Det er mange som jeg kjenner som passer inn blant de stille i landet. Gjennom det praktiske liv viser de hvem Jesus er, skriver Sten Sørensen i månedens leder.

Jesus er åtte dager gammel og foreldrene tar ham med til templet. Før Jesu ble født forventet mange jøder at en sterk og mektig Messias skulle komme, en revolusjonsleder som skulle befri Israel fra okkupasjonsmakten. Det var en slags himmelsk kriger som skulle stige ned og befri Guds utvalgte folk fra romerne.

Men det var også en liten gruppe som var kjent som de stille i landet. De trodde ikke på fysisk makt, men på et liv i stille bønn og tålmodighet til Gud. I bønn og tilbedelse og stillhet ventet de på dagen da Gud skulle trøste sitt folk. Gamle Simeon som vi leser om i Luk 2, 25 – 35 var en av de stille i landet. Nå var endelig tiden kommet: «Nå kan jeg fare herfra i fred for mine øyne har sett din frelse.»

Vi skal ikke prestere og være gode nok. Det er nok å se. Vi skal ikke mestre eller utføre. Det er nydelig å se og oppleve Jesus i sitt liv.

Gamle Anna var også en av de stille i landet. Det står ikke mye om henne. Hennes CV var ikke lang. Det står at hun var enke på 84 år. I syv år var hun gift før mannen døde for mange år siden. I alle disse årene var hun alene, men hun sluttet aldri å håpe! Hun håpet og talte om Jesus til alle som ventet på forløsningen.
Hun var enke. Det står om enker og farløse i Bibelen. De trengte forbønn og støtte. Anna var alltid i templet og hadde en spesiell bønnetjeneste der.

De stille i landet eide håpet:
• Anna sluttet aldri å håpe. Selv om det kunne se mørkt ut, sluttet hun aldri å håpe. Så lengde det er håp er det liv. Må ingen ta fra deg håpet. Gud er jo også kalt for håpets Gud.
• Anna sluttet aldri med å tilbe. Tilbedelse var hennes livsstil.
• Anna sluttet ikke med å be. Hun tjente Gud med faste og bønn. Se Luk 2, 36 – 38.

Det er mange som jeg kjenner som passer inn blant de stille i landet. De roper ikke høyt og står ikke på barrikadene. De går til Gud med sine bønner og tjener Ham trofast gjennom året. Deres liv er en stille lovsang og tilbedelse. Gjennom det praktiske liv viser de hvem Jesus er. I dag vil jeg hylle disse.

De gjør ikke så mye ut av seg, de er lavmælte, og de står fjellstøtt i sin tro på Jesus Kristus, og de løfter opp Guds forsamling i bønn sammen med sine gaver og praktiske handlinger. De er misjonsfolk. Disse er gull verdt. I dag takker jeg Gud for de stille i landet!

Kilde: Troens Bevis bladet for februar

Få et gratis abonnement på bladet her