Håp i en håpløs tid
Rut kom til Tyskland som flyktning da hun var ett år gammel. I dag er hun dataingeniør og jobber i offentlig sektor. Da hun var med som medhjelper under sommerstevnet i fjor, ble flere grepet av hennes modige vitnesbyrd, sterke tro og store hjerte for Guds sak.
På grunn av koronatiltakene i fjor sommer kunne gjestene til Rut ikke besøke henne i sommerferien. Plutselig hadde hun to uker til rådighet og ba Gud om å fortelle henne hvordan hun kunne bruke denne tiden til å tjene Ham og velsigne andre. Hun fikk høre om Stevnet i Sarons Dal av pastoren sin og kjente at det var der hun skulle dra. Hun meldte seg som frivillig medarbeider, selv om hun aldri hadde vært på Stevnet.
Det angret hun ikke på.
-Hver dag takker jeg Gud for alt jeg har, også ber jeg om at Gud skal bruke meg som en velsignelse for andre. Og det fikk jeg virkelig oppleve under Stevnet i fjor. Som deltager på bønnemøtene på morgenen, fikk jeg være med og be for mange, og jeg fikk se at folk som kom dit med tunge byrder forlot stevnet lettet, friskere og mer optimistisk. Å være møtevert ble også en stor velsignelse for meg, til tross av alle koronatiltakene vi var nødt til å ta hensyn til.
-En bestemor kom bort til meg etter familiemøtet og hadde tårer i øyene sine. Hun fortalte meg at barnebarnet hennes, som var med under møtet og som ikke vokser opp i et kristent hjem, plutselig fikk det på hjertet sitt til å be for vennene sine i barnehagen for at de også skulle bli kjent med Jesus. Det å skape slike øyeblikk er det det handler om i livet vårt som Kristi etterfølgere.
Mistet kontrollen
Mottoet under fjorårets Stevne var Modig. Rut vil gjerne dele sin historie nettopp under denne overskriften for å oppmuntre andre til å ikke gi opp når ting ser mest håpløst ut.
-Kriser kommer i ulike farger og fasonger i livet, men de har en egenskap til felles, de kommer uventet. Personlige eksempler for meg er flukten fra Eritrea til Tyskland, å oppleve fra nært hold to store terrorangrep der jeg vet at Gud sparte livet mitt, et tøft ekteskap med en kristen ektefelle, et enda tøffere samlivsbrudd etter ni år, og et veldig annerledes 2020 i Norge.
Oppveksten til Rut i Tyskland var trygg og god. Hun var veldig godt integrert og fikk tyske venner samtidig som familien levde ut sin kultur i den eritreiske pinsekirken i Frankfurt. Hun ledet også en tysk husgruppe for unge voksne i flere år og betraktet menigheten som sin storfamilie.
-Jeg traff mannen min på en kristen konferanse i Frankfurt. Han var også fra Eritrea, og bodde i Oslo.
Til Norge
Rut giftet seg og kom til Oslo en kald og grå februardag i 2009. Lite visste hun at dagen skulle gjenspeile mye av de neste årene i hennes liv. Hun hadde sett frem til å bli med i en menighet, lære seg norsk og å gjøre en forskjell som kristent ektepar. Hun var ikke forberedt på hva som ventet henne.
-Tillitten min var jo til Gud, og jeg tenkte at når jeg elsker Gud og forloveden min også gjør det, så vil alt gå bra. Så jeg var både dumsnill og naiv. Som ung tenkte jeg at når man er kristen, da er man full av kjærlighet i hjertet. Da vil en ikke skade eller gjøre noe ondt mot andre. Derfor tenkte jeg at dette her går bra.
Men ekteskapet ble noe helt annet enn det Rut hadde forestilt seg.
-Som ungdom lovte jeg meg selv at barna mine aldri skulle vokse opp uten en far. I hele ekteskapet mitt kunne jeg heller ikke finne et sted i Bibelen som tillater skilsmisse i den situasjonen jeg var i. Siden jeg har så mye respekt for Gud og jeg ikke ville at noe skulle komme mellom meg og Gud, valgte jeg å holde ut i så mange år. Siden jeg ikke ville miste barna, ba jeg i flere måneder om hjelp, i menigheten og i andre instanser, men det hjalp ikke ekteskapet vårt. Alt jeg prøvde i alle disse årene for at vi skulle holde sammen for barnas skyld, skled ut av hendene mine, og da skjønte jeg at jeg hadde mistet kontrollen over situasjonen. Det førte til en dramatisk rømningsaksjon sammen med barna mine. Min far tok en ekstra tur fra Tyskland for å hjelpe meg da han hørte om utfordringene våre. Jeg sov med passene våre og andre viktige dokumenter under puten, og pappa passet på at mannen min ikke kom inn på soverommet. Kort tid etterpå rømte vi.
Et kyss fra himmelen
Rut fikk hjelp fra pastoren og andre i menigheten sin, og fant snart en leilighet for henne og barna. Med tiden fikk hun også tildelt aleneomsorg for barna.
-Gjennom samlivsbruddet holdt jeg meg helt fra begynnelsen instinktivt veldig nær Gud til tross at jeg var så sliten og tom. Jeg hadde alltid lovsang på i bakgrunnen, jeg ba og leste og hørte på Bibelen. Gud ga meg dyp fred, ny styrke, håp, glede og bevarte hjertet mitt. Han plasserte også kristne fra menigheten rundt meg som åpnet hjemmet sitt for barna og meg, ba for oss, ga meg oppmuntrende bibelvers og praktisk hjelp. Bekreftelsen om at Gud virkelig så meg og var med meg i det jeg gikk igjennom, kom gjennom et bibelvers som jeg gjentatte ganger fikk fra flere kristne som ikke kjenner hverandre, som bor i ulike land og som ikke kjente til detaljene i situasjonen jeg stod i:
«Den rettferdiges munn taler visdom, og hans tunge sier det som er rett. Guds lov er i hans hjerte, hans trinn vakler ikke. Den ugudelige lurer på den rettferdige og søker å drepe ham. Herren overgir ham ikke i hans hånd, og lar ham ikke bli dømt når han blir stilt for retten.
Vent på Herren og ta vare på hans vei!» Salmene 37:30-34
-Det var som et kyss fra himmelen hvor Han viste meg at han ser meg og at jeg bare kan hvile i det løftet som i løpet av kort tid ble til en sannhet i livet vårt.
Styrke for andre
Nå leder Rut blant annet en LIFE gruppe i OKS for internasjonale kvinner. Men flertallet av de som kommer er etnisk norske, selv om alt foregår på engelsk.
– Vi trenger alle hverandre, og vi trives i hverandres selskap. Og er det en ting som jeg har lært, så er det å våge å være modig i hverdagen. Vi skal ikke skamme oss om vi går igjennom tøffe ting. I begynnelsen følte jeg meg mindreverdig som separert kvinne. Det hadde jeg aldri tenkt at jeg som kristen skulle bli. Men jeg har sett at Gud er større enn alt som kan skje med oss.
Fremdeles Norge
-Etter alt stabiliserte seg, så ble jeg ofte spurt hvorfor barna og jeg ikke reiser tilbake til familien min, barndomsvenner og den gamle menigheten min i Tyskland.
Det er fordi Gud snakket veldig tydelig til meg da jeg først kom til Norge i begynnelsen av 2009. Han sa at det er Norge han vil ha meg i, og etter samlivsbruddet så snakket Han en gang til veldig tydelig til meg om at kallet mitt fortsatt er Norge. Gud var så trofast gjennom hele livet mitt og Han omfavner og velsigner meg med sin godhet, kjærlighet og alt det jeg trenger mens jeg går gjennom dagen. Mitt ønske er å dele denne kjærligheten med alle menneskene rundt meg.
Kall til misjon
Rut snakker seks språk, kan tre programmeringsspråk og ett overnaturlig språk, som hun kaller det. Hun har vært med på utforming av fagbøker som er tilgjengelig i biblioteker over hele Norge. Universitetsutdanningen tok hun i Tyskland innen økonomi, IT og design før hun kom til Norge. Hun er spesialisert innen statistikk, logikk, stordata, kunstig intelligens og forretningsintelligens. Hun har jobbet i ulike etater i Norge, og den siste oppgaven hennes var som løsningsarkitekt for skytjenester. Men til tross for hennes ekspertise er hun beskjeden og innrømmer at hun ikke liker å snakke om alt dette foran andre.
– Når jeg i enkelte ord skal forklare hva jeg brenner mest for, så er det å koble det norske samfunnet, både i jobben og privat, opp mot skyen, ler hun.
-Også må jeg legge til at mennesker strever med å lage og bruke kunstig intelligens, men vi kommer aldri i nærheten av Guds intelligens. Det finnes heller ingen teknologi som overgår Guds kunnskap. Derfor trenger vi Den Hellige Ånd til å koble oss på Guds kunnskap og hjerte og til å få daglige oppdateringer fra ham. Og i tillegg trenger vi å forstå den åndelige sannheten Han har plantet i våre hjerter gjennom ordet Hans.
Kilde: Troens Bevis bladet for februar 2021.
Motta et gratis abonnement på bladet
Sommerstevnet i Sarons Dal blir fra 3.-18. juli i år.
Påmelding for Plantene åpner 15. mars.