I februar var det ett år siden krigen i Ukraina brøt ut. I løpet av denne tiden er det blitt sendt mye hjelp til Ukraina fra vesten, også fra Norge. Her kan du lese den sterke historien til et ukrainsk pastorpar, og hva støtten som kom utenfra har betydd for dem.

-Først vil jeg takke alle dere som har vært med og gitt hjelp til Ukraina. I begynnelsen, da krigen begynte, var alt så uventet. Det skjedde så plutselig. Vi ble virkelig tatt på senga. Rubizhne, vår by, var en av de første som ble angrepet fordi den var så nærme Russland. I uke etter uke var den under konstant bombing og beskytning. Også ble byen vår tatt.

Tatiana og mannen er begge pastorer. I løpet av de siste 24 årene har de plantet 5 menigheter og jobbet hardt for å se dem vokse. Da krigen brøt ut i fjor, bodde de i en by 60 km fra grensen til Russland. Nå bor de i Kiev der de trener opp nye til å gå ut i tjeneste i landet sitt.

-Vi var i en del av byen som også ble Ukrainas frontlinje. Fordi dere i vesten sendte oss penger, kunne vi kjøpe medisiner. Hyllene i butikkene ble snart tomme, men vi hadde klart å kjøpe nok medisiner til å dele med en hel mengde folk som trengte hjelp. Vi hjalp mennesker som satt i bomberom og på krisesenter. Vi lagde mat som vi delte ut til naboene og folk som gikk i gatene.

Tetiana er pastor og har vært med og plantet fem menigheter i forskjellige byer i øst-Ukraina.

Søkte til kirkene
Hun forteller at de har en hovedpastor over menighetsbevegelsen som de er en del av i Ukraina. Han tok imot hjelpemidlene som kom fra vesten og sørget for at de ble fordelt mellom 27 menigheter over hele Ukraina. Det var nødhjelp og varer. De sponset kjøretøy som fraktet mennesker som hadde mistet leilighetene sine ut fra faresonene i bombeangrep, og ikke hadde noe sted å bo. Det var også støtte til barn og foreldreløse. En menighet som opprinnelig hadde 30 medlemmer og tre bibelgrupper, har vokst til 30 bibelgrupper og 500 besøkende på søndagsmøtene.

-Nå har de barnemøter og ungdomsmøter. Det er mange menigheter i Ukraina nå som opplever denne type vekst fordi menighetene benytter anledningen til å la sitt lys skinne for menneskene rundt seg. Denne julen hadde en menighet en julefeiring for over 400 barn og over 500 matpakker ble delt ut i nabolaget. Vi har sett hver dag hvordan Gud bruker sitt legeme til å hjelpe oss i Ukraina.

Menighet i Lviv i  Ukraina som tar imot flyktniger inntil de kan dra videre.

Snø som drikkevann
Tatiana og mannen bodde i første etasje i en liten leilighet i en blokk da krigen brøt ut. Snart var de ni i leiligheten, i tillegg til tre hunder og en katt, ettersom flere og flere mistet hjemmene sine.

-Det kom en tid da vi var helt uten vann. Men så sørget Gud for snø. Vi pleide å snike oss ut av huset for å hente et spann med snø som vi kunne smelte. Naboen på den andre siden av gaten så at vi gjorde dette. Det førte til at sent på natten kom han og gav oss en krukke med ordentlig vann. Ved å gjøre gode ting, sådde vi frø, slik at andre begynte å dele med oss hva de hadde.

-Så ble hele byens vannforsyning kuttet av, og vi måtte dra til en brønn på den andre siden av byen for å hente vann. Det var svært farlig, for det var konstant skyting med kuler som fôr forbi oss, og bomber som eksploderte. Men så var det en annen nabo som tilbød seg å ta med noen flasker for oss når han skulle hente vann til seg selv. Så vi kunne se at Gud sørget for oss hele tiden.

Fra området i Øst-Ukraina der Tatiana bodde.

Leste og ba mens bombene falt
-Vi hadde mange naboer i leilighetsbyggene rundt oss. Og det var en del naboer som ikke hadde likt oss. De hadde nektet å snakke med oss på grunn av vår tro. Men på dette tidspunktet bodde vi alle sammen, og stadig flere kom inn i leiligheten vår. Vi hadde ikke strøm, så på kvelden satt vi timevis sammen i mørket og lyttet til skriftsteder og historier fra Bibelen, og flere ble frelst.

-Vi hørte mange si, «hvorfor har vi aldri hørt dette før?». Alle mulige slags folk oppsøkte oss for å få oppmuntring og forbønn. Det var folk der som ellers aldri ville lyttet til evangeliet, men på grunn av omstendighetene, gjorde de det.

Men etter seks uker i frontlinjen med okkupasjon, følte ekteparet at tiden var kommet til å dra ut av byen. Tatiana hadde tilbud om å komme til sønnen og hans familie i Canada, men hun ønsket ikke å forlate Ukraina.

-Vi kom oss bort fra frontlinjen gjennom en person som ikke var kristen. Hun var ufør og hadde flyttet inn hos oss. Så fikk hennes slektninger arrangert utreise for henne gjennom okkupert område, og jeg ble med som reisefølge. Da bilen kom for å hente henne, hadde jeg kun et par minutter til å pakke tingene mine og dra. Da vi reiste ut, var det russiske soldater overalt og tanks på veiene rundt oss, men vi fikk kjøre ut av byen.

Pastor Tatiana har besøk av sin sønn Anatoly, som er pastor i en menighet i Canada og ha kommet med nødhjelp flere ganger. Tetiana og hennes mann har tilbud om å flytte til Canada, men ønsker heller å være i Ukraina og hjelpe. Her er de sammen med en kvinne, Luba, som hadde gjemt seg 6 måneder i kjelleren sin. Dagen før ble hun reddet av frivillige. Nå får hun hjelp i denne menigheten i Lviv, som har redd opp 24 sengeplasser i lokalet.

Troen ble sterkere
Tatiana forteller at i året med krig og okkupasjon, er det flere ting hun har lært.

-Det første jeg lærte var at Gud ser alt. Han ser deg og kjenner meg (Salme 139: 13-17). Gud ser hva som kommer og Han utruster oss på forhånd for prøvelsene som vi skal igjennom. Krigen kom som en overraskelse. Men jeg vet at den kom ikke på Gud som en overraskelse. David møtte Goliat en dag, men Gud utrustet han i forkant da han slåss mot både bjørn og løve. Han gikk i Guds skole uten å vite det.

-Også har jeg lært at jeg må passe på hjertet mitt, så det ikke skal bli tatt over av det onde.

-Tjueto år av vårt liv, alt vi har bygd, er tatt bort fra oss. Kirken, eiendommen vi eide, jeg mistet en hund, min mann har to sønner, de ble begge sendt ut i militæret, og begge ble skadet, en av dem hardt og har hatt seks operasjoner.

-Vi har gått igjennom mye smerte. Bare i går så hørte vi at en slektning i militæret ble drept på slagmarken. Men det er dette Gud lærer oss. Vi kan ikke tillate at fienden av våre sjeler tar over våre hjerter. Vi må passe på våre hjerter. Dersom vi tillater det onde å ta over, vil vi gå oss vill.

Pastor Tetiana forteller vitnesbyrdet sitt i Harvest City church i Regina, Canada, julen 2022. Men hun ville tilbake til Ukraina etterpå.

Lærte å ikke hate
-Gud har kalt oss til å skinne klart gjennom de mørkeste tider. Det var en liten stund vi ikke hadde vann eller bensin, men vi husket at på vårt menighetskontor var det litt vann igjen. Da vi gikk for å hente det, brøt det ut en gatekamp, og russiske soldater tok oss ned i en kjeller. Mens vi sitter der, kan jeg se to russiske soldater som snakker sammen, og jeg hører en av dem si:
«Hva skal jeg si til moren til han som ble drept?», og han andre sier: «Hva skal jeg si til konen til han andre som døde?». Så de snakket om russiske soldater som var blitt drept i krigen. Da oppdaget jeg at jeg hadde ikke hat, jeg var ikke glad for det som hadde skjedd med dem. Jeg hadde medfølelse på grunn av Guds rike som bor inne i meg. I Guds rike er det ikke noe hat. Det er ikke rom for å ta hevn, men det er det djevelen vil, at vi skal bli fylt av hat og bli bitre.

-Men vi lærte at den Hellige Ånd sa at nei, det er ikke en del av mitt rike. Vårt ansvar er å passe på vårt hjerte så det onde ikke får komme inn.

-Jeg har lært at når du tror at alt er tapt og ikke noe kan blir gjort, er Gud fremdeles med deg!