Kari Edvardsen var midtpunktet da Rune Edvardsen og Hans Martin Skagestad tok oss gjennom Troens Bevis’ 60 års eventyrlige misjonshistorie første søndagen under Stevnet.

Av Harald Mydland

Kari var den første Aril ba til frelse med allerede dagen etter at han selv hadde tatt imot Jesus på et vekkelsesmøte i Flekkefjord i 1956! Egentlig skulle han på kino og se sin favorittskuespiller, men en kamerat fikk overtalt ham til møte på «Salen».
Der og da bøyde Aril kne, og ble aldri mer den samme. Kari lå på sykehuset i Flekkefjord og hadde nettopp født en liten datter. Begge reiste hjem etter helga som nye mennesker.

Sofaprat og videoklipp
Hans Martin Skagestad ledet samtalen mellom Kari og Rune på plattformen, avbrutt av mange interessante videoklipp, fra Troens Bevis’ utrolige historie gjennom de siste 60 årene.

-Jeg savner Aril hver dag. Vi var veldig glade i hverandre, innrømmet Kari i tårer. Aril jobbet på meieriet. Hver dag etter jobb, måtte han be en time på rommet. Noe drev ham på kne! Snart sa han opp jobben på meieriet og begynte som forkynner på full tid.

-Jeg dro ned til hans far og sa: Nå ligger han der og ber igjen. Faren kom og «snakket til Aril», men det hjalp ikke. Vi forsto det ikke da, men innså etter hvert at han hadde et særskilt kall over sitt liv.

-Aril hadde ikke vært lenger enn til Lyngdal. Vi hadde bare sett et verdenskart som hang på veggen på skolen, og hørt om folk som reiste til Amerika og til sjøs. Men for Aril ble snart hele verden et soknekall. Han ba om å nå millioner med evangeliet om Jesus, fortalte Kari.

F.v.: Bjørn Bergmann, Kari Edvardsen og Rune Edvardsen. De første årene var Kari Edvadsen kjent som matmor for dugnadsarbeiderne som var med på å bygge opp Sarons Dal.

Matmor for dugnadsarbeiderne
-De som har opplevd tiden før mobil og komplett wifi-dekning, kan forstå at verden var helt annerledes enn i dag. I den tida reiste ikke folk på den måten som de gjør nå, fortalte Kari som til tider var matmor for inntil 18 dugnadsarbeidere, da arbeidet med den første stevnehallen begynte i 1965. Første sommerstevne ble holdt i telt i Liknes sentrum 1964.

-Det var dugnadsarbeidere overalt hjemme i stua. Min oppgave var å lage mat til dem alle. Noen hadde bakgrunn som tidligere narkomane og rusmisbrukere, så det var tidvis nesten litt skummelt. Men de murte og kjørte trillebører og stein. Aril var selv hele tiden med. Dugnadsarbeidere sov rundt i hjemmet deres på madrasser, og på dagtid bygget de hall i Sarons Dal.

-I desember 1964 fikk Aril drømmesynet om dalen som senere ble til Sarons Dal. Neste morgen fortalte han meg at han i tro skulle kjøpe en hel dal. Jeg spurte hvor han skulle få penger fra. Det skulle Herren sørge for. Det var alltid svaret, fortalte Kari, som ble litt sjokkert, men det ble virkelighet.

Her ønskes det velkommen til et av de første Sommerstevnene i Sarons Dal.

Enkle kår
Kari var småbarnsmor da Aril begynte sin tjeneste. Hun ønsket seg et spisebord, men da svarte Aril: Beklager, jeg har gitt pengene til misjonen. På den tiden hadde de begynt å underholde innfødte evangelister i Brasil.

Neste dag kom det ei dame i Flekkefjord og la pengene i hånda hans – beløpet som spisebordet kostet. De fikk også fem hundre kroner så de kunne kjøpe en skrivemaskin til arbeidet. Det var ganske enkle kår, med mye hvalbiff og prim – samt store og små under, humret Kari.

-Jeg husker vi var i Hauge i Dalane, og hadde startet misjonen. Det var venner i menigheten der som hadde begynt å være med og underholde evangelister. En dag hadde jeg ikke penger til å handle mat til helga, og ba til Gud: «Nå ser du at jeg har ikke penger til å kjøpe mat til ungene.» Da kom det en mann på døra som jeg aldri hadde sett før. Han ga meg ti kroner og spurte om jeg kunne bruke dem.

Slakteren i bygda, som var menighetsmann, spurte henne hva hun ville ha til middag. Gud var med dem! For Kari var det mange overraskelser. Hun var bare 20 år da Aril snakket om å vinne millioner. Vi var bare noen unger, og jeg visste veldig lite, minnes Kari.

Bjørn Bergmann (t.v.) sammen med Hans Martin Skagestad. Bjørn Bergmann har en rik historie i Sarons Dal, og var med på å lede Stevnene over flere år.

Kalt til å stå sammen med Aril
Bjørn Bergmann var med på det første stevnet, og hjalp til med å starte dieselmotoren som skulle lage strøm. De hadde tre telt som ble sydd sammen, og det regnet som om himmelen var åpen.

-Jeg møtte Aril da jeg sto og sang på et møte i Kristiansand. Folk løftet hendene, Guds Ånd var over forsamlingen og det ble jubel i salen. Bak meg satt en mann fra Kvinesdal, som hadde bedt til Gud inderlig, fordi han følte seg alene. Han ønsket seg en som kunne stå ved hans side og le, gråte og be til Gud sammen.

-I det møtet, sa Gud til Aril: «Der er mannen», fortalte Bjørn Bergmann, som ble invitert til plattformen denne ettermiddagen. Bjørn er et velkjent ansikt for mange blant stevnefolket i Sarons Dal. Opp gjennom årene har han gledet mange med sin møteledelse og sine stevnetaler.

Det ble vist video og bilder fra de tidlige årene til Sarons Dal. Her er Aril og Kari Edvardsen.

Rune overtok stafettpinnen
Rune Edvardsen fortalte at han vokste opp i en annerledes familie. Han ble tidlig med ut på misjonsreiser, og fikk se en tjeneste og et arbeid andre bare leser om.

-Jeg er veldig glad for oppveksten. Mamma og pappa tok meg med ut. Jeg har aldri tvilt på Jesus. Han var alltid midtpunktet i familien, selv om vi ikke hadde så mye andakter og bønn. Men pappa malte en levende Jesus for oss i hverdagen.

Rune fortalte om overgrepene han hørte om på reise i Kongo. De andre predikantene gjorde ingenting av frykt. Noe tentes i Rune.

-Den turen forandret livet mitt. «Frykt ikke», står det. Vi kom inn i helt uvanlige forhold, der ni av ti kvinner var blitt voldtatt. Jeg møtte barnesoldater, og kom midt i en ganske tøff situasjon, der det smalt med granater og bomber, fortalte Rune gripende.

-På vei ut dit, traff jeg ei lita jente på to-tre år. Mora var helt sjokkert av hendelsen, der jenta var voldtatt av to personer. De la henne i mine hender. Jeg hadde ikke noen erfaring, men løftet jenta opp mot himmelen, og sa: «Gud hva i all verden gjør jeg nå!»

Dette ble starten til Dina-senteret, og etter hvert omsorgslandsbyen i Uganda.

Rune Edvardsen forteller engasjert om Ingen Utelatt under Stevnet.

Ingen utelatt
-Jeg vil gi resten av mitt liv til de minste av de minste. Pappa har reist til himmelen, men vi andre fortsetter i samme spor. Troens Bevis har i alle år vært et sammenhengende dugnadsarbeid der alle partnerne har stått med i arbeidet.

-Uten mengden av partnere hadde det ikke vært mulig å drive dette omfattende arbeidet. Jeg vil benytte anledningen til å takke alle som har vært med i mange år, samt alle de nye som har kommet til i senere år.

-Vi bygger ikke for oss selv, men for noe som er mye større enn det, sa Rune avslutningsvis, og minnet om at millioner har tatt imot Jesus som frelser i løpet av de 60 år. Over 100 000 kirker er bygd, 50 000 har blitt undervist på seminarer og 30 millioner brevkurs er delt ut, for bare å nevne noen hovedtall.

Kilde: Troens Bevis bladet for august, 2024

Vil du være med å gjøre en forskjell ute i misjonsfeltene? 

Støtt arbeidet med en gave