For å være oppdatert av filmen og kunne diskutere ettervirkningene av den, har jeg selv sett den. Jeg så den på Kinoen i Lyngdal. Det var overraskende få som så den, hvilket jeg har fått vite gjaldt de andre kveldene den ble satt opp også.

Filmen viser Mirjams opplevelser i forskjellige kristne miljøer. For Mirjam ble troen en belastning og en prestasjon som går på helsa løs i usunne menighetsmiljøer. Den viser en moderne pinsekarismatisk menighet, en kristen TV-kanal og en særdeles ekstrem gruppe som forbereder barn på Jesu gjenkomst, ved å presse barna voldsomt både fysisk og psykisk.

Filmen er nitrist og provoserende. Vi får innsyn i pastoren og familien som Mirjam er en del av. Hun ser stefarens (pastorens) dobbeltliv: Vellykket og karismatisk i menigheten, mens familien opplever han som manipulerende og nedlatende på hjemmebane. Han pusher stadig Mirjam til nye suksesser, mens hun selv får større og større problemer med å prestere. Hun var verdensmester i diskodans.

Mirjam blir bedt for utallige ganger. Onde ånder blir drevet ut av henne. Hun blir fortalt at hun må gi ALT til Jesus, først da vil Han kunne bruke henne og store suksesser vil komme etter hvert i hennes liv.

Miljøene som blir vist i filmen er så ekstreme at jeg kjenner meg ikke igjen. Jeg tror jeg kjenner Kristen-Norge godt, men hvilken pinsekarismatisk menighet kan kjenne seg igjen i dette?

Vi vet det finnes eksempler der usunne og skadelige ting har skjedd. Vi vet om pastorer som har levd et dobbeltliv og som har ødelagt mennesker. Det er sterkt beklagelig, og vi syns inderlig synd på dem som er påført store og varige skader. Men disse forhold er avslørt, og i dag finnes det utenforstående tilsyn som umiddelbart vil ta tak i slike ting. Miljøene er blitt mye mer åpne i pinsekarismatiske miljøer, og pastorene har ikke samme status som for noen tiår siden. Heldigvis.

Selv om vi ikke kjenner oss igjen i miljøene som beskrives i filmen, er det viktig å være selvkritisk. Det er viktig at de unge ikke blir utsatt for et skadelig forventningspress. At ikke de unge opplever at de blir brikker i et spill. Men at deres tro og tvil blir tatt på alvor.

Jens-Petter Jørgensen har innført et viktig begrep som han kaller ”ærlighetsteologi”. Det betyr at vi kan være ærlige om troen og livet. Vi skal ikke spille en ”super-kristen”. Det holder at vi er den vi er. Da kan vi ha lave skuldre. Da hviler vi på hva Jesus har gjort, og ikke hva vi skal prestere.

Da vi gikk ut av kinoen en kveldstime i Lyngdal, tenkte vi at lyngdølene vil kunne skille mellom ”bart og snørr”. Det vil si de vil skille mellom den ekstreme historien i DISCO og de sunne ungdomsmiljøene som mange kristne ungdommer opplever som sin hverdag. Ikke minst i Lyngdal finnes et flott menighets- og ungdomsmiljø.

Men på steder der det er få kristne og sekulariseringen er kommet langt, kan filmen være med å skape holdninger og bekrefte fordommer at de kristne er så ekstreme som filmen viser.

Dette er mine refleksjoner etter et kinobesøk.

Sten Sørensen