Driver misjon i Norge!
Mikaela og Derrick Shipley kom som misjonærer til Norge i 2020. Mikaela har kjent et kall til Norge siden hun var 13 år. Nå jobber de gjennom IMI kirken i Stavanger med internasjonale studenter og innvandrere. De har 180 forskjellige nasjonaliteter og 38 nasjoner representert i kirken!
Mikaela og Derrick tok også turen opp til Unådd 2022 konferansen i Bergen for første gang i november i fjor. De er i Norge som misjonærer, men har oppdaget at store deler at verden har kommet til dem. Kallet til Norge begynte med Mikaela. Hun forteller at besteforeldrene hennes har norske aner. Da hun gikk i 5. klasse, reiste de på en slektsreise til Skandinavia.
-Da de kom tilbake, viste de meg bilder fra turen, og jeg forelsket meg i Norge. Det var som om Gud plantet et frø i hjertet mitt, forteller hun.
Da Mikaela gikk i 8. klasse, åpnet de hjemmet sitt for en utvekslingsstudent fra Norge som bodde hos dem i ett år.
-Hun ble som en storesøster for meg, og jeg fikk anledning til å besøke henne i Arendal i én og en halv uke, da jeg var 13 år. Da forelsket jeg meg i naturen, språket, folket og noe av maten, ler hun.
-Neste sommer var jeg med på en misjonstur til Den dominikanske republikk. Misjonæren der gav oss et bibelstudium på spansk, som jeg ikke forstod, så jeg slo skriftstedene opp i min egen bibel. Da var det akkurat som jeg følte det kom til meg, “Mikaela, jeg vil at du skal være en misjonær.» Jeg følte at det gikk frysninger gjennom hele kroppen min, og en stor glede fylte meg, for jeg bare visste at jeg skulle til Norge! Og siden den gang er det egentlig den reisen livet mitt har handlet om.
Derrick og Mikaela traff hverandre på universitetet de begge gikk på i delstaten Indiana i USA, der de var involvert i kristen studentvirksomhet rettet mot internasjonale studenter
.
-Jeg syntes det var interessant å møte de internasjonale studentene fra Japan og Kina og Saudi Arabia og høre om andre kulturer, men i hodet mitt tenkte jeg at jeg kunne aldri bli involvert i misjon. Jeg var veldig mye en amerikansk gutt som hadde vokst opp i ingenmannsland på landsbygda, og kjente overhodet ingen ifra andre land. Men ettersom jeg begynte å snakke mer med de internasjonale studentene var det som om det kom til meg at Gud er ikke Gud for Indiana eller USA, men for hele verden, og at alle folk er viktige for han. Så jeg fikk gradvis et skifte i tankesettet mitt.
Ekteparet giftet seg i 2016, og tok en tur til Norge for å «speide ut» landet.
-Vi ville finne ut om vi virkelig var kalt til Norge. Vi hadde gode kontakter i en menighet i Oslo, som tok oss på en tur rundt i landet der vi fikk besøke mange forsamlinger og se hva de holdt på med.
De så at arbeidet som IMI kirken stod i resonerte med deres egne tanker, og to uker etter at de kom tilbake til USA, ringte de IMI kirken og spurte om de kunne få lov til å komme å jobbe for dem dersom de betalte sin egen lønn!
-Vi var bevisst på at vi ikke skulle komme som amerikanere og starte en amerikansk kirke eller gjøre misjon på amerikansk vis. Det skjønte vi ikke ville fungere i Norge, og var heller ikke det vi så for oss. Vi var også klar over at det kan ta mange år før en ser frukten av arbeidet en står i, så vi tenkte at hvis vi reiser, er det ikke for to år, men kanskje 15 år eller eventuelt på livstid. Så vi gjorde et grundig forarbeid.
De fikk ja fra IMI kirken at de var velkomne, og tok en rekognoseringstur i 2018 for å bygge relasjoner. Etterhvert klarte ekteparet å få inne støtte til underhold fra 16 menigheter og 15 familier.
– Enkelte kunne ikke forstå hvorfor vi ikke dro til Afrika eller et fattig land, men vi tenker at selv om Norge er et rikt land, så er det også åndelige behov her.
De kom til Norge i januar i 2020, og har jobbet med de som har internasjonal bakgrunn i menigheten. Det er 180 nasjonaliteter og 38 nasjoner representert i IMI kirken. Derrick overser det internasjonale integreringsarbeidet i menigheten i tillegg til tre husgrupper.
-Det som er bra er at det er også nordmenn i husgruppene. Så nordmennene kan forklare for studentene eller de som har flyttet her på grunn av jobb, eller har giftet seg med en nordmann, sider ved den norske kulturen og systemet som kanskje ikke er så enkelt å forstå for fremmede. Samtidig får også de norske en større forståelse av hva det vil si å være tilflytter, og hvordan folk i andre kulturer tenker, også når det kommer til tro.
Mikaela jobber spesielt opp mot en kafé som de har ansvaret for i menigheten. Men hun forteller at hennes personlige misjonsoppdrag er litt annerledes.
-Jeg holder på å åpne et keramikk verksted i Stavanger. Jeg kommer til å ha kurs og invitere andre inn til å være med og lage ting, samtidig som jeg også selger keramikk. Men hovedmålet er å bygge relasjoner.
Hva har overrasket dere mest?
-Kanskje helsesystemet dere har i Norge? Mikaela døde nesten for ett år siden da hun fikk akutt blodforgiftning etter en urinveisinfeksjon. Hun måtte haste innlegges etter to besøk på akutten, og det gikk heldigvis bra. Men jeg måtte ringe en kamerat den kvelden for å spørre om systemet her. I USA ville den behandlingen hun fikk kostet tusenvis av dollar. Men jeg fikk beskjed om at det kostet oss kun to besøk til akuttmottaket på sykehuset. Det var utrolig, og en enorm lettelse!
Kilde: Troens Bevis bladet for januar, 2023
