Øyvind Duus er en av Troens Bevis sine partnere som i lang tid har drømt om å få være med på en kampanje. I høst gjorde han alvor av det, og her forteller han om opplevelsene på Zanzibar.

Jeg husker veldig godt mitt første stevne i Sarons Dal. Jeg var atten år og hadde akkurat møtt Jesus for første gang i mitt liv. Under dette stevnet følte jeg meg straks knyttet til visjonen, arbeidet og fellesskapet der. Jeg har derfor fulgt med Troens Bevis sitt arbeide siden den gang og fått øynene opp for hvordan evangeliet har fremgang rundt i verden. Samtidig har Sarons Dal vært en stadig inspirasjon for meg som troende og i dag også som evangelist.

Gjorde alvor av drøm
Men ofte når jeg fikk Troens Bevis i posten eller så den årlige partnervideoen tenkte jeg det hadde vært spennende en gang å få bli med på en av de mange kampanjene som Aril skulle ha. Det skulle gå lang tid før jeg endelig gjorde alvor av mitt ønske men endelig fikk jeg tatt kontakt med Rune som sa det var fullt ut mulig å bli med til Zanzibar etter sommeren. At Zanzibar bestod av 97 prosent muslimer og ikke hadde noen nevneverdig historie over evangeliske fremstøt gjorde denne turen bare enda mer spennende.

Spennende møte med Afrika
Møtet med Afrika og Zanzibar var for meg både en kulturell og åndelig opplevelse. Det var også en god opplevelse å ha fellesskap med teamet fra Sarons Dal, jeg ble så godt tatt i mot at jeg følte meg ”som hjemme” fra første stund. En kunne sagt mye om dette, men jeg vil begrense meg til å dele inntrykk fra det som var høydepunktet, nemlig de åpne evangeliske møtene der Aril forkynte evangeliet om Jesus.
Det skulle vise seg når vi kom ned, at de kristne ikke hadde fulgt opp mye av forarbeidet som var avtalt med Rune lang tid i forkant. De offentlige møtene fikk derfor en langt tøffere start enn ønsket, og teamet fra Sarons Dal, som har vært med på flere store kampanjer, følte derfor at forventningene ikke ble innfridd med det første. Men for meg, med erfaring fra ”bedehusland” i Norge, var det en sterk opplevelse å være tilstede fra første kveld.

La bort religiøse merkelapper
Arils forkynnelse av evangeliet har alltid vært forbilledlig for meg som predikant og det var en inspirasjon å høre ham forkynne evangeliet i denne sammenhengen. Her brukte han sitater fra både Bibelen og fra Koranen, og la bort merkelapper som ”kristen” og ”muslim”. Forkynnelsen var heller ikke en presentasjon av læresetninger og moral, men en presentasjon av en levende Jesus som frelser alle som søker ham, uavhengig av religiøs bakgrunn. Og Guds ord er levende og virkekraftig så mange søkte frem når innbydelsen ble gitt og ba frelsesbønn. Navn ble notert av veiledere for gratis oppfølging.

Imponert av bønn for syke
En annen side jeg aldri glemmer var den offensive bønnen for syke. Hver kveld ble det bedt en fellesbønn for syke. Etter fellesbønnen ble folk bedt om å sjekke seg selv og hadde de synlige tegn på at under hadde skjedd, fikk de komme fram for å vitne. Selv om en har fått se under skje, også her hjemme, er det tydelig større tro på under i andre deler av verden. Av mange vitnebyrd husker jeg kanskje best to personer. Det første var en eldre dame som fikk sitt syn igjen under fellesbønnen for syke. Ansiktet strålte av glede da hun kom fram og så utover folkemengden. Det andre var en mann som hadde vært besatt av onde ånder over lang tid, men som ble satt fri i Jesu navn. Disse gjerningene ble en mektig proklamasjon av navnet Jesus over Zanzibar!

Vemodig å reise hjem
På avslutningsmøte søndagen var det langt flere som hadde hørt ryktene om møtene og som møtte opp. Aril proklamerte Jesus som Kongen i Guds rike og jeg følte Guds Ånd hvile over hele området. Når vi dro fra dette møtet og jeg så alle menneskene som sang og danset følte jeg det vemodig at kampanjen var over. Men jeg ber om at det Gud gjorde under disse dagene skal få ringvirkninger langt inn i fremtiden. Jeg håper at de kristne på Zanzibar fikk fornyet tro og kraft gjennom dette.

Fornyet partner gleden
Det var en velsignelse å få være med på denne turen. For det første kjente jeg at det å tro på Jesus er den dypeste mening med livet. Han er verdens håp, han kom ikke til verden for å dømme, men han kom for å frelse.
For det andre følte jeg en glede over å være som en av mange partnere i et arbeid som fokuserer så sterkt på å nå de unådde. Å gi til et slikt arbeide må jo være den beste investering vi kan gjøre. Samtidig gir det en velsignelse tilbake, en velsignelse jeg ikke ønsker å gå glipp av!