Når Jesus møtte mennesker, snudde han opp ned på hvordan en møter mennesker som lever og tror annerledes enn en selv. Les Arnfinn Clementsens interessante refleksjon her:

I norsk kristen tradisjon har vi alltid hørt at vi må forkynne lov og evangelium. Loven først for at folk skal se sin synd, og deretter nåden som skal bringe tilgivelse og et nytt liv. Det kan høres riktig ut, men ser vi nærmere på hvordan Jesus møtte mennesker, får vi et annet bilde. «For loven ble gitt ved Moses, nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus» (Johs 1:17).
Den gamle pakt bygde på betingelser, lov og bud, men den nye pakt bygger på nåde og sannhet. Vår oppgave er å forkynne evangeliet, og det handler ikke om hva vi gjør, men om hva Jesus har gjort.

Loven hadde sin hensikt. Gud ga loven til og gjennom det jødiske folk for å vise synden og menneskets avhengighet av Guds nåde. Men loven førte ikke til forandring av menneskenes hjerter. Betingelsene var klare; «For den som holder hele loven, men snubler i ett av budene, har gjort seg skyldig i å bryte dem alle» (Jakob 2:10). Derfor, når Jesus møter de skriftlærde som har grepet en kvinne på fersk gjerning i ekteskapsbrudd, sier han: «Den som er ren, kast den første sten». Alle gikk skamfulle bort. Jesus møtte ikke kvinnen med lovens fordømmelse, men med nåde og sannhet. «Heller ikke jeg fordømmer deg, gå bort og synd ikke mer». Nåde er ikke en «lisens» til å synde, men det er en daglig kilde og kraft til både tilgivelse, gjenopprettelse, seier og frihet fra skyld og skam.

Loviskhet er det motsatte av nåde og sannhet. Det skaper en «pekefinger-mentalitet» og en atmosfære av fordømmelse hvor de som går i kirken bindes i religiøse systemer og ufrihet. Nye som kommer, hvis de skulle komme, må følge mange skrevne og ikke minst uskrevne regler og tradisjoner som menigheten eller kirkesamfunnet har nedarvet gjennom generasjoner. Det blir en negativ kultur. Jeg kan huske fra min ungdom alle regler som skulle holdes. Mye gikk på ytre ting; klær og utseende, musikkstil og metoder. Mye av dette er heldigvis annerledes i dag, men loviskhet har en tendens til å snike seg inn i nye generasjoner og nye menigheter og bevegelser, i ulike religiøse forkledninger.

Jesus møter oss med nåde og sannhet. Loviskhet og religiøsitet fordømmer og dreper liv, kraft og initiativ, men nåde og sannhet setter fri! Jesus kommer til deg og meg – og til alle – med nåde og sannhet. Vi leser om en lam mann som ble firt ned foran Jesu føtter. Det første Jesus sier til mannen er ikke; «Du er en synder». Han sier heller ikke at mannen ikke er en synder, men i stedet får mannen høre: «Dine synder er deg tilgitt». Det er nåde og sannhet som tilgir og setter fri. Nåden går foran sannheten og sannheten kommer i en atmosfære av nåde. Det er evangeliets vei som det menneskene behøver.

Sannheter og sannheten er ikke det samme. Kirken er verdens lys og jordens salt.
Det betyr at den står opp for Guds Ord og er en veiviser i tiden. Men vår oppgave er ikke å fordømme en verden som Gud har forsonet seg med gjennom Jesus. Det er heller ikke vår oppgave å overbevise mennesker om deres synd. Jesus sa om Ånden: «Når Han kommer, skal Han overbevise verden om synd, rettferdighet og dom» (Johs 16:8). Vi vi stå sammen og forkynne evangeliet, de gode nyhetene om Jesus, for alle mennesker. Han er mye mer enn én sannhet, han er selve sannheten som setter fri! Vi møter mennesker som Jesus møtte dem, med nåde og sannhet!

Kilde: Slik jeg ser det, Troens Bevis bladet for september

Få Troens Bevis bladet med inspirerende reportasjer, vitnesbyrd og innlegg gratis i posten