Randi Andreassen har støttet Troens Bevis i over 40 år!  Hun var også med Troens Bevis på tre reiser, deriblant den historiske turen til Israel i 1998, der hele reisefølget på 110 personer håndhilste på Arafat. Bortsett fra at hun gav Arafat en klem, noe som gikk verden rundt på nyhetene!

-Det var i 1998 at jeg reiste med Aril Edvardsen på jubileumstur til Israel. Vi var 110 personer i tre busser.  Vi ble passet på fra sjøen, lufta og land. Politibiler kjørte foran og bak oss, og vi følte oss veldig trygge. Også skulle vi jo hilse på daværende President Arafat.  Han skulle ta oss i hendene.  Men jeg er jo den typen som alltid klemmer. Så jeg klemte jo han, først på det ene kinnet, så på det andre. Da tok vakten som stod ved siden av hånden sin ned i lomma og klemte rundt pistolen, småler Randi.

-Det var jo filmfolk der, så den klemmen gikk på de fleste kanaler over hele verden. Alle så det.  Min familie i Norge så det. Så ringte det en journalist fra Arendal, og spurte meg hvordan det var å klemme Arafat.  –Nei, det var fint det, svarte jeg. -Helt greit!

I ettertid kom det flere sterke reaksjoner på at Aril Edvardsen og reiselaget hadde håndhilst på en som var kjent som en terrorist. Men Aril var på den tiden sterkt engasjert i en verdensomfattende aksjon der målet var å bygge broer som kunne åpne for fredssamtaler og evangeliet. For han var det ikke en godkjenning av hva Arafat stod for, men en måte å bygge en bro for Guds kjærlighet.

-Vi bodde også på hotell i Betlehem, det var veldig spesielt. Det var første gang nordmenn hadde sovet på hotell der. Andre kom på dagsbesøk fra Israel til Betlehem. Mens vi bodde der, og hotellpersonalet var så takknemlige.  Det var også der jeg for første gang fikk en helt spesiell kjærlighet for muslimene. Og den er kommet godt med senere.  Vi hadde veldig gode opplevelser på det hotellet. De var veldig stolte over at over vi ville bo der. Betjeningen kom også og banket på dørene våre for å ta ordentlig farvel, som var en ny opplevelse for oss.

Aril fikk tillatelse av Arafat til å holde kristne møter på Vestbredden, noe han fikk gjøre flere år fremover. Det førte også til at flere kom til tro, og åpnet dører for det kristne arbeidet i området på den tiden. Den lille undertrykte evangeliske menigheten i Gaza med 12-15 medlemmer vokser snart til ca. 250 ved hjelp av Troens Bevis’ underhold av en ny forkynner (evangelist). Den påsken får det norske følge med Aril Edvardsen i ledelsen holde møter i Gaza i den gresk ortodokse kirken og  i Narwus Hall ved Middelhavets strand. Mange av de tilstedeværende rekker hendene sine i været på anmodning om å gi sine liv til Jesus. 2200 kort med tilbud om brevkurs blir delt ut. 5000 Nytestamenter deles ut til kirkene i Gaza for videre fordeling.

-Vi måtte ligge litt lavt i terrenget, så møtene ble ikke annonsert, men ryktene gikk fordi det var flere som opplevde sterke helbredelser.  Da møtene var nesten ferdige, kom det plutselige flere fullsatte busser med folk som ville på møtene. Så da startet Aril møtene om igjen. Det var virkelig vennskapsmøter, der vi fikk møte muslimer og bygge broer.

Randi ble med på tre legendariske reiser. I 1998 og 1999 til Israel og Vestbredden, og i 2000 til Pakistan.

-Det var møter med ledere i alle land. De hadde hodeplagg, og noen var runde og noen var flate, det viste hvilken tro og distrikt de kom fra.  Og når vi kom, var det bannere som var 10 meter lange der det stod «Welcome Dr. Aril Edvardsen», og hele byen og gatene var fulle av folk om heiet og ønsket han velkommen. Han var veldig ansett og høyt respektert. De tiltalte Aril som sin bror. De var veldig stolte av vennskapet.

Hva tror du var grunnen til at Aril Edvardsen fikk slik innpass?

-Han var brobygger. Han respekterte dem og elsket dem og var glad i dem. De kunne merke kjærligheten. Og det kan jo jeg si, som nå kjenner så mange muslimer i Arendal, at de er jo flotte mennesker, alle av dem.  I tillegg er flere av dem jeg kjenner, blitt kristne etterhvert.

Hva overrasket deg mest i Pakistan?

-Det var en helt spesiell reise. Men det er en opplevelse jeg aldri glemmer. Vi var 2 dansker og 8 nordmenn som var med Aril. Men en dag ble det plutselig litt forsinkelser, og vi måtte vente en stund i hotellhagen. Vi manglet en stol, og en kontorist på hotellet la merke til det og kom ut med en ekstra stol til oss.  Jeg gikk bort for å hilse, og det viste seg at han også var en kristen, også ble det jo en av spontan klemmene mine igjen.  I ettertid skjønte jeg at om noen hadde sett det, ville han ha fått sparken, forteller Randi.

-Han inviterte oss hjem til seg på middag dagen etterpå. Det var veldig spesielt. Det var to sett med besteforeldre, og søstre og tantebarn, og vi fikk middag med mange retter. Også fortalte han at begge besteforeldrene hadde talt Guds ord i 40 år i gatene og landsbyen der de bodde! Og de små barna var også vokst opp troende, det var sterke saker. Men så sa søsteren til Robert, som mannen het, kan du huske den drømmen du hadde til jul?

-Ja, sa han.  -Jeg drømte at jeg klemte en dame!

Og det var jo meg, for det var jo helt imot deres kultur. Så jeg tenkte at Gud visste at vi skulle komme. Det var veldig spesielt for meg.

Kampanjeturen til Pakistan førte for øvrig til at 90 000 mennesker tok imot Jesus i løpet av fem møtekvelder. 50 000 brevkurs ble delt ut og flere sterke helbredelser blir dokumentert foran folkemengden.

Er det andre ting du minnes spesielt med fra din historie med Troens Bevis?

-Jeg glemmer jo aldri den dagen satellitten til den arabiske verden skulle kobles opp og innvies i 1998. Tordenskyene som plutselig seilte inn og stoppet direktesendingene med helt lokale og målrettede lynnedslag. Det glemmer ingen som var til stede! Men det stoppet jo ikke sendingene på sikt, og de førte jo etterhvert til at millioner av muslimer fikk høre evangeliet, og mange tusen tok  imot. Så det var også helt fantastisk!

Når var det du selv ble en troende?

-Jeg var 36 år da jeg ble en troende.  Det var i 1979. Da gav jeg Jesus alt. Min tid, mine armer og bein. Og pengene. Med det største underet er hvordan Gud bruker min tid. For når du ber sånn, så gjør jo Gud noe med det! Han etterkom den bønnen der, det merket jeg jo veldig. Han har full kontroll. Det synes jeg er veldig spennende, ikke minst alle «oppdragene» jeg har fått, som har bragt stor glede både for meg selv, og andre, smiler hun.

-Jeg var ikke vokst opp i et kristent hjem, men jeg var en søkende.  Som ungdom var jeg veldig søkende, men jeg ble aldri sendt på noen leir, som de andre vennene mine. Vi var på hytta om sommeren, og det var fint, ikke noe i veien med det. Men jeg vet jo nå at jeg hadde trengt Jesus for å holde orden på meg selv og livet mitt, og at det ville gjort en stor forskjell for meg om jeg hadde hatt Han i livet mitt allerede da.

Hun forteller at året hun ble frelst var også det året som hun begynte å støtte Troens Bevis. I tillegg har hun nylig vært med som medhjelper under Stevnet to år på rad, da hun var 77 og 78 år gammel!

-Men når jeg ser tilbake, tenker jeg at reisene med Troens Bevis forberedte meg for de flyktningene som kom til Arendal i 2015. Jeg hadde jo fått en spesiell kjærlighet for muslimer etter all den godheten jeg selv hadde opplevd fra dem under våre reiser. Jeg stilte opp som frivillig og ble blant annet med på leksehjelp. Der fikk jeg nye venner, som jeg har fått følge opp i flere år. Nå har mange av dem gått på universitet, fått en utdannelse og jeg har vært i to brylluper. Jeg kom i kontakt med ca. 30 av flyktningene, og alle av dem var fantastiske mennesker! Noen av dem har også tatt imot Jesus. Så turene med Troens Bevis ble en skikkelig gave, på alle måter!

Kilde: Troens Bevis bladet for september, 2022.