På Stokkøy i Sør-Trøndelag bor det en familie som har støttet misjon gjennom Troens Bevis i tre generasjoner! Det begynte med bestemoren som fikk det aller første Troens Bevis bladet. Nå fører både barn, barnebarn og oldebarn stafettpinnen videre!

Under besøket i Fosen gikk turen også ut til Stokkøy. En bro over et stupbratt sund er bindeleddet mellom øya og fastlandet. Her er det et lite, men trivelig samfunn med en befolkning på ca. 300.

Besøket denne ettermiddagen går til huset til Knut J. Nilsen (88). Her bor han sammen med sin kone Ingrid. Han er rask til å peke ut huset til datteren Ruth og hennes mann Tor Ivar Olaisen, som nylig er blitt pensjonert politibetjent. Litt lenger oppe i svingen kan vi se omrisset av Stokkøy Baptistmenighet, som har vært en partnermenighet av Troens Bevis i mange år.

-Moren min fikk det første Troens Bevis bladet av ei venninne fra Frøya. Det var det aller første bladet som ble sendt ut, forteller Knut.

–Vi fikk høre i ettertid at mange av bladene kom i retur, men ikke dette! Min mor syntes det var så artig med navnet Troens Bevis, og var hooket, smiler han.

-Bladet fikk gå på omgang og hvert nummer ble lest av flere i samme vennekrets.

Knut og Ingrid Nilsen begynte å støtte misjon gjennom Troens Bevis i 1970.

Ble partnermenighet
I 1970, da Knut og Ingrid fikk sitt fjerde barn, bestemte de seg for å gå inn med fast støtte på 50 kroner måneden, som den gang var det som det kostet å underholde en evangelist.

-Jeg syntes det var så interessant med konseptet rundt innfødte evangelister. Hvis en ikke kunne gå selv, kunne en sende én. Nå har jeg støttet evangelister i 52 år. Det er noe vi gleder oss over! I tillegg ble menigheten vår, Stokkøy Baptistmenighet, en partnermenighet til Troens Bevis. Det har vært med å gi menigheten vår et ekstra oppdrag som har betydd mye for medlemmene.

Hvorfor ble dere en partnermenighet?

-Vi er en liten menighet. Og det kommer ikke mange folk og blir frelst her. Men så fikk vi være med på å støtte misjon, og det tror jeg virkelig vi har hatt velsignelse av. Vi fikk være med på det store oppdraget allikevel! Jeg tenker at det er noe av det viktigste vi gjør som menighet.

nut viser frem Stokkøy baptistmenighet som også er en partnermenighet. – Det kommer ikke mange folk for å blir frelst her, men så fikk vi allikevel være med på det store oppdraget gjennom støtten til Troens Bevis, sier han.

Fulgte i farens fotspor
Datteren Ruth Nilsen Olaisen forteller at for henne betydde foreldrenes støtte til misjon mye.

-Jeg er en ’63 modell, så fra jeg var 7 år fikk jeg med meg at nå støtter vi en innfødt evangelist som familie. I 1980 bestemte jeg meg for å støtte min egen evangelist, da var det Club 10 000 det het. Så jeg begynte å støtte da jeg var 17, og nå er jeg 59 år! Det eneste er at jeg har økt beløpet en del, ler Ruth.

I tillegg kan hun fortelle at deres sønn, Henrik (26), også ble smittet av misjonsviruset i ung alder.

-Han ble med oss til Stevnet for første gang som 15-åring, i 2011. Da var han helt målløs da han kom ut av det første Planetmøtet han var med på. Det å treffe andre kristne ungdommer, og høre musikk og se en stil som var tilpasset unge, hadde han aldri opplevd før. Det var jo ikke andre kristne ungdommer her på Stokkøy.

Det førte til at Henrik var med på Planetene i tre år. Da han var 19 begynte han å støtte arbeidet i Sarons Dal som medhjelper på Sommerstevnet i flere år, og deretter økonomisk. For å komme til Stevnet, tok han flyet alene fra Værnes ned til Sola.

-Vi synes jo det er flott at bestemor begynte å følge Troens Bevis på 60-tallet, pappa med støtte på 70-tallet, jeg på 80-tallet, og Henrik da han var 18 år. I dag er han 26 år og har tatt ett års permisjon fra jobben som tømrer for å gå på bibelskole i Grimstad.

-Vi tenker at verdien av misjonsarbeidet har økt verdien av pengene fra vår lommebok mange ganger. Pappa sa alltid til oss fire søsken at vi måtte lære å gi til Guds sak, ellers ble vi fattige, ler hun.

Bilde av den innfødte evangelisten som får støtte fra ekteparet, henger på kjøleskapet deres.

Velsignet
Ruth kan bekrefte at hun aldri er blitt fattig av å gi.

-Jeg har alltid følt det som en velsignelse å gi. Og jeg ser at velsignelsene med å gi er så mange, ikke bare i kroner og ører, men på andre områder. Dette prinsippet har vi også prøvd å formidle til våre barn.

-Ellers må jeg si at vi følger Stevnet på TV når vi ikke har mulighet til å komme ned. Så vi prøver å få med oss noe av Stevnet hvert år, legger hun til.

Knut kan fortelle at han var i Sarons Dal fire ganger. Første gang var i 1977 da de kjørte de 100 milene til Kvinesdal i en folkevogn med faren hans på 74 år.

-Det var en opplevelse. Vi fikk høre at det stormet rundt Sarons Dal, også tenkte jeg at dit skal jeg. Også kjørte vi 100 mil til Kvinesdal. Det var en opplevelse! Faren min var da 74 år. Det ble det første av fire besøk som jeg fikk være med på. Nå har vi fire barn og 15 barnebarn og 11 oldebarn. Vi har fått en stor slekt, og vi føler oss ufattelig velsignet.

-Nå har jeg fått brukt trekkspillet til sang og glede i over 50 år, forteller Knut.

Aldri angret
Mens vi prater henter Knut frem trekkspillet. Stua blir snart full av glade toner fra fingre som har danset over tangentene siden han var 15 år gammel.

-Jeg tok imot troen som 14-15 åring, det var en vekkelse på slutten av 1949 der mange unge kom til tro her oppe. Jeg har aldri angret på det valget som jeg tok. Jeg fikk lære å spille trekkspill av søsteren min, og jeg husker jeg lå på brakka under militærtjenesten og øvde og ba om at jeg skulle få lov til å bruke det i Guds tjeneste, mens de andre var ute og festet. Nå har jeg fått brukt det til sang og glede i over 50 år på både møter og samlinger.

-Han spiller fremdeles på møter, skyter datteren Ruth inn.

Knut Nilsen foreller hvordan han var med på å redde 5 barn fra å drukne mens han peker på Carnégies Heltefonds diplom som han fikk for heltedåden.

Reddet 5 barn
Kan du huske et spesielt bønnesvar du har fått?

Knut tenker litt. Da vi går ut i hallen, peker han på et bilde. Det forteller historien om dagen han og kameraten ble bønnesvaret til 5 barn som holdt på å drukne! Over et malt bilde av det isbelagte vannet de gikk på, henger en Heltedådsdiplom fra Carnégies Heltefond for Norge.

-Jeg og en kamerat var på vei over et vann da vi kom over 5 barn som hadde gått gjennom isen og holdt på å drukne. Den eldste var 16 og den yngste var 2-3 år. Det var to søskenflokker på 2 og 3 barn. Det var en kamp og det var ikke lett, men vi klarte å dra alle opp på land og var med dem til redningsmannskapet kom og fikk fraktet dem til sykehus. Det var veldig dramatisk. For ikke så lenge siden fikk vi være med og feire 60-års dagen til den yngste som vi reddet. Han har virkelig blitt brukt av Gud i sitt liv, så det var veldig spesielt å få være med på!

Men Knut kan også fortelle at han har vært døden nær fire ganger.

-Jeg kunne dødd hver gang, jeg fikk blindtarm som sprakk, kreft to ganger og en blodforgiftning. Men Gud har bevart meg alle disse årene. Jeg fikk jobbe 35 år på samvirkelaget her, de siste 15 som butikkleder. Menneskelig sett har vi ikke noe framtid lenger. Men vi hviler i troen. Nå teller Ingrid og jeg dagene og føler oss velsignet.

Se også:

Kristmar Moen(95): Misjon ble mitt eget

Besøk til Fosen: Gud bruker hverdagsmenneskene!

Troens Bevis bladet juli 2022