Les det høyaktuelle intervjuet Rune Edvardsen har med Dagfinn Høybråten, generalsekretær for Kirkens Nødhjelp. Intervjuet ble først vist under ukens faste Live-sending fra Sarons Dal.

Kirkens Nødhjelp er aktiv i mange land. Hva ser du akkurat nå i verden?

-Verden er jo nå preget av Covid-19 krisen, og den rammet jo også verdens fattige land. Den rammer sterkere i de fattige land, ikke først og fremst fordi den sprer seg raskere, det gjør den foreløpig ikke. Men den rammer fordi helsevesen og velferdssystemer, og alt det vi har god nytte av her hjemme, finnes i veldig begrenset omfang i mange av de fattige land. Så det rammer sterkt. Også kommer det jo opp på andre kriser og forsterker andre kriser. Matvaresituasjonen og sult problematikken øker som følge av Covid-19. Vi ser som i alle humanitære kriser og konflikter at vold og overgrep, særlig mot jenter og kvinner, øker. Og vi opplever at rettigheter settes til side. Samtidig ser jeg at vi får være en del av løsningen, og det synes jeg er fantastisk. Det å arbeide i Kirkens Nødhjelp er å forholde seg til verdens nød, til fattigdom, til urettferdighet.

Hva vil du si er kirkens rolle i den fattige del av verden?

-Du vet at helt fra den første menighet så har diakonalt arbeid stått sentralt og det preger kirkene stort sett over hele verden. Vi som en felleskirkelig organisasjon ser at myndighetenes samspill med kirkene er veldig sentralt i de land hvor kirkene står sterkt. Men det å komme med en tro, gir også en troverdighet i dialogen med religiøse ledere fra andre religioner. Det betyr at vi ser på troen og den trosbaserte virksomheten som nøkkelen i mange kriser, kriger, konflikter og humanitære situasjoner, og vi forsøker å bruke det fortrinn vi har på en troverdig måte i samarbeid med kirkene.

Hva tenker du om Korona-epidemien og situasjonen i flyktningeleirene?

– Det store marerittet knyttet til en pandemi som vi nå ser er jo om den skulle bryte løs i flyktningeleirene. Og for så vidt i slumområder hvor folk bor veldig tett og ikke har alternativer. Der det ikke gir mening, det som på fint i Norge heter sosial distansering. Det at vi ikke har hørt om noen utbrudd i flyktningeleirer er bra, men risikoen for at det blir katastrofalt når det først skjer, er absolutt til stede. Og derfor er det viktig at alle som har et oppdrag og en tilgang i disse flyktningeleirene gjør sin del av jobben for å arbeide forebyggende. Det er absolutt på vår agenda.

Generalsekretær i Kirkens Nødhjelp Dagfinn Høybråten
General Secretaty NCA

Når jeg har vært i Irak har jeg møtt noen av lederne for leirene til FN, og de er fortvilet fordi de får ikke gitt nok hjelp. Og de er så takknemlige for sånne små organisasjoner som Dina stiftelsen. Jeg har sittet i telt med mødre og fedre der barn har måtte bli igjen og Yesidier som er blitt solgt opp til 29 ganger. Så har vi ungdommene som vokser opp i disse leirene. De har ikke håp. Det er ingen som har planlagt en framtid for dem, en retur, de kommer fra områder som nesten bare er glemt og lagt i grus. Store grupper tar sitt eget liv. Det å hjelpe de der de er står jeg også hundre prosent bak, men er den hjelpen nok?

-Jeg vet at det gjøres utrolig mye godt arbeid fra FN organisasjoner og fra mindre hjelpeorganisasjoner som du nevner. Og jeg tror ikke at vi skal undervurdere betydningen av de organisasjoner som har nettverk på bakken lokalt og som har lokale partnere. De når ofte lenger, for de er ikke avhengig av stengte flyplasser som er et kjempeproblem for alt hjelpearbeid. Og derfor er det utrolig viktig å opprettholde alle de kanalene som kan hjelpe og kan nå fram. Men så vil jeg jo si at underliggende konflikter, og krig, er jo ofte bakgrunnen for at man i det hele tatt har flyktningeleirer. Og hvis man ikke løser de underliggende konfliktene og de underliggende problemene, så kan en jo allikevel hjelpe folk der de er, ja.

Men langsiktig hjelp til unge generasjoner som trenger håp, nei. Fordi utsikten for at det blir en annen tilværelse enn i flyktningeleirene er for veldig mange mennesker liten eller ingen. Og det å være med og gi håp inn i en slik situasjon, er grunnleggende viktig. Det er et politisk oppdrag som handler ikke bare om å opprettholde liv, men å gi håp om et annet og bedre liv enn gjennom politiske løsninger.

-Og så tenker jeg at det med å være med å hjelpe dem der de er, det er å skape fred og forsoning og skape løsning på de grunnleggende problemene som gjør at folk i det hele tatt flykter. Og å forebygge at flere flykter. Fordi det kan fort bli situasjonen av en forlengelse av Covid-19, dersom en sultkatastrofe skjer i kjølvannet av en Covid-19. Vi er ikke trygge før alle er trygge.

Derfor er globalt samarbeid i denne situasjonen så utrolig viktig. Så hjelpearbeidet må gå hånd i hånd med arbeid med å løse underliggende konflikter.

Det er klart at det er veldig viktig. Men det blir spredt mye usannheter og sannheter, som skaper frykt. Og frykt er jo et ord som ikke skaper fred. Hva tenker du om det?

-Frykten er jo et farlig våpen. Men et meget velbrukt våpen. Kongo er et land der vi begge har arbeid og har vært. Og terrorisering av sivilbefolkningen ser vi er brukt aktivt i det landet. Og ikke minst det å bruke vold, og overgrep og voldtekt som våpen. Det er masseødeleggelses våpen som terroriserer og skaper frykt og vandaliserer liv. Så her er det mye å gripe tak i. For å dra det litt tilbake det du snakket om kirkene. Mange i Norge og andre sekulære land ser på kirkene som en del av problemet. Men i mange land sitter de religiøse lederne med nøkkelen til videre utvikling og fred og forsoning. Og vi ser i Kongo, der vi har brukt bibeltekster om Tamar for å åpne opp samtalen om vold og overgrep i sterkt troende miljøer. Det skaper en helt ny utvikling. Vi kan måle det faktisk. På forekomsten av overgrep både i nære relasjoner og for øvrig.

I Etiopia jobber vi sammen med myndighetene mot skadelige skikker som omskjæring av jentebarn. Der jobber vi med kirkene for å definere det for hva det er. Det er synd mot skaperverket. Også samarbeider vi med lokale prester som går rundt og velsigner barna når de er 7 måneder gamle, og sier til familien at omskjæring, det gjør vi ikke. Også gjør ikke folk det. Også har jeg besøkt landsbyer hvor vi i samarbeid med kirkene har brakt omskjæring i landsbyer fra 100 prosent til 0 prosent på 3 år. Da tenker jeg at det nytter. Midt oppe i all den håpløsheten, frykten og terroriseringen. Alle disse skadelige skikkene. Så har vi som jobber med utgangspunktet i kirken noen nøkler som vi har ansvar for å bruke. Det handler også om hjelpe folk der de er på deres egne premisser. Og det er fint at flere erkjenner det og ikke bare ser på religion som en del av problemet. For det er ikke sant.

Vi som nordmenn kan gjøre en forskjell. Vi har en arv som vi skal ta vare på med gode verdier. Vår generasjon må ikke glemme det. Og ikke bli tatt av frykten. For det er jo ikke sånn at alle fra Afrika vil til Norge eller Sverige eller Danmark. Nei, de vil helst bo der de bor, men de vil ha mulighet til en fremtid og et verdig liv. Er ikke det ganske riktig oppsummert?

-Jo, det tror jeg er riktig oppsummert. Og jeg tenker at det å være med og gi håp inn i den situasjonen er utrolig viktig. Både misjon og humanitært arbeid har dype røtter i vårt land. Det er en del av vårt kall som kirke. Det er en dyp sammenheng mellom hvem Gud er og nærhet til fattige og sårbare mennesker. Det står veldig klart for meg at ikke bare har vi et nasjonalt og globalt oppdrag som kirke, men det handler også om den nærhet som Gud selv har til mennesker som lider, som er nedbrutt, som er fattige. Det går gjennom hele skriften. Og det tenker jeg også er viktig at den nye generasjonen i Norge som ønsker å følge Jesus, får høre.

Når Jesus får spørsmålet om hva som er viktigst til slutt, så er han klar på svaret. ‘Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.»

Det vi har snakket om nå er det store perspektivet på hva Han snakker om her.

Se intevjuet her 

Du kan også være med å gjøre en forskjell i misjonsfeltene ved å støtte arbeidet med en gave.