Som Runes kone er Sølvi Edvardsens liv litt annerledes, men veldig meningsfylt. Som fortalt i Runes bok: Kallet er her!

«Høsten 1980 reiste jeg fra Bergen for å delta på Operasjon Ungdomsteam i Saron Dal. Samme året hadde jeg vært på Sommerstevnet og hadde opplevd det som fint og utfordrende. Først skulle jeg på et seks ukers kurs, før vi skulle reise ut på evangeliseringsteam. Jeg hadde vært i Sarons Dal i fire uker før jeg møtte Rune første gang. Tove Meling fra Stavanger og jeg gikk ned i Bankkjelleren i Liknes sentrum, for der arrangerte menigheten fredagstreff. Da vi kom inn, satt ungdommene samlet rundt flere kafébord. Tove kjente Rune fra før og gikk bort til bordet der Rune satt. Vi begynte å snakke med ungdommen der. Fra første stund ble det en god kjemi mellom Rune og meg. Det var ikke kjærlighet ved første blikk, men vi fant «tonen». Riktignok reagerte jeg på at han gikk rart kledd: Han hadde på seg en fasongløs utvasket grønn militærjakke, tykke strikkesokker og svarte tresko. Det var ikke helt min stil. Rune pleier å tulle med og si at jeg spurte om det var lenge siden han hadde vært hos frisøren? Det var jo en god vits siden jeg senere skulle utdanne meg til frisør. Om kvelden kjørte han oss hjem. Jeg bodde i et hus ovenfor Bibelskolen. Da han skulle kjøre videre spurte han meg om jeg ville være med ham på møte i Listerhallen i Farsund neste kveld. Det var Børud-familien som sang der. Jeg takket «ja» og ble med han og andre ungdommer fra Kvinesdal.

Under dette møtet snakket Rune og jeg sammen. Det var ikke bra, for vi snakket for mye. Vi fikk nok dårlig samvittighet begge to, for vi begynte plutselig å synge med de andre, men på feil sted i sangen, deretter begynte vi å le. Dette var nok starten på de gode «vibrasjonene» mellom oss.

Vi ble ikke sammen den kvelden, men han var på døra og hentet meg hver dag. Jeg syntes Rune var en grei kar. Han var 18 år og jeg var 17. Jeg kan nok beskrive Rune på den måten at han tok «rommet» når han var der. Han var sjarmerende og et naturlig midtpunkt i kameratflokken. Noen uker senere den høsten ble vi kjærester. Jeg ble begeistret for Rune, og forelskelsen utviklet seg til kjærlighet. Vi var mye sammen og han kom gjerne og hentet meg. Jeg husker at jeg var på team i Bykle. Da kom han og hentet meg med bil for å kjøre på konsert med «Jerusalem» i Kristiansand. Han gjorde virkelig en innsats som sa mer enn mange ord.

En praktisk ektemann
I februar reiste jeg til Bergen. Jeg jobbet på et hotell fram til sommeren. Da skrev vi brev og ringte ofte. Aril syns nok at telefonregningene var vel store i den perioden. Høsten 1981 reiste jeg tilbake til Bibelskolen i Sarons Dal og gikk der det skoleåret. Høsten 1982 reiste jeg til Bergen og gikk på frisørlinjen på yrkesskolen. Vi forlovet oss julen 1982 og giftet oss 25. juni 1983.

Vi hadde et veldig lite bryllup, bare med forloverne Torunn Moi Thune og Roald Åmot. Det har vi aldri angret på. Av Kari og Aril fikk vi reise til Florida som bryllupsgave og dit reiste vi sammen med dem etter sommerstevnet i Sarons Dal.

Som nygift var Rune flink. Han har aldri vært noen «kjøkkenmann», men han kan lage mat dersom han vil. Rune kan mange ting. Om han hadde villet, kunne han blitt en god kokk. Men slike ting interesserer ham ikke. Da vi begge arbeidet utenfor hjemmet som nygifte, var han ikke redd for å legge sammen klær eller ta støvsugeren fatt. Etter hvert har de huslige syslene blitt mest min jobb. Det er da også naturlig, siden jeg har vært mest hjemme. Men jeg vet at han er praktisk flink, for det så jeg i yngre dager. Vi bygde hus da han var 22 år og dessuten jobbet Rune på Øye Smelteverk i 10 år. I de årene hadde vi nok et mer vanlig familieliv. Han hadde en vanlig arbeidsdag og hadde mye tid med barna som da var små. Han var veldig flink med barna og tok del i alt som trengtes, enten de skulle vaskes eller skiftes bleier på. Yngstemann, Dan Alexander, har opplevd mindre av dette samværet med Rune. I hans barneår hadde faren begynt å arbeide i Troens Bevis og var mer på reisefot.

Sølvi Edvardsen har vært mye alene mens hennes mann reiser for misjonen. Her besøker hun en husmenighet startet av en innfødt evangelist i India.

Et rikt og meningsfullt liv
Jeg vet at Rune har et travelt liv, og oppgavene er mange, men vi har et rikt og meningsfullt liv. Det er særlig hyggelig når jeg er med ham på utenlandsreisene. Det er det blitt mer anledning til de senere årene. Jentene, Mariell og Nathalie, er jo blitt voksne. Dan er blitt ungdom, og dermed er det lettere for meg å reise sammen med Rune.

Rune er et arbeidsjern. Han jobber langt utover kveldene. Han er alltid tilgjengelig, og mobiltelefonen er alltid til stede. Det er nesten for mye. Rune er en mann som stort sett er i godt humør. Han er veldig raus med folk. Han er flink å vise folk oppmerksomhet og behandler dem likt. Rune har høy arbeidsmoral. Selv om det går mye tid med til jobben han står i, setter jeg pris på at han alltid står på for Jesus. Det har han alltid gjort. Han har vært aktiv i menigheten i alle år og i ungdommen drev han ungdomskor. Som nygifte var vi ute om helgene på møter. Han har engasjert seg i arbeid i Guds rike i alle de 33 årene jeg har kjent ham.

Den store rekreasjonen for Rune har nok vært fisking selv om det blir lite tid til slikt. Hjemme liker han å sitte i stolen og slappe av med en god film, eller å ha eller være på besøk hos venner. Han trives med barna og med barnebarnet. Dersom han vil, kan han være morsom. For eksempel kan han imitere alle slags dialekter og da sitter latteren løst hos oss andre.

Selv om Rune er blitt en godt voksen mann, har han også bevart barnet i seg. Han tar ikke seg selv høytidelig og bryr seg ikke mye om hva folk tenker om ham. Han er seg selv. Jeg opplever at han har vokst inn i arbeidet, for han har hatt en sentral oppgave i Troens Bevis lenge før sin fars død. Etter at Rune overtok lederrollen, de siste fem årene, har det vært et større alvor over tjenesten hans. Rune er blitt en modig mann. Nå er vi virkelig blitt voksne, og arbeidet er blitt altoppslukende.

Jeg er takknemlig for at ikke Aril døde før. Han var jo alvorlig syk tidligere. Første gang Aril var virkelig syk, var vår sønn Dan bare fem år gammel. For oss som familie var det viktig at vi fikk de årene sammen før Rune overtok lederansvaret for fullt.

Rune traktet ikke etter å bli arvtageren etter sin far. Det var ikke noe tema i vår familie. Men, da spørsmålet meldte seg, syns jeg Rune var et naturlig valg. Han er en god evangelist som er flink med formidlingen. Det har vært veldig gøy å se ham i India og Afrika. Han er flink til å formulere seg og kommunisere evangeliet. Som sanger har han også en gave. Han skriver sangene selv og lager tekster som er «holdbare» og aktuelle. Sangen «Free like an eagle» skrev han for 30 år siden, og den fungerer også i dag. Kombinasjonen tale og sang er sterk, og han gjør det flott!

BOKEN OM RUNE EDVARDSEN, SKREVET AV STEN SØRENSEN, KAN VÆRE EN FIN JULEGAVE.

Ingen er perfekt, men Gud er med …
Jeg har et sterkt ønske om at det skal lykkes for ham, og med Guds hjelp tror jeg også at det vil gå godt. Gud står bak arbeidet, for det har Han vist i alle år. Det er godt å vite at ingen trenger å være perfekt. Ikke en gang Aril var det, men like fullt var Gud med. Vi kan ikke løfte oss opp etter håret, men Gud vil bruke oss slik som vi er. Jeg beundrer Rune for hans vilje til å stå på. Han sparer seg ikke, men gir virkelig alt.

Det har aldri vært tvil om at Rune skulle greie oppgaven å lede Troens Bevis arbeid videre. Likevel kan det noen ganger føles som et offer. Jeg skulle ønske at han kunne vært flinkere til å ta noe fri, først og fremst for sin egen del. Men dette er jo livet hans! Det er dette han lever for!

For å være personlig så er jeg er glad Kari ikke var den supre kvinnen som sto fram og talte. Det har hjulpet meg. Jeg kan være meg selv. Vi trenger ikke være et superpar. Gud bruker fortsatt enkle mennesker på de områdene der Han har gitt dem gaver! Dermed kan vi være til velsignelse på hvert vårt område.

Bryllupsdagene kan feires bedre …
Vi har ikke vært flinke til å feire bryllupsdager. Da vi hadde 20-års-bryllupsdag inviterte Rune meg ut på middag i Farsund. Alt var bestilt, og vi kjørte i god tid. Dermed fikk vi tid til å kjøre ned for å se på ei hytte til noen venner av oss. Der kjørte vi oss fast i en bratt bakke med bare jord som underlag. Vi prøvde å rygge – uten at det lyktes. Noen tyskere kom for å hjelpe oss, og en av dem satte seg bak rattet. Han ruste og sluret noe aldeles forferdelig med kløtsjen. Rune og vi andre dyttet det vi kunne på bilen. Kløtsjen ble ødelagt. Enden på visa var at bilen måtte dras opp med en traktor. Viking redningsbil fra Kvinesdal kom og hentet oss etter tre timer. Helt utsultet kom vi hjem i 23-tiden, men vi fikk oss en god latter.

Vår sølvbryllupsdag var heller ingen suksess. Det var sommeren før Aril døde. Rune kom hjem fra Afrika i luftambulanse på grunn av store ryggsmerter. Han ble sendt direkte på isolat og jeg fikk besøke han med fullt beskyttelsesutstyr. Det var vårt 25-års-jubileum. Nå håper jeg at feiringen av 30-års- bryllupsdagen kan bli bedre. Vi har noe flott å feire!»

Bestill boken om Rune Edvardsen: