– Folk går i filler, mange har ikke sko, de bor i jordhytter, har ikke vann og ikke strøm, forteller Hege Isdal etter å ha vært med bestefar Aril på kampanje i Burundi. Til daglig er Hege hjelpepleier i Kvinesdal kommune.

– Jeg sitter igjen med mange inntrykk etter dagene i Burundi. Kontrastene mellom livet der og hjemme i Norge er utrolig store. Folk går i filler, mange har ikke sko, de bor i jordhytter, har ikke vann og ikke strøm.

Ungene flokket seg rundt oss hele tiden og spør etter vann. Hjemme maser barna etter godteri eller leker, men der spør de etter vann. Men de smiler og ler. De er høflige og virker oppriktig glad for å se oss. De viser stor omsorg for sine søsken, barn og foreldre. Jeg tenker at de har en dimensjon som vi mangler. Vi drukner litt i vår rikdom.

Da presidenten kom
Bestefar var invitert til Burundi av sin venn president Pierre Nkurunziza, og vi lurte veldig på om presidenten ville dukke opp. Etter ca 1 times sang av flere kor som sang og danset med stor glede og innlevelse på det første møte, ankom bilen med bestefar og bestemor. Og like etter skjedde det plutselig noe ute på veien. I tillegg til de mange bevæpnede politimennene som allerede var til stede, krydde det snart av grønnkledde soldater. Og en lang kortesje kom kjørende i full fart. Det var presidenten og hans følge som ankom.

Bestefar smilte. Og alle vi andre var ikke så lite stolte vi heller. Guvernøren for Ngozi-provinsen var også til stede. De holdt taler – både guvernør og president. Ja, presidenten var rene sangevangelisten.

Løp frem under frelsesinnbydelsen
Bestefar talte om ”To blinde menn”, en åndelig blind og en fysisk blind – Bibelens fortelling om Nikodemus og Bartimeus. Folket fulgte ivrig med og hørte på det som ble sagt. Frelsesinnbydelsen gikk ut, men ingen kom. Det hadde vi ikke opplevd før, men da så vi at de militære stengte alle veier fram for å ta vare på sikkerheten til presidenten.

Men så ble det ordnet med en passasje for folket og da strømmet folk frem. Det er helt utrolig å se hvordan skarer responderte på frelsesinnbydelsen. Det var ikke på noen måte som i Norge der vi maser og maser om at folk må komme frem for å ta imot Jesu frelse. Men så har vi vel heller ikke møter sammen med andre enn våre kristne venner, og som regel ingen ikke-kristne på våre møter. Da er det kanskje ikke så rart.

Alle burde ha sett og opplevd å se slik som menneskene her springer fram for å ta imot Jesus. Det kan ikke beskrives med ord.

Minst lykkelige i verden
I avisen VG leste jeg før reisen, at Burundi var det landet i hele verden der folket er minst lykkelig. Norge kom på 19. plass. Etter å ha vært disse dager i Burundi og sett de primitive forholdene og alle manglene, skulle man tro jeg skjønte rangeringen. Men etter å ha møtt folket her, og etter å ha sett et land i fremgang, med en president som gir folket tilgang til Gud og evangeliet, vet jeg ikke om jeg klarer å være enig. For midt i håpløshetene har de noe jeg ikke kan sette ord på, noe som vi mangler i Norge.

Gud velsigne Burundi!

Til daglig jobber Hege Isdal som hjelpepleier og Helse, miljø og sikkerhetsrådgiver i Kvinesdal kommune.