Hvordan kan hutuer og tutsier lære å leve sammen etter å ha stått mot hverandre med geværer, og slaktet hverandre ned, kun fordi de tilhørte en annen stamme….

Hvordan kan hutuer og tutsier lære å leve sammen etter å ha stått mot hverandre med geværer, og slaktet hverandre ned, kun fordi de tilhørte en annen stamme….
Hvordan kan de ulike bosetningene, stammene og landsbyene lære å leve i fredelig sameksistens? Kan de enes rundt et felles mål om å gjenoppbygge et godt lokalsamfunn og en hel nasjon? Hvor finner du svaret – eller rettere sagt hvem er svaret?

Mobilen ringer, ”Rune Edvardsen” står det i displayet. ”Hei Rune – velkommen hjem…” ”Hei, har akkurat landet på Sola, skal til Burundi igjen på mandag. Kan du være med og undervise på fredskonferansen? Han som skulle vært med har meldt avbud på grunn av uroligheter i Kongo”.

Wow, Yes! Hjelp nei! – ikke meg – ta heller noen andre. Tusen tanker flyr gjennom hodet på få sekunder. Etter en rundreise i Asia og et kort besøk innom Zanzibar skal Rune bare være hjemme noen få dager før han reiser igjen. Det er tid for høstens store kampanje og en viktig fredskonferanse i Burundi.

Personlig runde
Jeg bruker et par dager på å fordøye utfordringen. Praktisk legger alt seg til rette, men har jeg tro for at jeg kan bidra? Kan Gud bruke meg i dette? Menneskelig sett har jeg lyst til å hjelpe Rune. Men dette er for meg et altfor viktig oppdrag å dra på, uten å vite at det er Gud som vil ha meg der. Det er tusen unnskyldninger og tanker om at jeg på ingen måte er dyktig nok. Vi leser om at ”Han bruker det som ingenting er” og fryder oss over de mange eksempler på det. Men gjelder det deg og meg, eller er det bare alle de andre? Kan han faktisk bruke meg? Så Gud gjorde noe i mitt hjerte og rørte ved min tro. Jeg fikk den overbevisningen jeg trengte. Troen tok tak og jeg visste jeg kunne dra. Umiddelbart fikk jeg temaene jeg skulle undervise utfra. Da var det bare å gå i tro, nå var det min tur til igjen å ”gå på vannet”.

Dag 1
Etter et døgn på reise, en natt i hovedstaden Bujumbura og en dag med rigging, lydsjekk og tilpasninger på kampanjeplassen ute i Kayanza provinsen er det tid for å starte årets fredskonferanse. Vil det komme folk? Tør de ulike etniske gruppene, lederne for de ulike partiene, ungdomsorganisasjonslederne, kommuneledelse, ordfører, politi ledelsen, de ulike familieoverhodene etc. å møtes i samme rom? Selv om de har lederverv i samme landsby og distrikt er det fortsatt mange motsetninger, spenninger og fiendskap.
Etter å ha kjørt et stykke innover på den støvete jordveien er vi plutselig fremme ved kommunesenteret, politistasjonen og plassen hvor fredskonferansen skal være. Bilen blir geleidet inn en port og inn på en stor gårdsplass. Der sitter de, flere hundre mennesker som har et ansvar på ulike nivå i landsbyen og provinsen. Menn og kvinner om hverandre, noen kvinner litt lengre bak med barn sovende på ryggen mens noen ligger i armene og ammer.

Etter en kort velkomst er det bare å sette i gang. Jeg er først ut. Budskapet jeg har fått går på ”Hvem er du?”. Med fokus på den unike skapning vi er, skapt av Gud i Hans bilde, alle med ulike talent og alle like verdifulle. Deltakerne sitter som tente lys. Du kan nesten kjenne hvordan de suger til seg av det som formidles. De er som en tørr svamp. Det er en åpenhet, en hunger etter å lære og komme videre som er helt spesiell. Gud bekrefter virkelig sitt ord og sitt kall, det er en sterk opplevelse å få lov til å være en del av det hele. Så er det Rune sin tur. Etter mange års arbeid i Afrika kjenner han folket, kulturen og behovene særdeles godt. Han har de i sin hule hånd. De ler, slapper av og tar imot det som formidles. Alt av spenninger er borte, det hele er forvandlet til et fristed hvor det er én gruppe mennesker som sammen ønsker å søke løsninger for seg, sitt folk og sin nasjon. Åndsatmosfæren er sterk, åpenheten spesiell og responsen lar ikke vente på seg. Dagen avsluttes med at alle deles opp i grupper og må jobbe med noen spørsmål. Oppgaven lyder: ”Hva er våre største utfordringer og hvordan kan vi sammen løse de?” Vil de takle dette, eller kommer motsetningene igjen til å ta tak? Summingen gir oss umiddelbart svaret. Engasjementet er overveldende. De samtaler, det noteres og diskuteres i gruppene over hele plassen. Noen litt mer forsiktig enn andre, men alle deltar. Etter hvert må en fra hver gruppe presentere hovedpunktene som igjen oppsummeres og presenteres for hele forsamlingen. De stiller og spørsmål til oss i forhold til undervisningen som er gitt og problemene de sliter med. Dette har de aldri vært med om før. En nøytral part har hjulpet de til å snakke om de vanskelige tingene uten at de trenger å frykte at noen har en egen agenda.
Spenningen er utløst og stemningen er særdeles god. Vi kjenner på en enorm glede og takknemligheten i det bilen baner seg vei gjennom støvskyen fra bilen foran oss, på vei tilbake til hotellet. Det er ingen tvil, første dag på fredskonferansen har vært en suksess. Takk Gud!

Dag 2
Selv om hjerte er fylt av takknemlighet fra dagen i forveien, er det ikke fritt for at også nervene og alvoret i det vi får være med har våknet igjen i det bilen triller inn på området til dag 2 på fredskonferansen. Her sitter de som tente lys, fulle av forventninger og med utfordringer i sitt lokalsamfunn som ingen av oss fullt ut kan forstå. Den ondskap de har vært vitne til eller selv vært delaktige i er mer enn noe menneske kan forestille seg. Bare noen hundre meter unna, på den store åpne plassen hvor konsertkampanjen holdes ble hundrevis, kanskje tusenvis bare i denne landsbyen slaktet ned under folkemordet mellom hutuene og tutsiene. Nå er flykninger kommet tilbake, bare for å finne sine egne hus og jordlapper overtatt av andre som på ulike måter har skaffet seg papir på eiendommen deres. Voksne mangler sine barn, og mange flere barn mangler sine foreldre. Sakte, dag for dag, måned for måned, år for år forsøker de å reise seg som og nasjon og løse sine problemer. De en del av et ungt demokrati som forsøker å bygge et fredelig land og et godt samfunn for seg og sine barn. Og her kommer vi, utsendt av partnerne til Troens Bevis og kristenfolket i Skandinavia. Vi er her for å peke på en fredelig vei, noen gudommelige prinsipper og selve fredsfyrsten. Første dag gikk med på å fokusere på deres verdi som individ og hvordan de hører sammen om enkeltindivider i en stor lenke. Dag to fokuserte vi på hvem de er som gruppe og hvordan de ved å stå sammen kan løse de mest krevende oppgavene, alt fundamentert på verdier og prinsipper vi finner i bibelen, menneskets viktigste ”bruksanvisning”.

Det er helt åpenbart, Burundi er inne i en spesiell tid. Det er en hunger, en åpenhet både i folket og i åndsatmosfæren som er helt spesiell. Vi bare øser ut og de tar i mot. Korrupsjon og stammeproblemer, ressursforvaltning og utvikling, forsoning og tilgivelse, hvordan det å begynne på nytt noen ganger betyr at man ikke kan få tilbake det man har mistet, er bare noen av sakene som ble berørt. Det er ingen tvil, vi har vært vitne til et Gudommelig fristed disse dagene. Herren har skapt et møtepunkt hvor håpet er tent. Troen på mulighetene og fremtiden er sådd i manges hjerter. Det er skapt en ny begynnelse i landsbyen Muhanga i Kayanza provinsen i Burundi. Troens Bevis sine mange støttepartnere og forbedere har igjen sørget for et lite eventyr på jord. Guds Rike er proklamert og håpet er tent.

Han er svaret!
Det er ingen tvil om hvor svaret ligger, eller hvem svaret er! Jesus er fortsatt verdens håp. Jesus er den eneste som kan lege, tilgi og skape noe nytt. Han er ditt og mitt håp, Han er verdens håp, Han er Norges håp og Han er Burundis håp. Det er umulig å slippe Jesus løs uten at Han skaper forandring! Så våg å tro at Gud kan bruke deg! Ikke hold troen på Jesus for deg selv, ikke hold Jesus fanget i ditt indre, men del Han med de rundt deg. Slipp Jesus løs! Han er svaret!

Gud kan bruke deg og meg
I løpet av denne fredskonferansen har vi fått bidra til at Jesus og Hans verdier er en del av plattformen folket i Muhanga forsøker å gjenreise sitt samfunn på. Han er den klippen alle trenger å bygge på, også dine kollegaer og alle der du bor. For meg ble denne turen en av de sterkeste bekreftelsene på lenge om at Gud kan bruke meg til ting jeg ikke føler meg kompetent til. Jeg tror en av de største problemene Vår Herre har er at vi som hans disipler, vi som hans armer og føtter gjenkjenner noen behov og ser noe muligheter – men vi tror alltid at det er noen andre som skal gjøre det. ”Ikke meg Herre, send noen andre”. Og så føler vi oss litt hellige og som gode medarbeidere ved å be en bønn. Men vi må i mye større grad tro at vi og kan være bønnesvaret! Be og arbeid! Våg å tro at Gud kan bruke deg! Har Han vist deg noe, gitt deg nød for noe – så er du som regel ment å være en del av bønnesvaret! Ha tro til Gud, gjennom Troens Bevis – men og gjennom ditt eget liv.

Takk
Til slutt vil jeg si takk til deg som forbereder og støttepartner som hver måned lar din gave være en utsendelse for Rune og de mange arbeiderne som reiser med evangeliet. Du som partner er den som avgjør hvor mye vi kan utrette. Og vi i Troens Bevis får være den kanalen som forvandler ditt engasjement til en proklamasjon av Jesus i de mange unådde områdene rundt om i verden. På vegne av de tusener av menneskene vi fikk nå i Muhanga, Burundi: TUSEN TAKK! Så ber vi for lederskapet i Muhanga som nå skal jobbe videre med fredsprosessen der. En ny begynnelse er skapt og håpet er tent.

Les mer fra kampanjen og fredskonferansen i vårt misjonsmagasin Troens Bevis. Få det tilsendt gratis i posten ved å klikke her.

Se bilder:

{artimageview flickrApiKey=”eeceaffeaa0f86f64a42d81dfa7efec0″ flickr=”Troens Bevis” flickrSet=”72157635585335501/” flickrNumberOfImages=”800″ previewWidth=”400″ caption=”Fredskonferanse i Burundi 2013″ autoGenerateThumbs=”true” }{/artimageview}