7400 unådde folkegrupper: Nå gjenstår de mest krevende
–Vi er kommet langt, men den hardeste mila ligger fremfor oss. Vi har nådd dem som er lettest å nå, nå gjenstår de meste krevende folkegruppene, sier Duane Frasier, en av verdens fremste forskere på unådde folkegrupper.
Jesu siste ord var en befaling om å ta evangeliet til jordens ender. Det har misjonærer jobbet mot i 2000 år. Duane Frasier er i dag en av verdens fremste eksperter på unådde folkeslag. Han er også hovedtaler på den nasjonale Unådd konferansen for unådde folkeslag i Bergen 16.-17. oktober, der 16 norske misjonsorganisasjoner har gått sammen etter initiativ fra Troens Bevis.
Til daglig sitter Duane Frasier på et kontor i Colorado Springs i USA. De siste 11 årene har han jobbet for Joshua Project, et forsknings initiativ som setter fokus på verdens etniske folkegrupper, og i hvilken grad de er nådd med evangeliet. Data hentes fra en verdensomspennende gruppe av misjonsforskere, feltarbeidere, organisasjoner og kirkesamfunn. Tall hentes inn, vurderes og justeres.
Hvordan definerer du en unådd folkegruppe?
-For å begynne med tallene først. Det er 17 400 etniske folkegrupper i verden. 7 400 av dem er fremdeles unådde. For å regnes som unådd må du ha under 2 prosent evangeliske kristne eller 5 prosent nominelle kristne. Også sier vi at 10 000 av folkegruppene er ikke unådde. Det betyr ikke nødvendigvis en stor andel troende blant dem, men evangeliet skal ha kraft til å vokse organisk. Det betyr at det er lokale kirker og nasjonale kristne som er med og driver evangelisering, selv om de også trenger hjelp utenfra. Også må jeg si at vi teller ikke unådde mennesker, men unådde folkegrupper. Og en gruppe i ett land blir kun telt én gang. Men dersom en etnisk folkegruppe befinner seg i flere ulike land, kan den telles flere ganger. Andre organisasjoner har andre måter som de definerer på, men det er slik vi gjør det.
Hvordan har metodene som en bruker for å nå en unådd folkegruppe forandret seg i forhold til tidligere?
-Den største forskjellen er nok at tidligere var nesten alle misjonærer vestlige som reiste til fremmede land. I dag er vi veldig begeistret over å se at hele Guds familie verden over har fanget visjonen for hele verden. Så nå er det hele Jesu legeme som går ut til hele verden. Det betyr at en som vokste opp i et kristent hjem i Myanmar, og får en nød for en folkegruppe i landet sitt, kan reise ut til det folket. Det er forfriskende å se.
-Også vil jeg si at vi har nok gjort flere grunnleggende feil opp igjennom når det kommer til misjon. Vi har kalt nye troende til å skille seg fra sine familier og sin kultur for å bli med i en ny kristen subkultur. Men når vi leser Det nye testamentet, ser vi at folk ble kalt som familier og klaner, og at der som misjon lykkes mest, er der folk ikke blir bedt om å gi avkall på alt i sitt tidligere liv for å følge Jesus. Nå oppmuntres de til å bli værende i sine familier og til og med fortsette i moskéen eller det buddhistiske tempelet for å være et lys der. Det er basert på modellen i Det nye testamentet der folk var i synagogene så lenge som mulig, de begynte ikke med å treffes i kirkebygninger. De var i sin kultur og var lys i sine kulturer.
Påvirker det antall som tar imot troen dersom folk forblir i sitt lokale samfunn?
-Ja, det gjør det. Jeg tror vi kommer til å se antall troende øke i flere folkegrupper ettersom de troende blir værende der, fremfor å hente dem ut.
Duane Frasier fra Joshua Project.
Hvilke forandringer ser du når evangeliet kommer til en unådd folkegruppe?
-Jeg hørte akkurat et eksempel denne uken fra en etnisk folkegruppe der folk hadde begynt å legge merke til at gravide kvinner spiste frisk frukt. Det viste seg at i denne kulturen trodde de at åndene var sjalu på den friske frukten som kvinnene spiste, og de kunne derfor finne på å skade de ufødte barna. Så derfor spiste gravide kvinner bare råtten nedfallsfrukt for ikke å provosere åndene. Men etter at evangeliet hadde fått rotfeste, var de ikke lenger redd for de onde åndene, og gravide spiste frisk frukt. Det er en historie om hvordan troen på Jesus forandrer et aspekt av en kultur som trenger å bli forandret. Og det er det noe av i alle kulturer. Hos oss i USA er det materialisme og individualisme. Personlig kjenner jeg over 100 misjonærer. Og det er ingen av dem som er interessert i å ødelegge en kultur, slik kristne kan bli anklaget for. De er interessert i å ivareta språk mens de feirer det gode i kulturene og blir en del av dem i den grad det er mulig. Ellers er typiske forandringer i en kultur som får evangeliet at kvinner og barn blir løftet opp og får en bedre rolle i samfunnet, mange slutter å drikke og bruker pengene på familien, nivået på utdannelse øker, og folk begynner å hjelpe hverandre.
Hva med vår tids redskaper, som teknologi og satellittkanaler. Er det fremdeles behov for misjonærer?
-Bruken av ny teknologi har åpnet fantastiske muligheter, spesielt i land som er helt stengt for evangeliet. Satellittkanaler, hotspots, sosiale medier, visning av Jesus filmen. Men enten det er en satellittkanal til arabiske land, eller en lokal visning av Jesus filmen, der begge har enorm verdi, så er hovedingrediensen allikevel et fysisk menneske. Gud sendte ikke en e-post. Jesus kom og viste oss Guds kjærlighet i legemlig form. Det er noe vi alltid må gjøre. Når vi hører historiene om muslimer som får drømmer og visjoner om en mann i en hvit kjortel, må vi huske at selv for Paulus, var det en fysisk person som ledet han til frelse etter at han fikk visjonen av Jesus på veien til Damaskus. Det er det som muslimene også opplever. De ser Jesus, men trenger et møte med en Jesus-troende for å ta imot troen. Gud ønsker å bruke oss i legemet vårt. Han sender ikke engler for å oppfylle misjonsbefalingen. Han sender mennesker.
Hvordan har rollen for vestlige land forandret seg når de fleste misjonærene i dag er innfødte evangelister? Norge har alltid vært et stort sende land når det kommer til misjonærer. Er vår oppgave kun å støtte økonomisk?
-Nei. Men jeg tror at vi kommer til å se at utsendelsen av vestlige misjonærer går ned av andre årsaker. Fordi vil blir mer og mer materialistiske, er det færre og færre som hører eller adlyder kallet sitt. Jeg ville si til en vestlig som opplever misjonskall, ”Just do it”, gå ut! Det er hele Guds legeme i verden som har fått misjonsbefalingen om å gå til hele verden.
-Men det som jeg ser skje i større grad nå, er at vi vestlige bidrar på andre områder på misjonsmarken. Jeg tror at Gud har gitt hele sin familie forskjellige og spesielle gaver. På grunn av den vestlige måten å tenke på, og vår historie, kan vi tilby strategi, veiledning og utrustning. Og vi har en unik historie vi kan dele og fortelle dem hvordan de ikke skal gjøre misjon fordi vi har mange feilgrep bak oss. Men vi har også mye som har lykkes. Jeg tror at misjon er mye sunnere i dag enn det den var for 20 år siden. Da jeg selv var ute i feltet i Mexico, pleide jeg å si, ikke gjenta våre feilgrep, gjør deres egne!
En av Troens Bevis sine innfødte evangelister vitner i en landsby i Nepal. Troens Bevis støtter i dag i overkant av 1100 innfødte evangelister. Det langsiktige målet er å finne støtte til 5000 som kan gå ut i sine egne områder med evangeliet.
Hvor lang tid tar det før en ser endringer i en folkegruppe som ikke er unådd lengre?
-Det tar som oftest litt tid. Jeg pleier å si at det er som å investere penger i de sikreste fondene. Det tar som regel tid før du ser avkastningen, men bare du er tålmodig, kommer den som den søteste frukt.
Hva er noen av dine største overraskelser i ditt arbeid med unådde folkegrupper?
-Det må være de 1369 pågående folkegruppe bevegelsene til Jesus. Det er hele gruppe bevegelser til Jesus. Det skjer når et bestemt antall mennesker i en folkegruppe organisk kommer til tro. Minst 1000 må ha kommet til tro, og bestå av minst 100 menigheter.
-Jeg var først skeptisk når jeg hørte om dette. Men nå ser jeg at evangeliet har slått rot og brer seg organisk og naturlig i deres samfunn slik det gjorde på nytestamentlig tid. De nye kirkene ligner ikke dem vi har laget. De ser mer ut som de første. Folk vitner og sprer ordet og smitter folk med evangeliets sannhet.
Er vi nærmere målet?
-Det er litt vanskelig å svare på. Vi når flere grupper, men vi oppdager også nye. Vi har kun hatt en stabil folkegruppeliste de siste 15 årene.
Men de unådde folkegruppene som gjenstår, er de vanskeligste gruppene å nå. Den lavt hengende frukten er allerede plukket. Så vi må klatre opp i treet for å få frukten i toppen, og vi kommer til å få skraper og skrammer.
Hva vil du kalle en utfordrende gruppe å nå?
-Flere land og etniske folkegrupper er sterkt imot at du som misjonær kommer til dem. Det kan være ulovlig å bytte religion. Ta Saudi-Arabia som eksempel. Men der virker den Hellig Ånd blant annet gjennom filippinske barnepiker som er kristne. Mye av de lavtlønnede tjenestejobbene blir gjort av utlendinger. En av prinsene i Saudi-Arabia kom til Jesus gjennom sin filippinske barnepike. Han bor nå i USA av sikkerhetsårsaker. Han sier at «en dag kan de komme og drepe meg, fordi jeg deler mitt vitnesbyrd, men det er jeg ok med». Det er bare et eksempel på en unådd gruppe som er utfordrende, men Gud finner alltid en vei!
Meld deg på Unådd konferansen i Credo kirken i Bergen fra 16-17. oktober.
Arrangører: AsiaLink, BlitzPartner, Credokirken, Den Evangelisk-Lutherske Frikirke, Frontiers, Gå Ut Misjon, IBRA Media Norge, IMI-kirken, Israelmisjonen, NORME, Normisjon, Salt & Glocal, Tent, Troens Bevis Verdens Evangelisering, Ungdom i Oppdrag, Wycliffe.
Kilde: Troens Bevis bladet for oktober, 2020.
