Liv Kaasa ble alvorlig syk. Men etter nesten 10 år skjedde underet som har gjort Jesus synlig for familien og vennekretsen.

Liv Kaasa tar imot meg i hjemmet sitt på Andøya i Kristiansand. Hun er sommerbrun, kvikk og vennlig. En svak bris gjør det svalt i stuen, og vi setter oss til rette i sofaen.  Kaffe og kjeks kommer på bordet og samtalen begynner.  Historien til Liv er ny for meg, det er venner av henne som har fortalt at hun har et fantastisk vitnesbyrd. Nysgjerrig på å høre hva hun har opplevd, setter vi i gang.

– Jeg tror jeg må begynne med historien til mannen min, Øyvind, sier hun.

– Han ble syk to og et halvt år før meg. Han fikk øresykdommen Menieres og var hardt angrepet av svimmelhet, kvalme og øresus. Han hadde det så ille at det hendte han kom hjem fra jobb og bare måtte legger seg flatt ned på toalettet i entreen. Der kunne han ligge i tre timer og kaste opp før han klarte å røre seg såpass at vi fikk hjulpet han til sengs.

Øyvinds sykdom var ikke bare tøff for han, men også en påkjenning for Liv som måtte ta det tyngste lasset i familien i periodene som han var syk. Som følge av sykdommen led han også av hørselstap.

– Siden han var så hardt angrepet ble en operasjon på Haukeland sykehus foreslått som en mulighet som kanskje kunne bedre situasjonen hans, men før dette ble gjennomført var det møte på Frelsesarmeen. Øyvind var leder for et Alfa-kurs. Dette var siste kvelden av kurset, og temaet var helbredelse. Jeg følte så sterkt denne kvelden at Øyvind måtte blir bedt for. Han var blitt bedt for mange ganger før, uten av noe skjedde.

Men Øyvind hadde hele tiden proklamert at han skulle bli frisk, og han går frem og blir bedt for. Han opplevde ikke noe der og da – men Gud sa til meg at han var helbredet, sier Liv.

Den første dagen gikk uten anfall for Øyvind, og så gikk det 14 dager uten anfall. Det var meningen at han skulle begynne med høreapparat, og hadde time for å ta en ny hørselstest, men da han ringte til spesialisten og sa at han ikke trengte denne timen, ville spesialisten allikevel at han skulle komme. Og etter at ny hørselstest var gjennomført, som viste at han hadde normal hørsel på begge ører, fortalte han om helbredelsen ved bønn, noe som gjorde et sterkt inntrykk på spesialisten.

– Han har ikke hatt noen plager siden, Gud tok alt, forteller Liv.

Mens vi prater har mannen hennes kommet hjem fra jobb. Han nikker og bekrefter historien.

Men det ekteparet ikke visste da var at Øyvinds sykdom og helbredelse bare var opptakten til en enda tøffere prøvelse for familien.

Høy puls
– Øyvinds helbredelse skjedde i ‘97, men etter ett år begynte jeg å få skjelvinger, jeg var svimmel og jeg hadde veldig høy puls, husker Liv.

– Det gikk et par måneder, og jeg tenkte at det er nok reaksjoner fordi jeg var så sliten etter min manns sykdom. Men tilslutt klarte jeg ikke å gå i trappen, jeg klarte ikke å puste ved den minste anstrengelse. Jeg fikk hjerteflimmer og hadde en konstant høy puls på 130-140.

Normalpuls er 60-70. Liv ble hasteinnlagt på sykehuset der de tok en EKG prøve av hjertet. Nå var pulsen oppe i 189 og legene skjulte ikke sin bekymring.

– Jeg sier til mannen min at du må ta vare på barna, jeg visste ikke om jeg kom hjem igjen, forteller Liv.

Reisen begynner
På sykehuset klarte de ikke å få ned pulsen hennes. Hun var svimmel, og de fant ut at hun hadde ekstremt høyt stoffskifte.  

– Legene sa at med det stoffskiftet skulle jeg egentlig vært innlagt på Eg i en psykose, men det ble jeg heldigvis spart for. Jeg ble liggende på sykehuset i en uke der de proppet meg med tabletter. Men jeg fikk oppleve noe veldig sterkt den uken. Jeg lå på rommet med ei som jeg fikk vitne for og som tok imot Jesus. Det ble et drypp av oppmuntring som jeg fikk begynne reisen min med.

De finner ut at Liv har betennelse i skjoldbruskkjertelen, men av en eller annen grunn reagerer den ikke på medisinering. De neste årene blir et sammenhengende mareritt av sykehusinnleggelser, hjerteproblemer og alvorlige søvnforstyrrelser. Men den høye pulsen klarer ikke Liv å få sove om natten, det blir bare noen minutter av gangen før hun våkner igjen. Liv går fem år uten at noe hjelper.

– Men Øyvind og jeg proklamerte hver dag at Gud skulle gjøre meg frisk. Legene gjorde alt de kunne, men det hjalp ikke noe. Men Gud var så enorm, og vi fikk styrke gjennom bønn, sier Liv.

Hilsen fra en fremmed
– En dag da jeg hadde klart å komme meg på butikken, kom det en mann bort til meg, som også var en kristen. «Jeg har en hilsen til deg» sier han. «Det håp du bærer i deg skal bli synligjort. Men jeg vet ikke hva det gjelder». Når jeg forteller at jeg er syk men at jeg har så tro for at jeg skal bli helbredet, begynner han å gråte. Dette ble en oppmuntring for meg å holde fast på i alle disse årene.

Etter fem og ett halvt år operer legene ut skjoldbruskkjertelen. Men det forandrer ikke sykdomsforløpet. Pulsen, som hadde et hvilepunkt på 137, forholdt seg like høy. Liv blir lagt inn på Rikshospitalet, der de forteller henne at det er utrolig at hun har klart å leve med hjertet sitt alle disse årene.  Legen sier at kroppen hennes kommer ikke til å tåle denne påkjenningen mye lenger.

– Det siste året ble jeg sengeliggende. Jeg fikk magesår, og nesten ingen søvn. Jeg hadde så smerter at jeg kunne ikke snu meg i senga. Jeg ble så svak at selv det å løfte et vannglass var tungt. Skulle jeg kle meg kunne jeg streve hele formiddagen med å få kledd meg, bli gjennomvåt av svette og kollapse av utmattelse. Familien min måtte hjelpe meg med det aller meste. Men hver dag lå jeg i senga med øretelefoner, hørte på lovsang og matet meg med Guds løfter om at jeg skulle bli frisk.

København
Så kommer våren 2006. Benny Hinn skal holde en stor konferanse i København, og mange i menigheten deres skal ned dit. Øyvind får det for seg at dette må Liv også må være med på. Det har hun ikke lyst til, og er redd for at hun ikke kommer til å klare påkjenningen av turen. Men på samme vis som Liv en gang var overbevist om at Øyvind måtte gå til forbønn på Alfa-kurset da han hadde Menieres, så er han nå overbevist om at hun må være med til København. Motvillig går Liv med på det. Barna må hjelpe henne med å pakke, og den 27. april kjører de sammen med et vennepar til Danmark.

– Jeg sa til Gud at nå må du være med meg, dette kommer jeg ikke til å klare!
Verre

Turen ned blir en utfordring, og Liv føler at det raser en kamp inne i henne. Under det første møtet skjer det ingen ting. –Jeg husker et veldig Gudsnærvær, men jeg ble bare dårligere og ikke bedre.
På møtet dagen etterpå får Liv høy feber, noe som er spesielt farlig for henne, hun fryser, får skjelvinger, hjertebank og sår hals.

– Jeg satt der og ble bare verre. Jeg kjente at jeg skulle reise meg, jeg minner Gud om løftene jeg har fått over livet mitt, ble kraftig berørt av den Hellige Ånd, og sank sammen som en potetsekk i armene på mannen min. Der ligger jeg som livløs i en halv time, minnes hun.

– Når jeg kommer til meg selv igjen kjenner jeg meg så glad. Jeg hadde fremdeles feber, men nå føler jeg ikke frykt – det var akkurat som om sinnet mitt var helt forandret.

Familien drar tilbake til hotellet der Liv får sove natten igjennom, noe som hun beskriver som et mirakel i seg selv etter årevis uten sammenhengende søvn. Under møtet dagen etter kjenner hun at hun får ordene «Som du bekjenner med din munn at du har tatt imot meg som din frelser, så vil jeg at du skal bekjenne at du har tatt imot legedom.»

Frisk
– Da kjente jeg at jeg var blitt frisk. Det var ingen som la hendene på meg.  Jeg ringte foreldrene mine og sa «Nå har jeg blitt frisk mamma, og jeg skal aldri slippe det.»

Liv forteller at det først hun gjorde da hun kom hjem etter den lange turen var å gå ned i vaskerommet for å henge opp tøy, noe hun sjelden hadde krefter til.
– Jeg hørte akkurat som en stemme som sa: «Nå skal du ut og danse med de glade.» Jeg sendte ut tekstmeldinger til vennene mine om at jeg var blitt frisk. Deretter sprang jeg inn på rommet til barna mine, vi holdt rundt hverandre og gråt, det hadde jo vært en stor påkjenning og mye bekymring for dem de 9.5 årene som jeg var syk, forteller Liv.

Den 2. mai går hun på butikken, full av energi, for å kjøpe kjøtt til å koke lapskaus. I en uke går hun med rykninger av strøm gjennom kroppen. Etter fire uker bestiller hun time hos legen sin.

– Det første jeg sier når jeg kommer inn på kontoret hennes er: «Det går bra med meg, jeg er blitt frisk!» Legen kunne jo se med sine egne øyne at jeg var et helt annet menneske enn for fire uker siden, og hun begynte å gråte. Jeg var på kontoret hennes i over en time, og hun ville høre alt som hadde skjedd. Hun hadde vært helt fantastisk og fulgt meg tett opp i 9.5 år. Jeg var ofte på kontoret hennes flere ganger i uken, og det var ganger da hun fryktet at jeg ikke ville klare mer og ringte meg hjemme tidlig på morgenen for å høre hvordan det gikk. Hun tok prøver av meg, men hun kunne også se at alt var normalt. Før jeg gikk, sa hun at for meg er det ikke annet å si enn at du er «Helbredet.»

Liv forteller at noe av det verste med å være syk var at hun klandret seg selv. Hun lurte på hva hun hadde gjort galt for å bli så syk. Ikke skjønte hun heller hvorfor hun måtte vente så lenge for å bli frisk, men hun sier at hun ser Guds hånd gjennom alt.

– Den yngste gutten vår sa til meg: «Jeg vet at du er blitt frisk mamma, jeg kjenner at Jesus også sier det, men at det fortsatt kan komme tøffe ting, men at han alltid vil hjelpe deg» og de to eldste sa: «Mamma, det har vært veldig tøft, men vi ville faktisk ikke vært det foruten, for nå har vi sett hva Jesus kan gjøre.»

– Under sykdommen måtte jeg velge og ikke bli bitter, men å ha tro. Og jeg ser at Gud har brukt det som skjedde med meg til sin ære. Alle tre barna våre er frelst og tjener Gud. Og Gud har lært meg å se andre mennesker som sliter og har det vondt. Jeg har en prøvd tro, og den holdt!

Kilde: Troens Bevis Magasin

I Troens Bevis Magasin kan du lese trosoppbyggende og inspirerende misjonsartikler. Ønsker du å motta et gratis abonnement på bladet, kan du fylle ut skjema:

{chronoforms}magasiner{/chronoforms}