Folkelig kristendom uten åndskraft? Eller åndsfylt kristendom uten folkelighet? spør Thomas Åleskjær i månedens Slik jeg ser det.

Den Norske Kirke blir omtalt som «folkekirken». Et begrep jeg egentlig synes klinger ganske godt som beskrivelse av en norsk kirke, uansett hvilket kirkesamfunn det er snakk om: En kirke som er til stede i sitt nærmiljø og er velsett av hele folket (Apostlenes Gjerninger 2:47).

Kritikken mot typisk «folkelige» kirker kan noen ganger være at de tilsynelatende mangler «åndskraft». Og på samme måte kan kritikken mot «åndsfylte» kirker, være at de mangler litt folkelighet. Må vi velge?

Kan man være en kirke full av Guds nærvær, åndsfylde, hellighet, helhjertet tilbedelse, helbredelser og mirakler på den ene siden – og samtidig betjene lokalmiljøet, være venn med verden omkring seg og bygge broer og relasjoner inn i ulike miljøer?

Jesus: Sann Gud og sant menneske
Jeg tror Jesus er vårt fullkomne forbilde å se til.

Det er jo ingen som vil bestride at Jesus var full av ånd og kraft? Han helbredet de syke, talte med myndighet og utøvde autoritet i den åndelige verden. Samtidig ser vi at han var «venn med tollere og syndere» og at folkemengdene samlet seg omkring ham. Han befant seg ikke kun i templet, men også på torget.

Et av teologiens største mysterier er nettopp hvordan Jesus fullt ut var et menneske av kjøtt og blod, og samtidig fullt ut Gud. Jeg tror denne virkeligheten representerer en dynamikk vi også er ment å leve i.

Bikket rettet oppover og utover
På den ene siden ser vi Jesus leve «himmelvendt». Vi ser eksempelvis Jesus gå av sted alene for å være i bønn, og med blikket vendt oppover.

Samtidig var Jesu blikk også rettet utover: Vi leser blant annet at «Da han så folket, fikk han inderlig medlidenhet med dem» (Matteus 9:36)

Av og til setter vi kristne opp en kontrast mellom det «hellige» og det «folkelige». Det å være himmelvendt og utadvendt. Men Jesu hellighet isolerte ham ikke fra folket. Tvert imot, hans hellighet dro ham til folket. Jesus var ikke redd for at «uhellige folk» skulle smitte ham. Det var Jesus som smittet dem med sin hellighet.

Åndelighet og folkelighet
Disse to dimensjonene lener seg faktisk på hverandre: En «åndsfylt» kirke som kun ser innover og betjener sine egne, er ikke en sterk kirke. Samtidig: En folkelig kirke som ignorerer bønnen og åndens kraft, vil også lide under dette over tid.

Det finnes selvsagt tider og steder der det kan være krevende. Kirkens «folkelighet» tar en litt annen form på steder det faktisk er ulovlig å være synlig.

Men med Jesus som vårt forbilde, tror jeg det finnes et enormt kraftfelt i kombinasjonen av disse to. Det finnes et stort potensial i norske byer og bygder, når troen uttrykkes med både folkelighet og åndskraft.

Kilde: Troens Bevis bladet for november 2024

Bli inspirert av trosstyrkende historier og nytt fra misjonsfeltene:
Få Troens Bevis bladet gratis i postkassen