Som 22-åring reiste Lars Løver til India for å nå de bakerste rekkene med evangeliet. Tretten år senere har han vært med på å plante 50 menigheter med 2000 medlemmer.

Som nyfrelst 19 åring leste Lars Løver bøkene til Aril Edvardsen. Med en nytent ild i hjertet reiste han til India for å nå de bakerste rekkene med evangeliet. Det tok han syv år før han hadde råd til bil. Derfor brukte han sykkel. Tretten år senere har han og teamet hans vært med på å døpe 1000 personer (han har personlig døpt over 700) og plante 50 menigheter med 2000 medlemmer. Og ilden i hjertet brenner sterkere enn noen gang.

– Flere fra menigheten som jeg er pastor for i Siliguri var med som frivillige under Rune Edvardsens musikkfestival i denne byen i 2010. Det var en veldig fin opplevelse å hjelpe til på den festivalen, forteller Lars på telefon fra India.

Lars Løver sin fantastiske historie var for øvrig helt ukjent for Troens Bevis inntil en Facebook melding dryppet inn fra Lars før jul. I 13 år har han drevet menighetsplanting i Nord-India blant de tre folkeslagene: Rajbangsler, nepalesere og adibasier.

– Det er så utrolig åpent for evangeliet her, utfordringen er ikke at folk ikke tar imot, men at det er for få som går, slik at de aldri får høre de gode nyhetene, forteller Lars. Han har startet en organisasjon som heter «Faith in God» som inkluderer 50 menigheter med 2000 medlemmer, fire skoler, et barnehjem og et nytt misjonssenter som er under oppbygging.

Lars tror at en av grunnene til at det er så åpent for evangeliet i akkurat dette området er at det var opprinnelig misjonærer fra vesten som var med på å bygge infrastrukturen, slik som sykehusene og skolene.

– Nesten alle forretningsfolk og politikere og folk som sitter i styre og stell har hatt forbindelse med det misjonærene tilførte samfunnet, og de føler kanskje at de står i en slags takknemlighetsgjeld.  De motarbeider oss ihvertfall ikke, og bare det er fantastisk, sier han.  

– Det vi driver med er heller ingen hemmelighet. Vi har døpt 1000 personer inntil nå, 167 bare i fjor, legger han til.

– I går døpte vi faktisk 14 personer i to av våre menigheter, så arbeidet vokser hele tiden. Men mitt fokus er først og fremst trening av nasjonale og menighetsplanting, forklarer Lars.

Solgt etter India tur
Lars Løver reiste til India første gang i år 2000 som 22-åring. Da reiste han med et team fra Asia Link. Men han har aldri vært utsendt fra en organisasjon eller menighet, men har opparbeidet seg litt faste støttepartnere i Norge og Sverige, inkludert et par menigheter, som har vært trofaste i mange år.

– Da jeg først reiste ut hadde jeg jobbet på en fabrikk i Norge for å spare penger til utdannelsen min. Jeg var allerede kommet inn på college i Florida for forretningsstudier. Men etter å ha blitt inspirert av bl.a. Aril Edvardsens bøker, der han skriver om at også de bakerste rekkene må få høre evangeliet, reiste jeg på team til India. Da var jeg solgt, jeg klarte ikke å tenke på noe annet. Jeg reiste hjem etter tre måneder for å jobbe og spare opp litt penger, og reiste ned igjen for et halvt år. Den tredje gangen flyttet jeg til India, forklarer han.

Under den andre turen til India bodde han hos en pastor i en nepalsk landsby som han hadde truffet under den første turen.

– Da følte jeg det virkelig som om jeg var i en dokumentarfilm. Jeg gikk fra hus til hus og evangeliserte mens jeg lærte meg nepalsk. Denne landsbyen i fjellene hadde ikke strøm, og om kveldene satt vi rundt det flakkende lyset til parafinlamper, det var som et eventyr, husker han.

Lever blant de mest trengende
Siden den gang har Lars lært seg både nepalsk, hindu og sadri som er språket til adibaserne.

Under der tredje turen til India giftet Lars seg med datteren til den nepalske pastoren han hadde bodd hos. Priscilla er en like brennende sjelevinner som Lars, og de flyttet til Siliguri for å plante menighet.

– Før vi reiste til Siliguri forhørte vi oss om hva som var det absolutt verste området i byen, og dit flyttet vi for å starte menighet. Vi bodde blant prostituerte, mordere og kriminelle. Vi startet absolutt helt fra scratch. Leiligheten vår var helt tom, så det første vi kjøpte var et kjøleskap! Det tok syv år før jeg hadde råd til bil, så jeg brukte sykkel som fremkomstmiddel. Dette var i 2003, husker han.

Evangelisering i unådd landsby.

I denne bydelen av Siliguri virket de spesielt blant nepalesere. Men gjennom en nepalsk forkynner som giftet seg med en kvinne som var adibasier, åpnet dørene seg plutselig til denne folkegruppen.

– Allerede i 2004 hadde jeg en drøm hvor jeg døpte hundrevis av adibasiere. Dette har nå blitt en virkelighet og vi har sett at evangeliet har bare eksplodert blant dem. Som et eksempel, vi begynte å forkynne i en teplantasje som heter Dangoajhor i begynnelsen av dette året. Nå er de omkring 50 troende, alle fra hindubakgrunn, forteller han.

Kuet folkeslag
– Adibaserne har et veldig annerledes lynne, de er et veldig kuet folkeslag. Når jeg hadde mitt aller føste gospelmøte blant dem undret jeg meg at de satt så stille og lyttet så intenst. Og når vi kom til frelsesinnbydelsen ville alle rekke opp hendene. Jeg husker at jeg fikk be for en mann som var lam som var adibasier rett før jeg skulle til Norge en tur. Jeg fikk høre senere at denne mannen ble helbredet, han begynte å gå igjen, og han ble en veldig ivrig sjelevinner. Bare i år har han vunnet 50 mennesker blant adibaserne. Dette folkeslaget ble opprinnelig fraktet med tog av britene fra et annet sted av India for å jobbe på teplantasjene i Darjeeling distriktet i området her. Etter at britene dro, ble de fremdeles holdt som arbeidere av inderne som tok over teplantasjene. De får ekstremt dårlig betaling og har veldig lav gjennomsnittlig levealder. De er så fattige at de har aldri noe håp om å komme seg opp og videre i livet, forklarer Lars.

– Det pussige er at min morfar følte alltid at han hadde et kall til å dra ut til santalene, som er det samme folkeslaget som adibasier, sier Lars litt tankefullt.

Rømte fra maoistene – fant Jesus
Lars forkynte i Nord-India, men ved et merkelig tilfelle så åpnet døren seg til Nepal. En landsbyleder som maoistene prøvde å rekruttere til sin antimonarkistiske bevegelse i Nepal, rømte til India. Der fant han veien til menigheten der Lars er pastor og ble frelst etter å ha deltatt på bare to søndagsmøter. Han ble siden døpt og reiste hjem til sin landsby. Siden fikk Lars vite at han startet en «Faith in God» forsamling i landsbyen sin.  

– Det er så avsidesliggende at det er nesten umulig å forstå.  Det føltes som om landsbyen var forbi verdens ende. Vi reiste på torsdag og kom frem søndag ettermiddag. Da hadde vi også gått i 16 timer gjennom Himalaya fjellene. Denne mannen har nå omvendt halve landsbyen sin, forteller Lars.

Historiens første kirke i Rajbangsi
– I 2006 ble vi kjent med en Rajbangsi kristen. Vi oppmuntret han og støttet ham slik at han kunne starte en menighet i landsbyen sin. I april i år bygde vi et kirkebygg, og etter hva vi vet er dette det første kirkebygget blant dette unådde folkeslaget. Nå har flere rajbangsier blitt frelst og startet husfellesskap på tre nye steder i unådde landsbyer.

Et av prosjektene til Lars og arbeidet han står i er et barnehjem med rundt 30 barn.

Søkte det radikale
Men det er ikke en selvfølge at Lars brenner for de unådde i India. Han forteller at han er ikke vokst opp med en personlig tro eller i et kristent miljø. Han var interessert i sjakk og var i ungdommen med på nasjonalt sjakknivå i Norge. Han var også med i Natur og Ungdom, men etter en stund ble det ikke radikalt nok.  Så ble han med i dyrevernsbeskyttelsen der han også måtte bli vegetarianer, noe han gikk inn for i en periode. Men selv det ble ikke radikalt nok.

– En dag så jeg et skilt for Blåkors i Fredrikstad som trengte frivillige, og der fikk jeg melde meg til tjeneste. Jeg visste at de hjalp de utslåtte i samfunnet og tenkte at det kunne jeg godt være med på.  Så jeg som var 19 år og drev med breakdance, ble med noen 50 år eldre misjonstanter ut på gaten, der se sang Åge Samuelsens vekkelsessanger og vitnet for de utslåtte i samfunnet, husker
Lars og han ler.

– Men en av disse misjonstantene hadde fått en veldig nød for meg, og en dag gav hun meg boken Pilegrimsreisen. Da jeg leste den kom jeg i en slik syndenød at jeg hulket og gråt, og ble frelst den 14. november 1997. Da ble det tent opp en ild i meg for sjelevinning som aldri har slukket siden. Jeg husker jeg skulle ha eksamen på videregående senere det året, og i norskstilen husker jeg at jeg skrev om de forskjellige menneskene som så Jesus på korset, basert på Aril Edvardsens tale om dette. Jeg klarte rett og slett ikke å tenke på noen annet. Jeg ble litt overrasket da jeg fikk høre resultatet, for jeg hadde alltid vært sterk i norsk med gode karakterer, men jeg fikk karakteren 0. Da jeg tok eksamenen opp igjen skrev jeg også noe om Jesus, men denne gangen fikk jeg 4, sier han og ler litt til.

Helbredelser
– Jeg husker også første gang jeg ba for en mann til helbredelse. Han var bare et par år eldre enn meg, og blind på det ene øyet. Da jeg ba for han begynte han plutselig å skrike, for han fikk synet tilbake og kunne se med dybdesyn for første gang. Det gjorde at han ble svimmel, derfor skrek han til. Da ble jeg veldig inspirert og ba for alle blinde som jeg så, men de ble jo ikke helbredet på samme måte, tilføyer han.

– Det som jeg har erfart er at noen ganger har vi kraften til å helbrede og kaste ut demoner, som det for øvrig er mange manifestasjoner av her i India, og andre ganger er ikke kraften der slik at demonene kaster ut oss! Det skjedde faktisk en gang. En besatt mann angrep oss med planker, og siden vi hadde barn med oss som begynte å gråte måtte vi bare løpe så ingen skulle bli skadet.

– Men jeg har sett veldig mye helbredelser og demonbesatte satt fri. Jeg ser at når vi bygger huset på tro og gudsfrykt og vi møter åpne hjerter, finnes det nesten ikke grenser for hva Gud kan gjøre. Men det er også mye tragisk som skjer rundt oss. Det er mange kreftsyke, mye selvmord, men Gud er heldigvis en trøstens Gud, konstaterer han.

Blir gode evangelister
– Folk her har veldig lav levetid, spesielt adibaserne. De er veldig tilbakestående i utviklingen og mangler omtrent alt. Men blant disse reiser Gud opp nye ledere og Gud gjør store gjerninger blant dem nå. De blir fantastiske evangelister, for de er enormt utholdende, vant til lidelse, ingenting stopper dem, de går på inntil døden stopper dem.

– Men jeg kan naturligvis også merke frustrasjonen, det er mye tøft som skjer rundt oss.

– I høst var det en ung mann som brakk nakken i en arbeidsulykke. Han klarte ikke å prate, men han hadde tårer i øynene når vi vitnet for han på sykehuset, så vi følte at han trodde på det vi sa, og vi fikk døpt han rett før han døde. Nå kommer hele familien hans på møtene våre. Vi har fått døpe mange like før de dør. Jeg finner stor trøst i fortellingen om Jesus som kommer ned fra fjellet til disiplene for å hjelpe dem med det de ikke kunne. Det tenker jeg kommer til å skje når Jesus kommer igjen. Da gjør han det som vi ikke klarer. Vår oppgave er å løpe løpet, tenker Lars.

Søker himmelens skatter
– Det er også blitt veldig viktig for meg at vi må søke himmelen i det vi gjør, alt her nede skal jo forgå en dag. Vi må gjøre klart stedet vi skal til, der vi skal være for evig. Samle oss skatter i himmelen, ha fokuset på evangeliet. Som Moses og folket opplevde i ørkenen, tror jeg Gud kan forsørge det vi trenger hver dag når vi søker Guds rike først. I ørkenen kom manna hver dag. De skulle ikke samle manna, da ville den bare råtne. Vi gir ut det vi har, vi må ikke være så redd for å tømme kontoen, men huske at vi har en himmelsk konto. Vi har sett mange fantastiske forsørgelsesunder i tjenesten vår, og da vokser jo troen selvfølgelig. Men mer enn noen annet, det som gjør at jeg holder ut i varmen, i møkken og med all den menneskelige lidelsen rundt oss år etter år, er brannen fot de unådde som brenner like sterkt som før.

Vil du ha våre nyheter hjem i posten?

Dersom du ønsker å få våre nyheter hjem i posten har vi et gratis tilbud til deg. Alt du trenger å gjøre er å fylle ut skjema nedenfor.

{chronoforms}magasiner{/chronoforms}