Elisabeth og John Morris Olsen er kjent for sin sterke troshistorie. Som ektepar tok de imot kallet til Sarons Dal for 44 år siden. Nå vet Elisabeth at det kanskje ikke er så lenge til hun skal få møte John igjen. Men denne gangen blir det i himmelen.

En fredag ettermiddag i slutten av august banker jeg på døren til Elisabeth Olsen. Hun bor i et romslig og koselig hus som hun og ektemannen John brukte flere år på å pusse opp. Det har en nydelig utsikt over Sarons Dal, elven som renner gjennom dalen og fjellene som omkranser Kvinesdal. I tillegg blomstrer det frodig i hagen hennes.

Nå er det 8 år siden mannen hennes, John, gikk bort. Elisabeth er nylig blitt diagnostisert med blodkreft i en alder av 82 år. Hun får regelmessig behandling ved sykehuset, og er inntil nå frisk nok til å bo hjemme. Sist gang jeg snakket med henne på telefonen, fortalte hun at det var allerede åtte personer som hadde ringt den dagen, så jeg vet at hun har venner som stiller opp, hjelper med innkjøp og kommer på besøk. Da jeg traff henne i sommer, satt hun i en bil og strålte av lykke. Hun kunne fortelle at venner hadde hentet henne så hun kunne komme ned til Kvinesdal sentrum for å kjøpe litt blomster til hagen.

-Det er seks måneder siden jeg har vært ute av huset, bortsett fra på sykehuset. Nå kan jeg ikke vente med å komme hjem så jeg kan få plantet de nye blomstene jeg fikk kjøpt, fortalte hun og smilte fornøyd.

Vi setter oss ved stuedbordet og mimrer litt felles minner for jeg spør henne om det siste året. Hva var det som skjedde?
-Ja, det begynte jo med at jeg tok vaksinen 2. februar 2021, også orket jeg ikke så mye. Jeg begynte å ta blodprøver for å finne ut om det kanskje var noe fra vaksinen. Det tok ikke lang tid før jeg ble kalt tilbake til sykehuset i Kristiansand. Der fikk jeg beskjed om jeg hadde fått leukemi. Jeg var jo veldig forundret, og det sa jeg til legen min, men jeg var ikke sjokkert. Etter en stund begynte jeg med blodoverføring og ble ført over til Flekkefjord sykehus. Men etter jul 2022 ble jeg veldig syk. Jeg fikk lungebetennelse og det ene med det andre, og da trodde de at det var min siste tid, og det trodde jeg også. Men det var en ung mannlig sykepleier, og han sa at det ser ikke ut som om du skal gå enda, for da hadde jeg vært veldig syk om natten. Men det hadde vært helt i orden med meg. For jeg er veldig himmelvendt. Jeg skal hjem.

Elisabeth Olsen jobbet 27 år som Aril Edvardsens sekretær. Nå har hun vært pensjonist i 15 år. Her sitter hun i stuen sin i Kvinedal.

Føler du deg redd eller engstelig med tanke på døden?
– Jeg må si at til dags dato har jeg ikke vært redd for hva som skjer, for jeg har lagt hver dag i Herrens hender. Og Han leder. Jeg har jo hatt dager som har gått både opp og ned. Men da er det så godt at en kan få lov til å sukke til Gud, her er jeg, hjelp meg. Og da får jeg hjelpen jeg trenger med en gang. Nå holder jeg på med blodoverføringer, og det blir oftere og oftere. Men jeg bare ser frem til den dagen da Herren tar meg hjem. Men jeg er også takknemlig for hver dag jeg får. Jeg har så mange venner og naboer som hjelper meg. Jeg har det så godt midt oppe i alt.

Hvor gammel var du da du fikk en bevisst tro?
-Jeg er vokst opp i et kristent hjem, men jeg var 11 år da jeg bøyde kne på en låve på søndagskoleleir på Klavenes gård. Ellers vokste jeg opp i Filadelfia Oslo, og det var pastor Barratt som velsignet meg. Det føler jeg at jeg har vært hele livet.

Ekteparets DNA
Mens Elisabeth var norskfødt og oppvokst i Oslo, var hennes mann John født i New York av norske foreldre. Men historien om Elisabeth og John er mer enn historien om norsk amerikanerne som kom hjem igjen, det er historien om to mennesker som ikke overlot livet til tilfeldighetene.

De har en forunderlig historie om Guds klare ledelse, som egentlig går helt tilbake til den gang Johns far reiste til sjøs, bare 14 år gammel.
Han jobbet seg opp fra byssegutt til stuert og fikk seg etterhvert jobb som baker i Brooklyn.

Moren til John kom fra Arendal og reiste først som au pair til England før hun tok turen til New York, hvor hun traff og giftet seg med Johns far. I løpet av 17 år fikk de 13 barn. Selv om begge foreldrene var kristne, var det først da John var 12 år at moren begynte å ta familien med til en liten afro-amerikansk baptist forsamling, hvor John tok imot Jesus som frelser i 1949.

-Det samme året som jeg tok imot Jesus på ungdomsleir i Norge, legger Elisabeth til.

Et koselig minne for Elisabeth av henne og John.

Johns kall
Seksten år gammel slutter John skolen og begynner å jobbe sammen med faren sin, som nå var murer. I 1957 reiser John på bibelskole i Chicago, men vender ikke tilbake etter det første året. Tilbake i New York føler John seg litt forvirret, og en dag ber han en bønn der han spør Gud, «hva vil du med mitt liv?». I sitt indre hører han en stemme som sier; «En dag skal du til Norge og gjøre noe for meg». Norge, tenker han forundret. Det er jo et mer kristent land enn Amerika! Året er 1958. Han får også et løfte om at Gud har en kone for han, og at han skal vite hvem det er nå han ser henne.
Dette ordet tar John til seg, men seks år går uten at noe skjer på kjærlighetsfronten.

Elisabeths løfte
Fra tidlig barndom av drømte Elisabeth om Amerika og lysten bare økte på ettersom årene gikk. Den 14. mai 1954, bare 16 år gammel, seilte hun sammen med sin venninne ut Oslofjorden med gamle ”Stavangerfjord”.

Foruten de personlige eiendelene hun hadde i kofferten, hadde Gud gitt henne et løfte fra Jesaja 42:10: ”Frykt ikke, for jeg er med deg. Se deg ikke engstelig om, for jeg er din Gud. Jeg styrker deg og holder deg oppe med min rettferds høyre hånd”.

De første åtte månedene tilbrakte Elisabeth i Seattle. Siden ble det San Francisco. Her jobbet hun på kontor. Men etter 16 måneder bar det hjem til Oslo igjen. Senere bodde hun i Amerika i flere perioder, men etter en tids opphold tok hjemlengselen alltid over, og hun reiste hjem igjen.

Så treffer hun John Olsen i Oslo.

Fridde etter 4 dager
John var invitert til å være med på en møteserie til Norge med Full Gospel Businessmen, som var en kjent organisasjon på den tiden.
Året er 1966.

Etter møtet går han ut i vestibylen, og etterhvert kommer en av de amerikanske kvinnene med ei norsk jente. Hun sier at han må hilse på Elisabeth, som snakker engelsk. De prater noen få minutter før han må bli med de andre i følget tilbake til hotellet. Tirsdag oppdager John tilfeldigvis Elisabeth utenfor hotellet sitt idet noen går ut av bilen hennes, og hun inviterer ham på en sightseeing tur i Oslo.

-Jeg hadde tenkt å vise ham Vigelandsparken, men han nektet å gå inn blant alle de nakne skulpturene, ler Elisabeth. –Typisk amerikaner!

Etter fire intense dager frir John til Elisabeth. Han vet han skal tilbake til USA, men han vet også at han har funnet kvinnen i sitt liv. Elisabeth føler det samme og svarer ja. Tre måneder senere er han tilbake i Oslo. De gifter seg og etter få dager stiger de ombord på amerikabåten Sagafjord den 7. januar 1967. Det skulle ta 11 år får de flyttet tilbake til Norge.

I mars ‘77 ble ekteparet kontaktet av pastor Bjørn Bergmann, en god venn av Aril Edvardsen, grunnlegger av Troens Bevis Verdens Evangelisering.  Bjørn hadde fått beskjed av Aril om å være på utkikk etter et norsk-amerikansk ektepar. I mai samme år treffer de Aril og hans kone Kari, og de lover å tenke over saken. Etter et par uker sier Elisabeth at nå må vi skrive til Sarons Dal og si om vi kommer eller ikke.

– Så si vi kommer, svarer John.

Elisabeth og John foran den amerikanske peisen i stuen deres som John har laget.

Nå måtte huset selges og firmaet avsluttes.
-Tiden gikk og vi fikk bare ikke fred for å ta huset ut på markedet. Plutselig ringer en bekjent som spør om vi kjenner til noen hus i området som er til salgs. Ja, det gjør vi jo, og de byr akkurat det beløpet John og jeg hadde blitt enige om at vi trengte for huset vårt, uten å ha sagt det til dem.

Da sier Elisabeth at hvis Gud klarte å selge huset, må Han også selge bilen som tegn på at de skal dra. Og ikke lenge etter er bilen også solgt til en person som byr nøyaktig det beløpet ekteparet igjen var blitt enige om på forhånd, uten å røpe det. Slik fikk de den siste bekreftelsene på at flyttingen nok var i Guds ledelse.

En snøkledd bygd
Det er nå 44 år siden de kom til Kvinesdal. Elisabeth husker godt den kalde vinterkvelden som hun steg av toget på Storekvina og hun så en snøkledd liten bygd opplyst av måneskinn.

–Jeg har likt meg fra første dag, selv om jeg til tider har ønsket meg bort, men jeg har aldri fått fred for det. Og jeg må jo si at jeg trives. Min tante sa alltid at jeg skulle bli misjonær. Det var vel Sarons Dal hun mente med det.

John var tilbudt jobb som radioprodusent og skulle hjelpe til med brevkurset Det Nye Liv; Elisabeth som Arils personlige sekretær.
Det ble 27 år.
Etter mange års innsats innen radioarbeidet i Sarons Dal, valgte John å trekke seg tilbake i 1983. Senere kom han tilbake og gjorde tjeneste som vaktmester i ni år i perioden 1985 til 1994. Etter dette arbeidet han som selvstendig næringsdrivende i bygningsbransjen.

Det er ikke få hus i Kvinesdal som John Olsen etter hvert fikk satt sitt preg på, enten det var en kunstferdig utformet peis eller et stykke solid og nøyaktig snekkerarbeidet. I en periode var han også med som eldste i Kirken i Dalen, og han var virksom gjennom bibelspredningsarbeidet til Gideon.

Arils sekretær
-Det var en veldig fin og interessant tid i Sarons Dal. Bare det å se hvordan Guds arbeid har blitt spredt over hele kloden og det å nå inn til unådde stammer, det har vært en fantastisk tid, minnes Elisabeth.

-Jeg var også med fem ganger som reiseleder til Israel for Troens Bevis. Også hadde jeg en gruppe med til Kenya da Aril Edvardsen hadde kampanje i Nairobi.

Aril Edvardsen skrev alle bøkene sine for hånd. En av Elisabeths oppgaver var å skrive dem inn på datamaskin. Her er en hilsen fra Aril til henne i en av hans siste bøker.

Hvordan var det å være Aril  Edvardsens sekretær?
-Han sa jeg var den eneste som kunne tolke skriften hans, ler hun igjen.

-Jeg har tydet håndskriften hans og har skrevet mange av bøkene over på datamaskin. Det har jo ikke akkurat vært få opp gjennom årene. Ofte gjorde han mye rettinger underveis, slik at jeg faktisk har skrevet bøkene hans flere ganger.

-Men Aril var en fantastisk forkynner. John pleide å si at den eneste jeg holder meg våken på når han taler er Aril! Og alle som var på møter med John vil huske at han pleide å duppe av under talene, ler hun.
-På lørdager på kanal 10 sender de fra gamle møter i Sarons Dal. Der er det flere av talene til Aril. De er absolutt verdt å se!

Takknemlig
Når du tenker på oppdraget ditt i Troens Bevis, hva overrasket deg?

-Kanskje det at Guds oppdrag krevde både tålmodighet og utholdenhet. Men jeg takker Gud for både Aril og Kari som stod i arbeidet de gjorde. Det skal de virkelig ha ros for. Det var ikke bare enkelt. Men du verden hvor interessant og spennende det også har vært.

Jeg har trivdes og likt meg veldig godt. Gjennom årene har jeg praktisk talt blitt kjent med mennesker fra hele verden. Da jeg kom til Sarons Dal var vi flere ansatte enn i dag, for i dag gjør datamaskiner arbeidet hurtigere, og trykkeri, kassettkopiering og forlag er overlatt til andre. Jeg har kunnet følge utviklingen i med- og motgang gjennom mange år, noe som har vært en stor berikelse for meg.

Hvordan vil du beskrive din egen trosreise?
-At Herren har vært med oppe i alt. Også etter at John gikk hjem til Herren for åtte år siden, har det allikevel vært en fin tid. Savnet er der, men han er hjemme hos Herren, og jeg også gleder meg til å komme frem, den dagen jeg skal hjem. Jeg tar en dag av gangen, Herren vet og kjenner dagene fremover. Så jeg har alltid tenkt på det at dagen i dag har jeg fått, men i morgen kjenner jeg ikke. Og det kan vi få lov til å hvile i, for Herren kjenner den. Og Han bringer oss igjennom, enten det er her på jord eller for evigheten.

Kilde: Troens Bevis, oktober 2022

Les trosinspirerende historier og siste nytt fra misjonsfeltene.
Få et gratis abonnement på Troens Bevis bladet