Som 17-åring sto Martine Wroldsen på kanten av livet. Frykt, selvskading og alkohol preget hverdagen, inntil en uventet tur til Drammen forandret alt. I dag leder 27-åringen et banebrytende arbeid blant døve i Rwanda.

Martine Wroldsen var en av hoved talerne på Unådd-konferansen 2025. Men det er ikke en selvfølge at hun i dag når en av verdens mest unådde grupper med evangeliet. Hennes egen reise har i løpet av kort tid gått fra en utagerende tenåring som ikke ville ha noe å gjøre med troen til sine foreldre, til et liv viet til mennesker som lenge har vært glemt.

– Jeg vokste opp i en kristen familie og var sensitiv for Guds nærvær som barn, forteller hun.

–Jeg var bl.a. på leir på Solstrand på Vigeland. Men på samme måte som jeg nå er «all in» for Jesus, gikk jeg «all in» for verden.

Som tenåring ble livet hennes preget av frykt og uro. Martine beskriver hvordan hun lenge trodde noen var ute etter å ta henne. Det ble en konstant angst som fikk feste seg i tankene.

– Jeg måtte alltid plassere meg selv eller ting rundt meg på bestemte måter, som om det kunne redde meg. Jeg hadde en veldig frykt for dø, helt fra jeg var liten.

Martine Wroldsen deler sin sterke historie på Unådd konferansen 2025 i IMI kirken i Stavanger.

Da Martine var 14, begynte hun å drikke. Senere fulgte selvskading og tanker om å avslutte livet.

– Jeg hadde sprit i skapet på skolen, og jeg kunne ofte ta til alkohol for å håndtere sosiale sammenhenger. Jeg var ikke mottagelig for alle som prøvde å gi meg kjærlighet og godhet, jeg skjøv det bort.

Foreldrene ba en stille bønn om at datteren skulle finne tilbake til troen, men ingenting så ut til å hjelpe. Men da Martine var 17 år, ble hun invitert av en venninne på en ungdomstur til Drammen med Betania Grimstad.

– Jeg ble med mest for å komme meg bort fra byen, forklarer hun.

– Jeg trodde ikke på noe av det som ble sagt, men under lovsangen kjente jeg en fred jeg aldri hadde opplevd før. I det øyeblikket skjedde det noe. Uten forbønn, uten ord, så møtte Gud meg.

Martine ble momentant satt fri fra de destruktive tankene og fra alkohol avhengigheten.

– Det var som å få et nytt liv. Jeg kunne se meg selv i speilet igjen og tenke, jo, det finnes håp.

Martine fikk nød for Afrika da hun fikk holde babyen til en afrikansk kvinne  i armene sine.

Nød for Afrika
Etter denne opplevelsen vokste en sterk nød i henne om at andre skulle få møte den samme kjærligheten. På et av de første møtene etter at hun kom tilbake til troen, fikk hun holde en baby i armene til en afrikansk kvinne.

– Da begynte tårene å trille, forteller hun.

– Jeg kjente en dragning mot Afrika.

Kort tid etter dro Martine på sin første misjonstur til Kenya. Hun var 18 år gammel og visste lite om hva som ventet henne, men opplevelsen skulle bli livsforvandlende.

– Jeg skjønte fort at dette var livet mitt. Jeg ville tilbake.
Etter endt lærlingtid flyttet hun til Kenya rett før hun fylte 19. Der fikk hun en bratt læringskurve, og en tydelig bekreftelse på at Gud kalte henne til misjon.

Senere arbeidet hun som barnepastor i menigheten Moria Grimstad, samtidig som hun var og misjonskoordinator for misjonsorganisasjonen Himmelpartner, med reiser til Øst-Afrika, Pakistan og Europa.

Martine er også en forkynner som også har talt på flere kampanjer i Afrika.

Glemt gruppe
For to år siden planla Martine en kampanje i Rwanda. Under oppholdet ble hun invitert til å tale på et møte for døve.

– Jeg hadde aldri hatt kontakt med døve før, sier hun.

– Jeg visste ikke hvordan jeg skulle oppføre meg en gang.

Hun hadde forberedt en vanlig tale, men oppdaget raskt at de fleste i rommet aldri hadde hørt navnet Jesus. Likevel skjedde noe spesielt: To døve ble frelst den dagen.

– De to jobber jeg fortsatt med, forteller hun.

– Etter det møtet kjente jeg en nød jeg aldri hadde kjent før. Det var som om Gud åpnet øynene mine for en gruppe mennesker jeg aldri hadde sett.

Her har Martine bibelundervisning for en gruppe døve i Rwanda.

Kallet
Etter kampanjen reiste Martine på ferie til Zanzibar. Der, på en solseng ved stranden, opplevde hun det hun beskriver som et nytt kall.

– Jeg hadde bedt lenge om at Gud skulle ta meg ut av komfortsonen, sier hun.

– Og der lå jeg, da Gud begynte å tale til meg om Rwanda og de døve.

Tre måneder senere, i februar, pakket hun sakene og flyttet til Rwanda. I dag leder hun et arbeid for døve i landet som kombinerer både trosformidling, opplæring i tegnspråk og et yrke, og verdighetsbygging.

– Vi har fellesskap på søndager og disippelgrupper i hjemmet mitt, forteller hun. – Vi har også startet en systue der åtte kvinner har fått opplæring, og vi trener baristaer til en kafé som åpner nå i november.

Planene videre inkluderer en tegnspråkskole, både for døve og for pårørende.

– Mange i Rwanda tror fortsatt at døvhet er en forbannelse. Vi vil vise at de døve er verdifulle og elsket, og at de kan bidra med noe stort.

Martine forteller at hun har fått et kall til døve i Rwanda. Det er en gruppe som har vært oversett og får lite lokal støtte.

Arbeid som vokser
I Rwanda finnes anslagsvis 70 000 døve – i et land som er mindre enn Troms fylke. Martine og teamet hennes har vært i kontakt med rundt tusen av dem, og rundt 30–40 deltar jevnlig i fellesskapet.

– Vi må lære mange tegnspråk før vi kan dele evangeliet med dem, sier hun.

– Men målet er at de døve selv skal bli disipler som når sine egne. De kan nå hjerter på en måte jeg aldri kan.

Kilde: Troens Bevis bladet for desember

Få et gratis abonnement og bli inspirert av trosstyrkende historier og siste nytt fra misjonsfeltene.