Torbjørg Oline Nyli er pastor i Misjonskirken, en verdiskapende spaltist og forfatter av to bøker.  Der skriver hun om åndelige foreldre og generasjonen som er savnet. I juli kan du høre henne på Sommerstevnet i Sarons Dal.

-Ja, det stemmer, jeg var veldig opptatt av misjon fra jeg var liten, og trodde jeg skulle ut i den store verden, forteller Torbjørg på sitt pastorkontor for Ytre Randesund Misjonskirke på Ronasenteret i Kristiansand.

Hun hadde sine syv første barneår på NLM sitt misjonssenter Waama (født i Haydom, oppvokst på Waama) i Tanzania, der foreldrene var misjonærer i til sammen 16 år. De var både i Tanzania og Etiopia.

-Det var viktige år, også gjør det mye med identiteten vår å være født i et annet land, for så å bli en litt usynlig innvandrer her. Men misjon var en del av blodet fra fødselen av. Så jeg tok en DTS på New Zealand, og det var nok min tanke at det var første stopp før misjonstjeneste i andre land. Også opplever jeg et kall til Norge, som var litt sånn nedtur, ler hun.

Hvordan beskriver du kallet ditt til Norge?
-Jeg både var herfra og hadde kommet til dette landet. Og det er nok kanskje ett av de mest krevende land å være misjonær i. Jeg definerer ikke meg selv som misjonær, men at jeg er kalt til dette landet, i kontrast til et annet land.

Hvorfor tenker du at Norge er ett av de mer krevende land å komme til som misjonær?
-Det tenker jeg er for meg personlig. Fordi jeg har språket, jeg kan gli inn, jeg kan følge strømmen, så det kan være/var lett å ikke følge kallet. Foreldrene mine måtte lære seg et nytt språk, de var 24/7 i et annet land, de var der med en hensikt. Det kan nok være vanskeligere å være bevisst i sitt eget land. Men det har også vært en viktig bit av tjenesten min og som pastor, spaltist og forfatter, at jeg har et kall til dette landet, også på nasjonalt nivå. Jeg tenker at spesielt det med åndelige foreldre og relasjoner mellom generasjoner er en tydeliggjøring av det nasjonale kallet mitt de siste 10 årene. Jeg har fått lov til å reise rundt med denne tematikken i så å si alle norske kirkesamfunn, og også i Danmark, der bøkene mine er oversatt til dansk.

Hva er det som gjør at nettopp dette temaet, relasjonen mellom generasjoner, er blitt hjertebarnet ditt?
-Det begynte egentlig da jeg var bibelskolelærer i Filadelfia i Oslo, og opplevde at jentene som bare var 6-7 år ynge enn meg, utrykte at de satte pris på trosveiledningen fra meg, som var litt eldre enn dem, men at de kanskje aller helst ville hatt en eldre dame. De utrykte veldig et behov for en relasjon til noen som var eldre enn seg, i form av en type foreldrerolle som ikke var deres egen. Også skrev jeg en masteravhandling, og det som ble min første bok om dette temaet. I denne prosessen intervjuet jeg en god en del unge mennesker der det kom frem at de hadde et tydelig ønske om å ha en foreldrefigur å kunne snakke med om troen sin, og at de var veldig opptatt av relasjonen med voksne.

Torbjørg Oline Nyli på kontoret sitt med de to bøkene hun har skrevet som heter Generasjon Savnet og Etterlysning: Åndelige Foreldre.

Men er det ikke det motsatte en ofte ser i menighetslivet, at generasjonene blir avskåret fra hverandre, og at det er unge som skal lede de unge?
-Jeg tenker at vi har outsourcet ungdomsarbeidet til altfor mange unge som må gjøre det alene. Vi må så gjerne ha unge konfirmantledere på f.eks 22 år, som leder konfirmanter, de er jo forbilder og kjempeviktige og viser at det går an å leve som kristen i den livssituasjonen og kulturen de unge selv er en del av. Men den 22-åringen skulle ikke stå alene når de vanskelige spørsmålene kommer, eller det blir for bråkete, da skulle det vært noen foreldre der som skulle vært foreldre i selve miljøet. Det er alltid lengst kø foran de gråhårete forbederne, pleier jeg å si. Så både på tur og på ungdomskvelder tror jeg at godt voksne er veldig ønsket.

Opplever du at menigheter er åpne for dette konseptet og tar det i bruk?
-Ja, absolutt. Jeg besøker ofte menigheter som allerede har flere generasjoner i menigheten, med alle de gnisninger det medfører, for det gjør det, og hjelper dem med forslag og råd i denne prosessen. Søndag kl.11 er et vanskelig tidspunkt å samle alle, og håpe at alle er fornøyd når de går ut. Men i noen menigheter er det bare eldre som sitter igjen, eller en savner de eldre, og da kan en begynne å se på hvilke muligheter en har til å bli en generasjonsmenighet. Jeg har fått se noen generasjonsmenigheter gå fra å ha mest gnisninger, til heller å ha relasjoner. Det er utfordringen når vi sitter i samme gudstjeneste. Vi opplever den ulikt, og når vi ikke har relasjon til hverandre, unner vi ofte ikke den andre å få noe ut av det jeg ikke får noe ut av.

Med andre ord, det å bygge en generasjonsmenighet er en læringsprosess?
-Ja, og så er det noen arenaer hvor det er enklere å tenke at nå skal vi finne noe felles for alle. En menighetsweekend er perfekt til å bygge relasjoner mellom generasjonene. Spise sammen, leke sammen, be sammen.

-I tillegg er noen menigheter tydelige på at de har konfimantmedvandrere, at det er voksne som åpner hjemmet sitt og har konfirmantene hjemme hos seg slik at de blir kjent med noen av de voksne i menighetene. Det viktigste er at det kan oppstå relasjoner mellom generasjonene. Der står vi jo i en lang tradisjon. Evangeliet er gitt fra generasjon til generasjon. Og da er det viktig å finne hvilken plass vi som foreldre skal ha i overleveringen i dag. Ikke bare til egne barn, men til menighetsfamilien. Jeg er redd for at vi overlater det for mye til unge mennesker, som holder ganske kort tid i tjenesten før det kommer et nytt ungt menneske, som holder en kort tid. Jeg tenker de unge skal være spydspissen, men de må ha backing. Hvor ofte blir ungdomsarbeideren invitert hjem på middag? Hvem følger opp de som har ansvaret i ungdomsarbeidet? Det ikke slik at du må være der hver fredag kveld, men i hvilke grad er vi som foreldre med og fokuserer på hvordan neste generasjon skal få Jesus ved at en tar sin plass i rekken?

Hvem fokuserer du på når du skal bygge en generasjonsmenighet?
-Vi trenger å vekke foreldregenerasjonen og de som skulle være der for de unge. Jeg trenger ikke overbevise de unge. Det er ikke slik at tilbudet står der og de unge ikke bruker den. Min andre bok heter Generasjon savnet. Og den er både en kjærlighetserklæring, men også en etterlysning av foreldregenerasjonen som akkurat har fått barna ut av huset. De har mye å tilby de unge i menighetene!

Hva er fruktene i menighetene som bygger relasjoner mellom generasjonene?
-Det er at folk blir. Vi mister jo unge mennesker ifra menighetene vår. De sier at hvis en tween eller tenåring kjenner fem andre voksne i menigheten enn sine egne foreldre, at de voksne vet navnet, hvilken klasse de går i, hilser på dem, så har de større sjans for å bli i menigheten. Men også når de flytter, har de en assosiasjon til menighet som handler om tilhørighet, og det vil de ha. Jeg tenker samme mekanisme virker hos småbarnsforeldre og voksne i 40- årene. Hvis en er kjent av noen, vil en bli. Slik skjer det en trosoverføring mellom generasjoner. En må ha relasjoner utover kirkekaffen, til en kjøkkenbordkaffe. Men at relasjonen kanskje begynner i kirkekaffen. Forskning viser at relasjoner er grunnen til at flere blir. I krevende faser i livet er det mange som kanskje ikke går i menigheten. Men på grunn av den éne relasjonen, eller de fem, kommer de tilbake. Det er noen som «kjenner meg» der.

Hva kreves for å bli åndelig foreldre?
-Det er ikke mye. Det er veldig enkelt. De unge jeg intervjuet oppgav åndelige foreldre som f. eks. «foreldrene til venninnen min», «lederen min på leir». Bare det at i hjemmet til venninnen ba foreldrene bordbønn, var nok for at de ble sett på som åndelige foreldre og lyttet til og respektert. Og ledere på leir har sagt at de hadde aldri tenkt tanken at de ble definert som åndelige foreldre av unge, som i ettertid sier, «hun så meg alltid når jeg kom på leir, hun spurte hvordan jeg hadde det og vi pratet litt», og en gang i året var det nok! Det var avgjørende i trosutviklingen! Vi voksne må bare bli bevisst på at vi er foreldre i huset, i møtepunktene for de unge i menigheten.

Følg med på Stevneprogrammet her

Kilde: Troens Bevis bladet mars 2023

Bli inspirert av trosstyrkende historier og nytt fra misjonsfeltene:
Få Troens Bevis bladet gratis i postkassen.