Et mirakel er den eneste forklaringen ekteparet Østenstad har for at Tone lever. Men mirakelet kom ikke av seg selv. Bakteppet er en dyptgripende bønnekamp fra familie, venner, og ikke minst, ukjente. Familien har fått en ny tidsregning. Den heter før og etter 1. juni 2017.

-Den dagen skinte sola fra skyfri himmel og jeg hadde planlagt å kose meg på vei til jobben min, så jeg syklet en halv time tidligere enn det jeg brukte å gjøre, forteller Tone Østenstad, (59).

-Men jeg kom ikke så langt den dagen. Bare noen hundre meter nede i veien smalt det.

Hverken Tone eller hennes mann har noen annen forklaring på at Tone lever i dag, enn at det er et mirakel. Men mirakelet kom ikke av seg selv. En bønnekamp for Tone begynte sekunder etter ulykken. Vitner til ulykken, folk som hørte nyheten på radio, bekjente, og ikke minst familie, forstod raskt at det beste håpet for Tone var bønn. I to aviser ble Tones påkjørsel omtalt som dødsulykke.

-Den bilen traff meg i en hastighet på 71 km/t. Først havnet jeg opp på panseret og knuste frontruten på bilen. Så fór jeg opp på taket og ble kastet 50 meter gjennom luften, før jeg landet på sykkelstien lengre fremme, forteller Tone.

-Og da kommer det rett og slett en gutt på 22 år, en snekkerlærling på vei til jobb, og han stopper og startet hjerte og lungeredning på meg. Etter hvert kom det flere som hjalp til der på ulykkes plassen.

De skjebnesvangre sekundene som kunne endt livet til Tone, fant sted i Andersrødkrysset mellom Saltnes og Tomb, da hun var på vei til sin jobb som leder for ungdomsboliger i rus og psykiatrien i Rygge kommune.

Tone og Terje Østenstad med sine fem barn. Bildet ble tatt i 2013, da den ene datteren giftet seg. Foto: Privat.

Ringer fra politiet
Hennes mann Terje var fremdeles hjemme og gjorde seg klar for jobb, da datteren, som nettopp hadde kommet hjem fra nattevakt, ringte og sa:
-Pappa, har du hørt om ulykken i Saltnes?

-Nei, svarte Terje, -det har jeg ikke hørt noe om.

-Det kan da ikke være mamma, sier datteren, -det er en sykkel som ble påkjørt, spør datteren.
-Da svarte jeg at jeg kan ringe politiet, også gjorde jeg det, forteller Terje.
-Og da sier politiet, nei du må bare ta det helt med ro. Det er mange som er ute og sykler om morgenen. Du må ikke tenke slik. Hva heter hun da? Tone Østenstad, svarte jeg.
“Et øyeblikk, jeg skal sette deg over», sier politiet”. Da visste jeg at det var henne,  sier Terje.

Tone Østenstad på sykehuset etter påkjørselen 1. juni 2017. Foto: privat

Full av brudd
Kort tid etterpå får Terje en telefon fra Ullevål sykehus med beskjed om å komme med en gang, da «kona di er full av brudd».

Skadeomfanget til Tone var ikke småtteri. Hun hadde 27 brudd, inkludert 3 brudd i nakken, 3 ustabile brudd i ryggen, 4 brudd i venstre legg, skallen sprakk, 11 ribbeinsbrudd, skulderblad som var brekt, punktert lunge, løs brystvegg og blødninger.

Hjemme setter yngste sønnen i familien seg på en krakk bortest i stua og folder hendene og begynner og be for mamma.

Ukjente ber
En ung jente på 17 år som var på vei til Hans Nilsen Hauges videregående skole, kommer til åstedet kort tid etter ulykken. Hun går inn i busskuret og begynner å be. Hun ringte også moren sin, og fikk henne til å be. Moren ringte så til sine venner og fikk dem til å be.

–Det var så kamp mellom liv og død, fortalte den 17 år gamle jenta. -Jeg kunne ikke følge med på skolen denne dagen, jeg ble bare sittende og be.

En annen kvinne som kjørte forbi åstedet, tenker: «Oi, en ulykke». Hun visste ikke om det var en mann eller kvinne som lå der. Men hun ringer med en gang rundt i sitt nettverk og setter i gang en bønnesirkel for den forulykkede personen.

-Også kommer det en dame til forbi, og hun gjør akkurat det samme! Så med en gang ulykken skjedde, var det mange mennesker som begynte å be for meg, minnes Tone med tårer i øynene.

-Og når jeg kommer inn på Ullevål sykehus, er det en sykepleier som er på vei hjem fra jobb. Hun får en telefon fra søsteren sin, som går i menigheten vår i Fredrikstad, og vil fortelle henne om det som hadde skjedd. Da opplever denne sykepleieren at hun må gå tilbake på jobb. Hun spør hvor jeg ligger, går opp på rommet mitt og legger hendene på meg og ber for meg!

-Noen måneder senere er sykepleieren på møte i menigheten vår, og får øye på Terje. Da spør hun hvordan det går med meg. «Nei, det går bra med henne», sier han, og akkurat da kommer jeg gående inn døra. Da brast sykepleieren i gråt og sa at dette virkelig er et stort bønnesvar. Så det ble et sterkt møte for oss begge.

Mens Tone kjemper for livet på sykehuset, er det stadig flere mennesker som blir minnet om å be for henne. Foto: Privat

Kompis
Men bønneringen stopper ikke der. Den første kvelden etter ulykken ringer en kompis til Terje, som også er en troende. De har ikke så mye daglig kontakt, men ifølge Terje er han en venn som alltid stiller opp når noe skjer. Han hadde lest om Tones ulykke på Facebook.

-Så ringer han og sier at jeg har hørt om ulykken, og jeg ber for Tone i natt. Så sier han, «om du går ned, Terje, skal jeg love at jeg blir med deg, og jeg skal dra deg opp igjen». Det var sterkt, blunker Terje med fuktige øyne.

Bønner fra nord
Ekteparet har fem barn, og den eldste sønnen Michael bodde på den tiden i Balsfjord. Han hadde blitt kjent med ei jente som jobbet i Kautokeino. Der ble hun ofte kalt for Jesus jenta. Hun hadde begynt å faste dagen før ulykken. Da Tones sønn ringer og forteller om ulykken som har rammet hans mor, opplever hun at Gud sier til henne at «nå skal du faste og be for moren til Michael».«Ja, hvor lenge?» spør hun. «Førti døgn», opplever hun at hun får til svar.”

-Så hun faster og ber for meg i førti dager, fortsetter Tone.

-Denne jenta ringer også til en evangelist hun kjenner som har møter i Nord-Norge. Han sier han skal være med og be. Så ringer han tilbake og sier at «det skjer noe merkelig med hodet mitt når jeg ber for den damen. Så jeg tror at Gud helbreder hodet til Tone, og at Han fører nervetråder tilbake».

-Så er det en same som hun også spurte om å være med og be. Han ringer tilbake og sier at når han ber for Tone, blir han så minnet om ei dame som han kjente, som var utsatt for en snøscooter-ulykke. Ryggen hennes ble helt ødelagt, men Gud helbredet henne og reiste henne opp igjen. Nå tror han at Gud vil reise meg opp igjen på samme måte.

-Disse to samtalene tok hun opp på telefonen og lot meg få høre, forteller Tone. –Det betydde enormt mye for meg.

Terje Østenstad ringte også til Rune Edvardsen (midten) for forbønn da Tone hadde for høyt blodtrykk til å bli operert. Kort tid etterpå gikk blodtrykket ned, og fikk gjennomført operasjonen. Her fra et besøk i Sarons Dal under Stevnet i 2022. Foto: Bente Rognmo Thakre

Ringte Rune Edvardsen
De tre bruddene i ryggen var ustabile, så hver gang sykepleierne skulle snu Tone i sengen, måtte de være 5 personer og snu henne som en tømmerstokk, da de var redd hun skulle få ryggmargsskader. Det var derfor svært viktig å få operert ryggen.

-To ganger ble jeg kjørt ned på operasjonsstuen for å bli operert, men når de forsøkte å snu meg, ble trykket i hodet mitt for stort og de måtte avbryte.

Da Terje får høre om Tones tilstand, tar han kontakt med Rune Edvardsen, daglig leder for Troens Bevis, som han har kjent i mange år. Tone gikk i sin tid sammen med Runes kone Sølvi på Troens Bevis Bibel og Misjonsinstitutt i Sarons Dal.

-Da Rune svarte sa han at han var i Afrika og at han straks skulle ha møte der, og at de ville be for henne. Han sa også at han skulle sette i gang bønneteamet sitt i Norge.

Tone nikker bekreftende.

-Da gikk det ikke lang tid før de sa på sykehuset at nå er trykket så lavt at vi kan kjøre Tone ned på operasjonsstuen igjen. Da snudde de meg og trykket holdt seg på et akseptabelt nivå. De fikk avstivet ryggen både oppe og nede, og satte inn nødvendige stenger og skruer. Det var en operasjon som tok syv timer, forklarer hun.

-Senere fikk de operert venstre legg som hadde fire brudd.

-Under rehabiliteringen min satte fysioterapeuten seg på sengekanten min og sa: «Jeg har kikket på bildene av hodet ditt, og da fatter jeg ikke at det er deg jeg sitter og prater med!»

Etter forbønn ble trykket i hodet til Tone stabilt, slik at hun kunne operes. Foto: privat

Firebarnsmamma
-Også har vi en herlig firebarns mamma, hun kom på døra hos Terje og sier, «Kona de skal leve». Det hadde hun fått visshet om. Hun fortalte at hun kjørte rundt med tre av barna i bilen, for da kunne hun få bedt for Tone.

-Men personlig visste jeg jo ingenting om disse bønneaksjonene, legger Tone til, for jeg lå jo i koma på Ullevål sykehus i flere uker, før jeg ble flyttet til et lokalsykehus.

Kirkefremmede ber
Men en av de tingene som gjorde spesielt sterkt inntrykk på ekteparet, var at kirkefremmede også fortalte at de ba for Tone.

-Jeg går i en syforening med gamle skolevenninner, de går ikke i noe menighet. Utover dagen til ulykken, ble det jo verre og verre dess mere de hørte fra folk hva som hadde skjedd og skadeomfanget. Og da skriver ei av de i en lukket Facebook gruppe som vi har, «Jenter, da er det bare én ting vi må gjøre, da må vi be til Gud».

-Det var også sterkt, snufser både Tone og Terje.

Det dere opplevde var at mange som ikke pleide å be, kom og fortalte dere at nå ba de for dere?
-Ja, veldig mange. Jeg møtte en tidligere kollega som ikke hadde gitt noe utrykk for en personlig tro, som kom og sa til meg: «Tone jeg har bedt for deg dag og natt». Også sa hun noe som rørte meg veldig. «Fordi jeg vet at det ville du gjort for meg».

Når Tone blir overflyttet til lokalsykehuset Kalnes den 7. juli, har hun ligget i koma i fem uker.
-Da jeg våknet opp etter komaen, var jeg helt sikker på at jeg sang lovsanger, men det gjorde jeg jo ikke. Jeg hadde vært koblet til pustemaskin og da «låner» de stemmebåndet. Så jeg kunne ikke snakke før de koblet til en tale track.

Det var også et nervepirrende øyeblikk for Terje da Tone skulle våkne opp igjen.
-Vi visste jo fremdeles ikke hvordan det stod til med Tone. Men på  Ullevål før hun ble overført, mente legen og en sykepleier at Tone hadde leet på en finger.

-Og da Tone er blitt overført til lokalsykkehuset vårt, kommer det en venninne av Tone og sier til meg, «Tone er der inne, hun». Det betydde mye. Jeg visste jo ikke om det bare var et skall igjen av Tone. Da jeg kom inn på rommet hennes på sykehuset denne dagen, snakket Tone til meg for første gang etter ulykken. Det var en ubeskrivelig lettelse. Tone var der!

«Solsikka»
Når Tone og Terje forteller historien sin, kommer det klart frem hvor stor betydning andres ord og oppmuntring var i den krevende tiden. Tone husker spesielt en kommentar fra sykepleieren hun kalte «Solsikka».

-På lokalsykehuset var det en nydelig sykepleier som jeg kalte for Solsikka, fordi hun lyste opp tilværelsen min. En da kom hun inn til meg og sa, «jeg var ikke hos deg i går fordi jeg hadde fri. Jeg gikk og holdt på i hagen og nynnet på en sang, mens jeg tenkte på deg». Da hadde jeg selv hatt en kraftig infeksjon, med høy feber, og følte meg i elendig form, minnes Tone.

–Da må det ha vært sangen «Livet er så kjipt» du nynnet på, sa jeg til henne.

-Nei, det var den sangen «Det er makt i de foldede hender», svarte sykepleieren. Hun sa at hun var ikke en personlig kristen, men at hun tenkte på den sangen fordi vi var så omgitt av bønn og tro.

Tone trener seg opp til å gå igjen på Sunnaas sykehus. Foto: privat

Sunnaas
Den høsten hadde Tone tre intense måneder på Sunnaas sykehus for å lære å gå. Senere hadde hun flere opphold på Sunnaas og ett på Unicare på Jeløy.

-I Østfold skulle det arrangeres Bibelen til alle. Jeg ville så gjerne være med på dette. Så min bønn ble: Kjære Gud la meg lære å gå igjen, jeg vil så gjerne være med å dele ut biblene i Østfold. Og det bønnesvaret fikk jeg. De siste 4,5 årene har jeg kunnet gå! Det i seg selv er et under! Nå er det over 5 år siden ulykken skjedde. Jeg har lavere energi nivå, og hørselen er dårligere. Jeg bestemte meg for å lytte til Sunnaas som sa at de syntes familien min fortjente en bit av meg nå. Derfor har jeg ikke gått tilbake i jobben min.

-På gode dager tenker jeg at jeg skulle ha jobbet, men neste dag kan jeg være takknemlig for at jeg ikke skal på jobb, smiler hun.

Bønnesvar
Men livet til ekteparet har også fått nytt innhold. De opplever å bli invitert til en rekke lokale bedehus og menigheter der flere har bedt for dem. Der flokker folk til for å høre vitnesbyrdet deres. At Tone er frisk og oppegående i dag er blitt trosstyrkende for samtlige som var med og be for henne.

«Du er et under på to ben», har Tone fått høre. En lege som så bildene av hodeskadene sa, «Lever det mennesket?». En annen lege har sagt: «Jeg fatter ikke at det kan være deg som jeg snakker med».

– Noen leger har faktisk lurt på om jeg er rett person i forhold til de faktiske opplysningene som foreligger om meg, smiler Tone.

-Men det er ingen tvil. Jeg er et levende bønnesvar!

Kilde: Troens Bevis bladet april 2023

Bli inspirert av trosstyrkende historier og nytt fra misjonsfeltene:
Få Troens Bevis bladet gratis i postkassen.