Truls Andersen kommer fra Oslo. Han har en sterk historie å fortelle. Under stevnet i Sarons dal, fikk vi høre historien hans. Den er hjerteskjærende, men også full av håp og tro.

-Jeg er vokst opp i et kristent hjem. Foreldrene mine hadde rusproblemer og begge har sittet inne på grunn av bruk og salg av stoff. De giftet seg da de var 18. Min mor kunne egentlig ikke få barn, men hun ba til Gud og jeg har 5 søsken. Man burde kanskje be om ett og ett barn, for vi ble jo mange. Men jeg er glad i familien min.

Jeg fikk mitt første bønnesvar da jeg var fire år. Min bror på ett år fikk hjernehinnebetennelse. Han var dødssyk. Da ba vi. Folk kom og var med og bad. Alt håp var ute og da ber man jo. Han kom seg. Var nesten død og ble levende. Det hjalp på min barnetro. Men da jeg var 8 år var det en annen bror som døde i sengen i løpet av natten. Han døde helt uten forvarsel. Det var ingen mulighet å be for ham. Han var død.

Da begynte jeg å stille spørsmål til Gud. Er han virkelig bare god? Hvorfor skjedde dette? Hadde vi som familie gjort noe galt! Hadde JEG gjort noe galt? Jeg begynte å kjenne på skyld.

Foreldrene mine begynte å ruse seg igjen. De brukte og solgte heroin. Det var stadig folk på døra, opp til 60 om dagen. Jeg kunne komme hjem og finner en junkie (narkoman) i senga mi. Hadde noen tatt for mye og mistet bevisstheten, så bar vi de bare på utsiden. Vi ville ikke ha politiet inn.

Jeg ville ikke være så mye hjemme, og som ti-tolv åring var jeg mye ute alene i Oslos gater. Forholdene hjemme kunne ikke holdes skjult. Så tidlig i tenårene kom jeg i fosterhjem. Ære være alle de som vil være fosterforeldre. Men det er en vanskelig oppgave. Jeg ville bare hjem, uansett hvor ille det var ville jeg bare hjem. Men så dør min far. Jeg mistet alt håp. Nå kunne jeg ikke komme hjem til foreldrene mine. Noe gikk i stykker inni meg. Jeg ble rebelsk og ville dra ting helt ut, gå lengre enn alle andre. Fosterforeldrene mine kasta inn håndkleet da jeg var 16. Jeg kom på institusjon og var der til jeg var 20. Da ble jeg passa på av flere voksne. Først da kom jeg ut av barnevernet og kunne gjøre som jeg ville.
Jeg måtte også sone og sitte inne på grunn av ting jeg hadde gjort.

Den tiden jeg satt i fengsel kom ei dame på besøk. Det var ikke mange besøk, men hun kom igjen og igjen. Hun kom ikke med anklager eller pekefinger, hun sa: “Jesus elsker deg og har en plan for deg”. Jeg trodde på Gud, men kjente ham ikke. Jeg hadde prøvd å dra barnetroen med meg inn i tenårene, men det gikk ikke. Jeg kjente ikke Gud. At han skulle kunne ha en plan for meg var nytt. I fengselet fikk jeg god tid til å lese i Bibelen.

Da jeg var fri til å bestemme over mitt eget liv, ville jeg ta meg av min yngre bror. Så vi flyttet hjem til min mor som fortsatt gikk på heroin og hadde funnet seg en ny mann – en voldelig mann. Min bror slet med rus og en dag tok han sitt liv. Jeg klarte ikke hjelpe min bror enda jeg så gjerne ville. Da også min mor døde ved at hun tok en overdose ble enda mer knust i meg. Kjærligheten ble knust. Livet var mildt sagt et helvete. Hva skulle jeg gjøre? Skulle jeg bare kjøre alt til helvete og avslutte?

Da jeg sto ved veiskillet om jeg skulle avslutte livet, var det også noen tanker om at det kanskje fantes en plan for meg. Av en eller annen grunn dro jeg til Hillsong konferanse i London. Der talte forkynneren rett til meg. Det var tusenvis av mennesker, men alt han sa var svar på spørsmål jeg slet med. Jeg ble overveldet og jeg gråt. Jeg ga livet mitt til Gud. Jeg fikk oppleve at Gud tilgir og at han er god og mektig.

Jeg var blitt 30 år og kjente meg virkelig elsket for første gang i mitt liv. Jeg fikk håp. Gud har en plan med mitt liv. Alt går ikke uproblematisk, men livet er blitt veldig annerledes. Nå får jeg reise rundt med Sebastian Stakset og vitne om hva Gud kan gjøre i et menneskes liv.

Kilde: Troens Bevis bladet for oktober, 2023

Bli inspirert av trosstyrkende historier og nytt fra misjonsfeltene:
Få Troens Bevis bladet gratis i postkassen.

Se møtene fra Sommerstevnet her