-Istedenfor å dra troen ned til nivået av mine følelser og erfaring, tar jeg heller mine følelser og erfaring med på fjelltur opp til troens nivå. Istedenfor å snakke til Gud om hvilke store fjell du sliter med, kan du snakke til fjellene om hvor stor Gud du har, sier Thomas Åleskjær.

Av Harald Mydland

Thomas tok utgangspunkt i 2TIM 1:3-7, der Paulus skriver til sin venn Timoteus, og uttrykker lengsel etter å møte ham igjen. Han husker hans tårer, og ber ham om å vekke Guds nådegave, som er i ham, til live igjen. For Gud gav oss ikke motløshetens ånd, men kraftens og kjærlighetens og visdoms Ånd.

-Gud har ikke gitt deg en ånd av motløshet. Han har gitt deg en ånd av kraft, kjærlighet og visdom. Men for en person som sitter litt fast i motløshet, kan disse ordene om et stort oppdrag og det fantastiske Gud har for oss, virke tyngende, poengterte Thomas.

Motløsheten gjør at vi mister perspektivet
-Når du er motløs kan selv små oppgaver oppleves veldig store. Motsatt når du brenner: Da blir store oppgaver veldig små. Når jeg hører Rune Edvardsen dele fra et brennende hjerte om den store oppgaven å berøre hele verden, kan det høres håndpåtagelig og nært ut.

-Men motløshet holder oss nede og gjør at vi mister perspektivet. Den gjør oss også veldig selvopptatte. Når vi ser på verden fra høyden er det lettere, men når vi sitter fast i motløshet blir vi fort innadvendte. Motløshet kan komme av omstendigheter, skuffelser eller interne ting som foregår inni deg fordi noe eller noen har fornærmet eller sjokkert deg. Noen blir motløse simpelthen på grunn av den tiden vi lever i, og det samfunnet vi er en del av.

-Motløsheten medfører ofte en konflikt for oss troende. Spørsmålet er: Skal jeg klamre meg fast til troen, inspirasjonen, bekjennelsen og Guds løfter, eller skal jeg være ærlig om det jeg sloss med akkurat nå, spurte Thomas retorisk.

Veien fra motløshet til flammer
-Det er fristende å gå rett til vers 6, der det står om å tenne på ny nådegaven som er i deg. Men Paulus går ikke direkte til vers 6. Han kommer inn via vers 4, hvor han først minnes tårene til Timoteus.
-Det er lett å fortelle noen at de må flamme opp sin gave, at de må reise seg opp og løfte blikket. Det er lett å si slikt til mennesker når du ikke vet om historien. De vet ikke hvordan du havnet i den situasjonen du befinner deg i akkurat nå.

-De kjenner ikke tårene! De vil inspirere deg omkring flammer, men har ikke tid til å høre om dine tårer. Det er den som kjenner tårene som har troverdighet til å tenne flammene, poengterte Thomas.

Tårer, men tro
-Det Paulus gjør, og som er så viktig for oss, er å plassere ordet MEN på riktig sted. Paulus har en rekkefølge i det han sier. Det er som at Paulus sier: Jeg glemmer ikke tårene dine, MEN Gud gav oss ikke en ånd som gjør motløs.

-Altfor ofte setter vi ordet MEN på feil sted. Jeg vet hva Guds ord sier og hva jeg tror på, men jeg sloss med motløshet. Jeg vet at Gud er min lege, men jeg kjenner smertene i kroppen. Jeg vet at Gud har løfter for min familie, men ingen av barna mine tjener Gud slik jeg drømmer om.

-Vi er ofte i den konflikten: Skal jeg være ærlig, eller skal jeg bare bekjenne tro? Her er det at troen sier at vi må plassere ordet MEN på riktig sted. Turbulent, men jeg har styrke i Jesus. Smerter, men jeg vet Jesus er min lege. Barna lever ikke for Gud, men jeg vet Gud har løfter for min familie.

-Du kan fortsatt være ærlig om hva som foregår i livet ditt, men du må bytte om på setningen. Istedenfor å dra troen ned til nivået av mine følelser og erfaring, tar jeg heller mine følelser og erfaring med på fjelltur opp til troens nivå. Istedenfor å snakke til Gud om hvilke store fjell du sliter med, kan du snakke til fjellene om hvor stor Gud du har, understrekte Thomas, og mottok applaus fra salen.

Ned og opp
-Det er egentlig ingen motsetning mellom ærlighet og herlighet. Det er rekkefølgen som er avgjørende. All tro behøver et berøringspunkt med noe som vi er ærlige omkring, og motsatt. Noen trenger å flytte om på sitt MEN her i kveld.

-EFES 1:3-4 minner oss om det samme. «I disse (syndene) levde også vi alle før, MEN Gud er rik på miskunn.» Ordenes rekkefølge er forskjellen på religion og evangeliet.
JOSVA 6:1-2: «Jeriko var lukket og stengt for israelittene. Ingen gikk ut, og ingen kom inn. (Men) Herren sa til Josva: Se, jeg HAR OVERGITT Jeriko i din hånd.» Vi fester blikket på Guds løfter. Tro er egentlig takknemlighet på forskudd.

I SALME 40:2-4 ser vi tre måter Gud møter mennesker ansikt til ansikt. Han bøyde seg til meg; Han drog meg opp og Han satte mine føtter på fjell. Dette er evangeliet; en Gud som bøyer seg ned. Religion er at mennesket prøver å komme opp på Guds nivå. Evangeliet er at Gud bøyer seg ned til vårt nivå.

-Uansett hvor langt nede du er, så har Han vært der. Uansett hvor du befinner deg i dag, bøyer Han seg ned og møter deg der du er, forkynte Thomas, og minnet om at vår fred ligger i Giveren, i Ham som er vår fred. Vi har fred uavhengig av våre omstendigheter.

-Gud bøyer seg ned til oss i Sin kjærlighet, men Han løfter oss opp i Sin kraft. Han setter dine føtter på fjell og gjør dine skritt faste.

Fjell og faste skritt
-Gud gir oss et nytt fundament å stå på. Veien til legedom er både Guds omsorg og Hans kraft, men også en ny vandring. Det er lett å bare forbli i offerposisjonen hos en Gud som bøyer seg ned. Det er lett å synes synd på oss selv.

-Men vi har et evangelium som ikke bare tilgir og gir omsorg, men et evangelium som transformerer. Vi er ikke kalt til å leve i bitterhet og en «stakkars meg»-situasjon. Nei, Gud løfter oss opp, setter oss på et nytt fundament, og legger en ny sang i vår munn, proklamerte Thomas, som nådde mange med sitt budskap denne kvelden.

Se livesendinger på Facebook fra Stevnet hver kveld kl 19:00 samt utvalgte formiddagsmøter. (Alle sammen møtene sendes ikke live)

Se hele Stevneprogrammet her