Pastorparet Gina og Øystein Gjerme var med og lede paneldebatt  om  betydningen av frivilliget i menighetsliv og samfunn under Stevnet i fjor sommer.

av Harald Mydland

Gina var ført ute og fastslo at uten de mange frivillige og deres engasjement, ville Salt Bergenkirken aldri ha vært der den er i dag. Menigheten har i dag ekspandert til sju steder og teller mer enn tusen medlemmer.

«Hvordan skal vi motivere til frivillighet?», spurte Gina. «Alle er like viktige i menigheten og det er viktig at alle ser det store bildet. Sammen bygger vi Guds rike. Selv begynte jeg som frivillig medarbeider 11 år gammel og har vært engasjert i mye. Jeg kjente ansvaret og ønsket å bidra der behovene var.

Det er viktig at folk forstår at alt det vi gjør handler om det å bygge kirke. Vi er med på noe som er større enn oss selv, og lever for noe større.

En undersøkelse fra Willow Creek i USA viser at folk har et økende engasjement i takt med sin overgivelse til Jesus. Vår positive utfordring er å engasjere i bredden; vi vil ha alle med. Når alle bidrar hver med sitt oppnår vi mer. Aktiv deltakelse gjør dessuten noe med engasjementet og tilhørigheten. Vi tror på mobilisering av bredden, og løfter opp viktigheten av alle, sa Gina, som i tillegg til rollen som pastor også har en sentral lederrolle i næringslivet.

Se Stevneprogrammet for 2020

Større velsignelse å gi enn å få
«I Guds menighet er det mer velsignelse å gi enn å få. Det handler ikke bare om å få jobben gjort, men velsignelsen av å være med og bidra», begynte Øystein sitt innlegg, og viste til at i en del menigheter står 20 % av folket, for 80 % av den jobben som gjøres.

Øystein tok oss deretter med på en historisk reise for å belyse frivillighetens utvikling i Norge. Den første folkevekkelse i Norge utbredde seg da Hans Nielsen Hauge opplevde Den hellige Ånds dåp ved slutten av 1700-tallet. Han ble sterkt grepet av Jesus og satte alt inn på å utbre Guds rike i Norge. På den tiden var det ikke lov å samles til Gudstjeneste utenom kirkene.

I 1845 fikk lekfolk lov til å forkynne evangeliet og fra innføringen av dissenterloven på 1860-tallet fortsatte vekkelse helt fram til begynnelsen av 1900-tallet. Vi fikk bedehusvekkelsen hvor folk samlet seg i tusenvis på de mange bedehusene som skjøt opp rundt i landet.

Fra ekte til tvunget frivillighet
Den tredje folkevekkelsen kom med pinsebevegelsen fra 1920-årene og utover. Men fra 1960 gikk Norge over fra et bondesamfunn til industrisamfunn og det skjedde endringer fram mot årtusenskiftet.

«Det skjedde en endring på slutten av 1990-tallet. Folk engasjerte seg så lenge de selv hadde utbytte av engasjementet. De var med så lenge ungene var med. I dag er det mer tvunget frivillighet mange steder. Etter hvert har flere oppgaver som før ble utført uten betaling, nå blitt «betalt frivillighet».

Nå er melodien mer at jeg er med, ikke fordi jeg vil hjelpe andre, men fordi at det gir meg fordeler. Men mottoet burde heller være: Jeg brenner for Jesus, derfor er jeg med! Vi er en nasjon av individualister, og befinner oss i spenningsfeltet mellom individualismen og felleskapet.

Regn ikke med å få alle med, men slipp fram de folkene som brenner litt ekstra. 15-16 er nok til å påvirke 100 stykker til sammen. Tro ikke at du kan forandre 100 personer på samme tid. Begynn med de få så kommer de andre etter hvert», poengterte Øystein til slutt.

Etterfølgende paneldebatt
I den etterfølgende paneldebatten framholdt Rune Svindland fra Kvinesdal, at Norge er blant de beste på frivillighet, og at det ligger i folkesjelen og støtte opp når noen tar et initiativ.

Øystein Gjerme gjentok at frivilligheten er blitt mer påtvungen enn før. Dessuten er frivilligheten blitt mer midlertidig. Gina mente det handler om å se et behov og gjøre noe med det.

Cecilie Nyland, som leder medarbeiderne under sommerstevnet, framholdt viktigheten av å se at vi er med på noe som er større enn oss selv. Dessuten er det viktig å kjenne gleden i et frivillig engasjement, og at lista ikke må legges for høyt.

Gina mente det var lettere å få folk med når de ikke behøver å forplikte seg «på livstid», men gjerne for ett år. Øystein mente at mangel på ledere og frivillige i dag trolig dypest sett er et åndelig problem. Vi må få fram at vår innsats er basert på brannen i hjertet, og ikke av tvang.

Rune Svindland framholdt viktigheten av ildsjeler som går foran og trekker andre med.