Samuel.

-Det er spesielt når vi f. eks, sammenligner med krigen i Ukraina. Der flyktet vernepliktige og innkalte ut av landet, så de måtte stenge grensene. Israelere har en helt spesiell relasjon med sitt eget land.

Han forklarer videre at de er en menighet på ca. 450 medlemmer, der andelen kristne jøder er litt større enn andelen med kristne arabere.

-Vi har sett flere komme til tro de siste årene, men dette året har vært veldig spesielt.

Hva er det som ligger dere på hjerte nå?
-Poenget med menigheten er å nå flere for Jesus. Det er også derfor jeg er her på Unådd konferansen. Ifølge Romerne 1:16 er evangeliet til jøder først, og det har mange kristne en tendens til å glemme. Israel er blitt et land for spesielt interesserte. Men egentlig, hvis vi er bibelske troende, burde vi alle være interessert i å se mennesker komme til tro i landet vårt, og ikke bare ha Israel som en hobby. Om det er fred eller krigssituasjon, det spiller ingen rolle. Det er det samme målet. Å bringe evangeliet til Israel. Og krigen viser at vi som menighet er en del av det israelske samfunnet.

Vi sitter inne i hotellresepsjonen etter siste kveldsmøte på åpningsdagen under Unådd konferansen i IMI-kirken. Samuel titter ofte på mobilen sin og følger med på siste nyheter fra Israel. Han forteller at to arabere i Israel ble truffet og drept av en rakett samme dag. Han understreker at situasjonen med Iran er nervepirrende og legger til at det er mulig Israels svar på det andre rakettangrepet fra Iran vil komme denne natten. Det gjorde det også.

Men ser dere at det har vært vekst i menigheten deres det siste året etter angrepet 7. oktober?
-Ja, vi har opplevd vekst gjennom dette året. Nye kommer på møtene, for de er interesserte i å høre evangeliet som gir håp. Alle våre soldater er åpne om sin tro. Evangeliet blir delt også i feltene i Gaza og i Libanon. Når du i timevis er sammen med en gjeng soldater, og kanskje er i livsfare, er det veldig spesielle bånd som knyttes, forklarer pastoren fra Israel.

– De sier at de kommer nærmere hverandre en fysiske brødre. På engelsk heter det «Brothers in Arms». Da blir det også naturlig å snakke om Jesus, om troen og om liv og død på en helt annen måte enn når du står i kø på et supermarked. Vår menighet prøver også å hjelpe med praktiske behov til f.eks. de 80 000 israelerne som måtte flykte fra grensen i nord. Mage av dem kom til Haifa og bor mangler jo det meste. Andre i menigheten lager hjemmelaget middag og drar opp til soldatene ved grensen til Gaza så de kan få et godt måltid mat, og ikke bare spise militær rasjonene.

-Mange har vært veldig generøse og gitt penger både i Israel og fra utlandet for at vi skal kunne hjelpe soldater, føyer han til.

Bjørg Aweida med deres tre barn. To av dem tjenestegjør i militæret i Israel.

Men hva er situasjonen mellom arabere og jøder inne i Israel? Er det blitt enda mer spenning mellom dem?
-Det er mange av Israels fiender som håper på at konfliktnivået mellom arabere og jøder skal øke, men det har ikke det. Som sagt så ble to arabere drept av en rakett fra Libanon i dag i en landsby i Galilea. Hamas eller Hizbollah bryr seg ikke om de dreper jøder eller arabere så lenge de er israelere. Jeg tenker at vi arabere i Israel har det mye bedre enn i noe annet land i området. Arabere i Israel er israelere.

Men dine foreldre, de var palestinske arabere. Hadde de den innstillingen?
-Ja. De var første generasjons kristne i familien sin. Jeg vokste opp med at hvis du er glad i Jesus, så er du glad i Israel. Det var helt opplagt for dem.
De sa også at er du glad i Israel så vet du også at landet hører Israels folk til. Det er landet som Gud har gitt Israels folk, ifølge bibelen.

Hvordan kunne foreldrene dine forstå at de måtte akseptere Israel når de ble kristne?
-Det er helt vanlig å si blant arabiske kristne at «hvis du liker dette, så er det fint. Men om du ikke liker det, så spiller det ikke noen rolle. Det er Gud som bestemmer». Det fikk jeg høre i oppveksten. Det var en enkel måte å si det på. Det gjelder mange ting i livet. Gud har ikke alltid rådført seg med meg, for å si det slik, ler pastor Samuel Aweida.

– Vi har tre ex-muslimer i vår menighet, og selv de elsker nå jødene. Dette er noe vi hører mye om fra de som kommet til tro i muslimske land, selv i Iran, Israels største fiende. Vi ser faktisk en mer naturlig og større kjærlighet hos folk som kommer fra islamsk bakgrunn enn hos mange som er vokst opp med kristen bakgrunn. Til og med her i Norge. Her har mange vanskeligheter med å si at de er glade i Israel, for alt er så politisk ladet. Mens muslimene har gått fra å hate til en 180 graders snu-operasjon, og bestemmer seg for å elske dem. Vi vet også om slike vitnesbyrd fra Libanon, Syria, Egypt, Jordan og Somalia, for å nevne andre eksempler.

Hva tenker du vi som nordmenn kan gjøre for å støtte Israel?
-Jeg mener at som kristne må vi be om fred for Jerusalem. Det er ikke bare et fint vers man leser i Bibelen. Vi ser på hele konflikten rundt Israel som noe som har åndelige røtter. Det er flere brutale kriger som nå pågår i verden. Bare i Etiopia er det en halv million som er blitt slaktet de siste tre år. Sudan har verdens største sultkatastrofe nå på grunn av en indre konflikt, og 15 millioner er drevet på flukt. Mye forferdelig skjer rundt forbi. Men jeg tenker at selve kjernen i Israel er en åndskamp, som har til hensikt å ødelegge Guds plan for dette landet. Men jeg vil at vi skal begynne å be om at flere skal få møte Jesus i Israel, slik vi ble oppfordret til det på Unådd konferansen.

I 2023 var det offisielle tallet på kristne i hele verden 2,3 milliarder. (worldpopulationreview.com) I Israel i dag er det kun 1,34 prosent kristne. Ifølge Joshua Project er landet utrolig nok ett at de mest unådde med evangeliet. Av 48 folkegrupper i landet, regnes 38 som unådde.

-Det er merkelig at Israel, som er det første landet der folk ble nådd med evangeliet, fremdeles trenger evangeliet i dag. Frelsen kommer fra jødene, og jeg kan ikke tenke meg noe bedre enn at vi kan velsigne Israel med Jesus. Det pussige er jo at det er millioner av kristne som besøker landet vårt hvert år. De kommer for å se de historiske stedene, og mange bidrar også med andre ting som er bra. Men ingenting slår Jesus!

Kilde: Troens Bevis bladet for desember, 2024

Bli inspirert av trosstyrkende historier og nytt fra misjonsfeltene:
Få Troens Bevis bladet gratis i postkassen