-Det viktigste jeg kan si til barn og unge, er at Jesus elsker deg uansett, sier Bjørn Kristiansen fra Fevik.

-Så er håpet mitt at de husker det når de blir 16 -17 år og kommer hjem etter å ha vært ute på by’en og tenker at nå er det ikke noen vei tilbake til Jesus. Om det bare er én ungdom som da husker det jeg har sagt, så har jeg fått min lønn.

De siste 10-12 årene har Bjørn vært med som leder på Planetene sammen med kone og tre barn, som også er med som ledere og deltagere.
I år stiller han som aktivitetsleder på JuniorPlaneten.

-Etter min mening er det aktivitetene på JuniorPlaneten som er gøyest av alle, blunker han.

-For meg handler det ikke om hvorfor jeg reiser hit, men heller hva jeg frarøver barna mine ved å ikke komme hit, fortsetter han.

-Jeg får faktisk klemmer fra barn som sier takk til meg for at jeg overtalte mammaen og pappaen til å komme hit.

I løpet av året er Bjørn også leder for ungdomsgruppen Shine hver fredag i Sørlandskirken i Arendal, og han er også leder på Speideren.

Hva er drivkraften din?
-Jeg brenner for unge. Det begynte da jeg forstod at Jesus delte ut brød og fiskene til disiplene for at de skulle gi det videre.  Jeg skjønte at Gud hadde behov for mine talenter og evner, fordi jeg kan se den éne. Og det er det jeg gjør, jeg ser den éne i barne-og ungdomsarbeidet.

Har du alltid trodd selv?
Nei. Jeg var kristen inntil jeg skled ut som 16 -17 åring. Jeg sluttet å gå på møter, og tilslutt nektet jeg for Guds eksistens. Men så var det jo han der, sier Bjørn, og dunker borti Jan Otto som sitter ved siden av.

Han var Bjørns beste venn, og han var en kristen.
–En dag da jeg var rundt 24 år ba jeg Gud gi meg ett tegn om han fantes. Plutselig ble leiligheten min fylt med en spesiell fred, den samme freden som jeg mintes fra møtene jeg hadde gått på. Jeg hentet frem Bibelen fra en skuff og slo tilfeldig opp i Jakobs brev. Der var spørsmålet om hvordan kan en forvente noe fra Gud om en er som en bølge på havet, som blåser hit og dit med vær og vind?  Det traff. Jeg måtte prate med Jan Otto med en gang, og jeg måtte spørre om han hadde bedt for meg. Det hadde han. Innen 14 dager tok jeg imot troen på Gud.

-Og nå er det jeg som drar med meg Jan Otto, sier han, og begge ler.

-Ja, han har skrevet meg opp som reserveleder i ungdomsarbeidet, så jeg har bare å stille opp når han ikke kan, nikker Jan Otto, og smiler lunt.

Se Stevnerprogrammet her