Vi presenterer et sterkt og gripende intervju med Ole Kristian Iglebæk. Han forteller om da han helt uventet ble alvorlig syk – og hvordan Jesus var der hele tiden: ”Jeg har lært at vi må tale sant om livet. Men har også erfart at min tro på Gud holder, også når det ser mørkest ut.”

Vi spør; nesten hviskende: Kom sykdommen overraskende?

– Den kom helt overraskende. Ante ikke noen ting. Jeg hadde vært hjemme 2-3 uker med noe jeg trodde var influensa. Samtidig hadde jeg vært veldig sliten gjennom hele høsten. Alt var et ork for meg, hadde ikke overskudd. Men at jeg var alvorlig syk, det falt meg aldri inn.

Etter påtrykk fra kona gikk jeg til legen og tok en utvidet blodprøve. Jeg fikk beskjed om at jeg hadde Akutt Myelogen Leukemi (AML) og at det var en veldig alvorlig sykdom. Jeg måtte starte behandling straks. De kunne ikke si hvordan det ville gå, om jeg ville klare behandlingen.

Men de skulle gjøre alt de kunne for meg. Det ble opplyst at om jeg ikke tok imot behandlingen, så ville jeg dø i løpet av noen få uker. Behandlingen er veldig krevende og en ekstrem tøff påkjenning for kroppen.

Jeg gjennomgikk tre cellegiftkurer på 3 måneder hvor alle mine egne stamceller ble utryddet. Første kuren gikk hele døgnet i en uke, de andre var litt kortere og av annen karakter. Jeg fikk stamcelletransplantasjon 29. mai 2018. Dette vil for alltid være en merkedag. Livet ble startet pånytt for meg.

På vårparten i 2018 trodde Ole Kristian Iglebæk at han hadde influensa. Men det viste seg å være Akutt Myelogen Leukemi (AML).

Hva skjedde da legen fortalte deg alvoret i telefonen sent en fredag kveld?

– Telefonen ringte kl.19.06 fredag 16. februar 2018 og varte i 4 minutter. På de minuttene snudde livet mitt totalt. En overlege (Hematolog) på sykehuset i Kristiansand ringte meg.

Vi hadde dekket bordet, skulle ha besøk av et vennepar og spise reker sammen. Jeg satt og ventet på de da det ringte i telefonen min. Først så skjønte jeg ikke noe av det han sa, og jeg måtte be han gjenta det hele. Jeg klarte ikke å forstå at det gjaldt meg. Han sa de røde og hvite blodlegemene var på 0,3 og 0,4, og blodplatene var helt på null. Legen sa at immunforsvaret mitt var helt på null og en liten infeksjon ville være livstruende.

Jeg skjønte ikke noen ting. Vi ble enige om at jeg skulle møte på sykehuset kl.10.00 neste dag. Fra det øyeblikket jeg fikk den telefonen, så var jeg i fritt fall. Jeg klarte ikke å tenke, si noe, var stum, helt slått ut, maktesløs. Hadde ikke en tanke, jeg bare datt, og datt og datt og var totalt lammet. Det var ikke bunn i fallet.

Lørdag kom Inger Marie og jeg til akutten på sykehuset. Etter å tatt beinmargsprøve kom legen tilbake og fortalte hvor alvorlig det var. Det var helt uvirkelig at noen skulle si dette til meg.

Etter 1 time med mange tanker så gikk jeg bort til speilet, så meg inn i øynene og sa til meg selv: Dette skal jeg klare, jeg gjør hva som helst for å bli frisk! Da legen snakket, så hørte jeg kun to ting av det han sa: 1) Det er en tøff behandling og 2) vi skal gjøre alt vi kan for at du blir frisk. Det siste tok jeg tak i.

Der og da bestemte jeg meg, selv om legen sa at dette var den tøffeste behandlingen de kan utsette noen for. Jeg visste jo ikke hva alt dette innebar, likevel var jeg innstilt på at dette skulle jeg komme gjennom. Jeg var ikke klar for å dø, jeg ville leve.

Ole Kristian foran Rikshospitalet i Oslo som skulle bli hjemmet hans i flere måneder.

Hva betydde troen for deg da livet raste som verst?

– Troen har vært alt for meg og holdt meg oppe til i dag. Men det første døgnet så tenkte jeg ikke på noe. Jeg var totalt lammet. Hadde mer enn nok med meg selv.

Jeg har aldri anklaget Gud for dette, jeg har aldri vært bitter eller fylt av frykt. Jeg var rolig hele tiden. Legen har sagt til meg i ettertid at jeg tok det uvanlig rolig, han hadde ventet en annen reaksjon. Vi har hatt mange gode samtaler i ettertid. En fantastisk lege som har vært til stor støtte for meg.

Da jeg kom hjem lørdag fra akutten på sykehuset i Kristiansand, så fikk vi besøk av våre barn. Camilla og Hans Martin + Theodor og Celine (som er våre barnebarn), og Christer, sønnen vår.

Vi fikk lørdagen og søndagen sammen. Det var nok de viktigste timene jeg noen gang har hatt. Det var så godt å være i samme rom. Jeg sa ikke så mye, men å være der var nok for meg. Jeg opplevde en ro og trygghet, en hvile som jeg vanskelig kan beskrive. Samtidig var det en underlig stillhet og et stort alvor som preget hjemmet vårt den helgen.

Var det noen bibelvers som hjalp deg?

– Jeg fikk mange sms’er og telefoner denne helgen og tiden etterpå, men av alt som ble sagt og skrevet var det Salme 91 som ble min spesielle. Hver dag siterte jeg denne salmen for meg selv, dag og natt, og mange ganger til dagen. Beskyttelsen min lå gjemt i disse ordene.

Det er også mange andre gode bibelvers, men dette var spesielt. Jeg grep tak i ordene.

På samme måte som du griper tak i noe for å holde deg fast. Slik holdt jeg fast i salme 91: ”Den som bor i den høyestes skjul, skal hvile under den Allmektiges skygge”.

Kapellet i Galsshuset ble et rom til trøst og styrke gjennom oppholdet på Rikshospitalet.

Hvordan ble tiden for dere begge to da du var på Rikshospitalet?

– Vi kom til Rikshospitalet mandag 19. februar 2018 kl.11.30. Da jeg gikk inn der med kofferten, så var jeg liten. Alt var nytt for meg. Husker ennå lukten og stemningen. Jeg tenkte ved meg selv, skal jeg være her i så mange måneder? For dette vil ta lang tid.

Vi kom på avdelingen for blodsykdommer og ble møtt på en enestående måte. Behandlingen startet umiddelbart, og de var flinke til å forklare underveis. Dette ble mitt hjem i flere måneder. Jeg har sett på kalenderen at jeg var på sykehus i nesten 4,5 måned. Fra å aldri å ha vært innlagt noen gang. Det er utrolig.

Tiden der inne gikk med til behandling og jeg fant meg etter hvert til rette. De som arbeider der er fantastiske. Var også på sykehuset i Kristiansand. Har bare godt å si om alle som jeg var i kontakt med. Kjente meg trygg og ble møtt på en veldig fin måte. (Noen ganger savner jeg de, men vil ikke tilbake )

Flere ganger i uken på kvelden, gikk jeg ned til kapellet på Rikshospitalet, i glassgata. Satt alene inne på en stol, så på veggen, der var et kors, la all min bekymring ned ved korset. Det var som varmestråler fra himmelen berørte meg. I min angst og uro, for hva dette ville bringe meg. Om jeg i det hele tatt ville greie det.

Jeg var alene, helt alene, tårene rant, savnet barn og barnebarn, selv om de kom på besøk. Var totalt avskåret fra det normale livet mitt. I kapellet opplevde jeg at Jesus var i rommet! Jeg så han ikke, men jeg visste han var der. Opplevelsen av det var veldig sterkt for meg. Når jeg har vært på kontroll i ettertid, hver 3. måned, er jeg alltid innom. Dette var mitt sted hvor jeg fant hvile og trygghet.

Inger Marie var hos meg det meste av tiden, det har betydd enormt mye. Det betydde også mye for henne å være hos meg. Kunne følge med på det som skjedde og være en del av det, i stedet for å følge på avstand. Vi er heldige og har gode venner i Oslo som stilte hus og rom til disposisjon hvor hun kunne bo, Eva og Bjørn Bjørnø. Det gjorde det hele mye enklere å være der over så lang tid. De stilte opp og var en god støtte både for henne og meg. Det er tøft å være pårørende, og da er det viktig å ha gode folk rundt seg. Vi er så takknemlige!

Det var også mange gode samtaler med veiledere og sosionomer. Spesielt én veileder har betydd veldig mye for oss begge. Hun gav oss mot når det så litt mørkt ut, delte villig av sin energi til oss som hadde lite da.

Det var viktig for oss å ha disse samtalene med en som ikke kjente til oss. Der kunne jeg legge bort fasaden, forkynneren og menighetsmannen. For henne var jeg bare Ole Kristian. Jeg har fortsatt kontakt med henne når jeg er på kontroll.

Familien ventet med flagg da Ole Kristian Iglebæk fikk reise hjem etter ferdig behandling den 02. juli 2018.

Jeg glemmer aldri 2. Juli 2018, det var dagen jeg reiste hjem. Hadde vært hjemme flere ganger dette halvåret, men var nå ferdig med behandlingen. Da var hele familien der, flagg var hengt opp med velkommen hjem. Det var et sterkt øyeblikk når bilen svingte inn på tunet. Inger Marie hadde reist hjem uka før og min bror hadde hentet meg i Oslo.

Jeg var så svak den dagen at jeg nesten ikke kunne klare å gå inn i huset og ut på terrassen. Vi spiste vafler, som er det beste jeg vet, og nøt stunden. Det var nydelig. Men sommeren ble en krevende tid, jeg måtte inn på sykehuset i Kristiansand flere ganger pga. infeksjoner (som er helt vanlig i denne sammenheng).

Jeg trodde jeg skulle fått med meg stevnet i Sarons Dal, det var jo innvielse av hallen og jeg hadde veldig lyst til å være med på dette. Men jeg hadde ikke krefter til annet enn å se på tv overføringen. Kreftene tok seg gradvis opp utover høsten, og i dag er jeg tilbake. Om ikke helt som før.

Trodde du noen gang at livet kanskje skulle ta slutt?

– Jeg tenkte aldri på det. I mitt hode var jeg ikke syk. Under denne tiden følte jeg at jeg hadde det veldig godt, på tross av alt jeg måtte gjennom og utfordringene det medførte. Jeg levde nesten på siden av alt sammen. Selvfølgelig så kom tanken, men jeg tror ikke jeg forsto alvoret fullt ut.

Det er jeg glad for. Inger Marie hadde nok mer klare opplevelser av virkeligheten og var den av oss som fulgte med på alt og hadde dialog med legene.  Hun forstod alvoret bedre enn jeg. Jeg skulle bare bli frisk og komme meg ut igjen.  Jeg kjente meg så utrolig trygg på sykehuset.

For meg var det aldri en tanke om at det ikke skulle gå bra. Og det har gått bra! Det er nå snart 1 år og 6 måneder siden. Men jeg tar kun én dag av gangen.

Hva var din viktigste motivasjon i denne tiden?

– Det må være Inger Marie og alt vi har sammen. Våre barn og barnebarn, og familien ellers. Aldri før har jeg sett verdien av familien som jeg gjør nå. Det å få besøk, og være sammen. Jeg kan ikke beskrive dette med ord.

Særlig spesielt var det når jeg igjen kunne klemme de små, Celine og Theodor. Det gikk mange måneder før jeg kunne ha nærkontakt med de. På grunn av skole og barnehage. Jeg hadde ikke immunforsvar og måtte være veldig forsiktig.

-Aldri før har jeg sett verdien av familien som jeg gjør nå. Det å få besøk, og være sammen. Jeg kan ikke beskrive dette med ord, sier Ole Kristian i ettertid. Her fra et besøk av barnebarn på sykehuset.

Hva betyr menighet og venners forbønner i slike tider?

– Vi har venner som har betydd enormt mye for oss. Kan ikke få takket de nok for all støtte. Den kretsen er veldig stor. Flere tok turen inn på Rikshospitalet for å besøke meg. Det satte jeg enormt pris på. Og det var mange som ringte meg. Har så lyst til å nevne navn, men kan fort glemme noen.

Men jeg må nevne menighetene Betesda Eiken, Betania Åseral og Betania Kristiansand. Disse har vært min støtte og her er det mennesker som jeg setter enormt stor pris på. Sistnevnte er min hjemme menighet, der har jeg vært med siden jeg var 12 år gammel.

Kan ikke nevne alle, men det er mange flere menigheter, fellesskap og personer, både innenlands og i verden for øvrig, som jeg er veldig takknemlig for. Vil bare si takk for all forbønn og støtte! Det har hjulpet meg, og oss, i denne tiden.

Du har forkynt Ordet til andre som har vært i vanskeligheter. Hva har du selv lært?

– Jeg har lært at livet kan snu brått og uventet. Jeg har lært å være takknemlig, at hver dag er en sjelden gave. Ingenting er en selvfølge. Det er ikke spørsmål om det kommer vanskelige dager, men spørsmålet er heller når kommer de? De kom til meg.

Jeg har lært at vi må tale sant om livet. Men har også erfart at min tro på Gud holder, også når det ser mørkest ut. Jeg opplever at det som jeg tror og forkynner, det fungerer. Det er virkelig slik. Forskjellen fra før og nå er at jeg har fått erfare det. Det gir meg større frimodighet enn tidligere.

17. mai feires på Rikshospitalet. -Troen holdt, sier Ole Kristian i dag.

Er det noen erfaringer du kan dele med leserne?

– Det er alltid lett å si hva andre skal gjøre. Men vi opplever ting så forskjellig. Jeg ønsker å ha respekt for mennesker. Det er vanskelig å sette seg inn i andres opplevelser.

Jeg må bare si det enkelt:

– Troen holder! Troen er sterk, selv om det ikke føles slik alltid.

Jeg erfarte at Jesus var i rommet hele tiden på Rikshospitalet. Jeg så ham ikke, men jeg visste han var der! Til og med når jeg stod på badet helt alene og skulle gjøre meg klar for kvelden. Det var ikke mye stemning der inne av seier og ”halleluja” i det rommet, det kan jeg love deg. Men Jesus var der. Han fylte hele rommet.

Jeg sier bare – Takk Jesus, du har vært med meg hele veien!

Kilde: Troens Bevis bladet for januar 2020.

Bli inspirert med nye historier rett i postkassen hver måned.

Få ett gratis  abonnement på bladet