Ukens andakt av Ole Kristian Iglebæk.

Den hollandske kvinnen Corrie ten Boom forteller om noe som har gjort et sterkt inntrykk på mange.

Under annen verdenskrig og den nazistiske okkupasjonen av Holland fikk Corrie forferdelige opplevelser, og i konsentrasjonsleiren i Tyskland måtte hun tåle mange ydmykelser av vaktene.

«Da vi ble befridd, forlot jeg Tyskland og sverget på at jeg aldri ville vende tilbake,» fortalte Corrie. «Men så en dag ble jeg invitert til Tyskland for å tale. Jeg hadde ikke lyst til å reise dit, men jeg følte at Herren drev meg til å gjøre det. Motvillig dro jeg av sted. Jeg begynte foredraget med å snakke om tilgivelse.

Mens jeg talte, fikk jeg plutselig til min skrekk øye på min gamle fangevokter i forsamlingen. Det var sikkert ikke mulig at han kjente igjen meg. Da han sist så meg, var jeg radmager og syk, og håret mitt var raket av. Men jeg kom aldri til å glemme ansiktet hans, aldri. Mens jeg talte videre, la jeg merke til hvordan ansiktet hans nærmest strålte. Han var tydeligvis blitt omvendt siden jeg så ham sist.

Da jeg var ferdig, kom han frem til meg og sa med et varmt smil: ’Kjære søster Corrie, er det ikke vidunderlig hvordan Herren tilgir oss?’ Deretter rakte han hånden frem for å hilse på meg.

Jeg kunne ikke føle annet enn hat overfor ham. I mitt indre sa jeg til Herren: ’Det er intet i meg som noen gang vil kunne elske den mannen. Jeg hater ham for det han gjorde mot meg og familien min. Men du sier at vi skal elske våre fiender. Det er umulig for meg, men alt er mulig for deg. Hvis du vil ha meg til å elske ham, må det komme fra deg, for jeg kan ikke føle noe annet enn hat.»

Corrie fortalte at i det øyeblikket merket hun bare én tilskyndelse: «Rekk frem hånden.»

Corrie sa videre: «Gjennom mange år hadde jeg prøvd å adlyde Herren i det skjulte. Nå fikk det meg til å gjøre det vanskeligste jeg kom til å gjøre i hele mitt liv: Jeg rakte frem hånden.»

Da skjedde noe uventet og fantastisk: «Etter denne enkle lydighetshandlingen følte jeg det med ett nesten som om det ble tømt varm olje ut over meg. Samtidig følte jeg ord ble sagt til meg: ’Godt gjort, Corrie. Det er slik mine barn skal oppføre seg. Da ble hatet i hjertet oppslukt, og det forsvant, og den ene morderen omfavnet den andre, men i Kristi kjærlighet.»

Rom 5:5 Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved Den Hellige Ånd.

Ole Kristian Iglebæk