Vann har blitt til liv -og kirka har blitt bygdas håp
Glenn Tønnessen i NEPAL:
– For to år siden fikk jeg høre om Jesus og jeg fikk et eksemplar av Introkurset «Det nye Liv». Etter samtaler med Vaskar har jeg nå gitt mitt liv til Jesus.
Binita Taru (17) er bare en av de mange som har kommet til tro i området Tara Taal som slynger seg inntil den nord-indiske grensen.
Personlig besøkte jeg Tara Taal i Bardiya-distriktet for første gang i 2019. Dette store tørre sør-nepalske slettelandskapet bestående av flere landsbyer, like inntil den indiske grensen, som jeg nesten i helhet så vidt klarer å beskue med det blotte øye. I området bor det om lag 500 familier. Få hadde den gang kommet til tro på Jesus.
Området ble for noen år siden tildelt slavefolket Mukta Kamaiya av de nepalske myndigheter, som da friga Mukta-folket etter mange generasjoners offisielt slaveri. Selv om det er ett tiår siden Mukta-folket ble frigitt lever fortsatt mange i slaveri. Folket var den gang lutfattige og levde nesten uten håp.
17 år gamle Binita Taru, med sin 6 mnd. gamle baby, kom til tro pga. Introkurset «Det nye Liv» formidlet av evangelist Vaskar.
I 2019 kunne jeg med egne øyne konstatere at hele området var tørt, uten rent vann og lite kunne dyrkes. Området var preget av håpløshet, stor fattigdom og få hadde jobb. Troens Bevis, sammen med gode norske kontakter og våre nasjonale arbeidere, hjalp dette folket med til sammen ni brønnboringer slik at flere titalls familier skulle gis mulighet til å dyrke frukt og grønnsaker som de kunne bruke til egen føde, men også til å selge på markedet.
Men i 2019 hadde jeg også sett at det var kommet litt liv i bygda. Vår nasjonale misjonær Vaskar Adhikari hadde da bedt med den første kvinnen til helbredelse, utfrielse og frelse og hun ledet sammen med Vaskar den første menigheten i området, den gang bestående av 25-30 medlemmer.
I EDENS HAGE: Her sammen med våre to evangelister Sajan og Vaskar.
Evangelist Vaskar, som ikke bor så langt fra dette området, var altså mannen som kom hit og ga bygda evangeliet og etter hvert vann og liv i dobbel forstand.
-Det hele startet altså med at Manju ble utfridd og kom til tro med hele sin familie. Nå har kirka vokst til 85-90 medlemmer. Tenåringsjenta Binita er en av disse. Binita går sammen med Mukta-folket hver lørdag de ti minuttene det tar å gå til min kirke. Fire troende ble nylig døpt, forteller Vaskar møysommelig.
Den 55 år gamle familiefaren Vaskar legger ikke skjul på at kirka hele tiden vokser og nå har blitt landsbyers håp og sentrum pga. vannet og evangeliet som kom til bygda.
-Hver brønn gir grønnsaker og frukt for fire familier. Her var der ingen hager og frukt og grønt før brønnene kom. Nå dyrkes mango, papaja, grapefrukt, banan, chili, ananas, tomat, melon, mais og bønner.
Gris, ku, høns, geit og kyllinger løper fritt omkring oss i det jeg beskuer og entrer de frodige hagene som jeg snart gir navnet «Edens hage». Det er varmt, selv om vi ikke er på den varmeste tiden av året – og sola skinner fra en nokså skyfri himmel – på tross av regntiden som har startet. Det er som om hele området skinner og smiler til meg.
Sajan jobber også for Troens Bevis. Mest som NLS-evangelist (introkurset New Life School – Det nye Liv). Han har vært mye i dette området. Sajan lever av å gå der behovene er størst, både fysisk og åndelig. Han har en helt klar formening om hva som fungerer.
-Det er ikke de store veldedighetsorganisasjonene som har gitt denne bygda liv. Det er gjort gjennom den lokale kirka, som Vaskar har plantet. Kirka har gitt folket vann, mat, byggematerialer og andre ting de er i behov av.
Befolkningen i Tara Taal kan nå både spise seg mette og selge frukt på landsbyens torg.
Sajan Kapali ivrer med å fortelle at sosialt arbeid gjøres best gjennom den lokale kirke.
-Det er det som fungerer best her. Bistand fra de mange hjelpeorganisasjonene som er etablert i Nepal fungerer ikke så bra. Hjelpen kommer ikke ut her på landsbygda. Midler fra de store organisasjonene beskattes nemlig tungt fra myndighetenes side, avslutter Sajan oppgitt men likevel stolt over hva han har vært med på i Tara Taal.
I det sola blir rødlig og går ned i kanten av nord-Indias enorme jungel kan jeg etter en lang dag sliten slå fast: Kirka har blitt akkurat det sentrumet og midtpunktet for ei bygd, og det håpet for mennesker som den er ment å være. Dette er til stor oppmuntring for meg.
Vannet har blitt til liv i dobbel forstand. Det levende vann har kommet til Tara Taal. Jeg ser igjen og igjen at våre nasjonale misjonærer gjør en stor forskjell.
Kilde: Troens Bevis bladet for juli 2022
Befolkningen i Tara Taal kan nå både spise seg mette og selge frukt på landsbyens torg.
En lokal kvinne i Tara Taal høster av grøden som er blitt gitt fordi noen gav av sine midler.
