Reaksa Himm sverget etter hevn da Khmer Rouge drepte 13 av familiemedlemmene hans.  Les Himms utrolige historie om den lange veien mot tilgivelse.

Ingen vet det nøyaktige antall som ble drept i Kambodsja mellom 1975 og 1979. Beregninger varierer mellom 1,7 millioner og 2,5 millioner uskyldige menn, kvinner og barn som ble nådeløst slaktet av Khmer Rouge regimet.

Men for Reaksa Himm var det eneste relevante antallet 13.  Det tallet representerte antall familiemedlemmer som han personlig mistet under regimet. Blant de 13 medlemmene var hans far og mor og ni brødre og søstre. For å gjøre tapet ennå verre, var Himm vitne til det grusomme øksemordet på ti av familiemedlemmene rett utenfor landsbyen Thlok.
At Himm overlevede massemordet er ikke mindre enn mirakuløst. Men ikke mindre utrolig er den lange reisen han har tatt fra hevn til tilgivelse.

Et brutalt regime
Himms vei til åndelig åpenbaring har vært preget av umenneskelig smerte og hjertesorg. Men det startet ikke ut slik. I 1975 levde Himm og familien hans et fredfylt liv i byen Siem Reap på tross av den pågående konflikten mellom styresmaktenes demokrati og den brutale krigsherren Pol Pot. Men da Khmer hæren overvant regjeringsstyrkene, ble Himms verden snudd på hodet.

Etter systematiske drap på alle ledere som var sympatiske til det tidligere styret, begynte Khmer Rouge å samle sammen det kambodsjanske folket for å sende dem videre til arbeidsleirer. De ble fortalt at de hadde tre dager på seg til å utrydde amerikanske soldater som fremdeles skjulte seg. Men dager ble til måneder og måneder til år.

De første to årene prøvde Himms familie å tilpasse seg det nye regimet. De våget aldri å si noe mot myndighetene.

– Hvis du gikk imot dem, ville de komme om natten og si at du skulle bli sendt til en skole for rehabilitering, forteller Himm. –  Men alle visste at skolen bokstavelig talt mente henrettelse.

Mellom 1,7 mill. og 2,5 mill. uskyldige menn, kvinner og barn ble nådeløst slaktet av Khmer Rouge fra 1975 til 1979.

Et underlig møte
Da han var 14 år, jobbet Himm på jordene med å gjete familiens kuer og vannbuffalo. Hver morgen tok han med seg litt ris og tørket fisk innpakket i et bananblad til formiddagsmat og dro ut for å gjete på sin faste plass. Men en ettermiddag møtte han en fremmed mann. Mannen spurte om han kunne få dele formiddagsmaten til Himm. Som en del av den kambodsjanske kulturen hadde Himm blitt opplært til å respektere de eldre, så han gav mannen halvparten av nisten sin.

– Men før jeg fikk summet meg hadde han spist opp all maten, husker Himm. – Jeg ble veldig sint. Det betydde at jeg ikke fikk noe å spise den dagen ute på markene. Men så ville han gjerne fortelle meg en historie. Så jeg satte meg ned for å lytte til han.

– I løpet av de neste seks månedene, sa mannen, – kommer hele din familie til å bli drept, men du kommer ikke til å dø. Men du må gå gjennom stor lidelse.

Ut av graven
Noen få uker senere kom tre Khmer Rouge soldater til huset deres og arresterte Himms far. Da han spurte hva han hadde gjort galt, var det en av soldatene som svarte: «I dag skal vi ødelegge deg! Vi vinner ingenting på å la deg leve. Vi vinner ingenting på å la deg dø. Du tjener den amerikanske regjeringen. Du er CIA!

Himm hadde ikke en ide om hva CIA var, men han visste hva som skjedde med dem som ble anklaget for dette.

– Den personen ble dødt kjøtt, sier han.

Himm løp tilbake til huset og prøvde å samle hans yngre brødre og søstre. Plutselig braste soldatene gjennom døren mens de dro faren etter seg. Først bandt soldatene Himms hender bak ryggen hans, men så slapp de han løs så han kunne bære sin to år gamle bror. Også tok de dem alle ut i jungelen.

– Da vi endelig kom frem, hadde soldatene begynt å grave graver for oss. Jeg gjenkjente soldatene som menn fra landsbyen vår. De neste 15 minuttene bare stod vi der og ventet på at de skulle drepe oss. Jeg prøvde å klemme min far, men armene hans var bundet bak ryggen hans. Da sa jeg farvel. Faren min svarte med å si noe som jeg aldri vil glemme. Han sa, «Jeg elsker dere alle.»  I vår kultur gir en sjeldent utrykk for hengivenhet. Det var første og siste gangen jeg hørte min far si de ordene.

Himm stod der mens soldatene tvang faren til å knele foran graven. Faren ble slått i hodet bakfra og falt ned i hullet. Deretter kom skrikene.

– Jeg så hvert eneste økseslag mens de slaktet min far, sa Himm. – Så ble det min tur, og jeg satte fra meg lillebroren min. Noen slo meg bakfra og jeg falt over faren min. Deretter hørte jeg lillebroren min skrike høyt mens de hugget ham ned en øks.

Da soldatene gikk ned i graven for å gi dem de siste dødshuggene, overså de Himm. Men da de etterpå la merke til at han ikke var død, gikk en av mennene ned i graven igjen og slo han i hodet. Blod rant ut av munnen og nesen, og han kunne nesten ikke puste.

– Men jeg klarte å ligge helt stille, sier han.

Soldatene dro for tilbake for å hente Himms mor og søstre som jobbet på gården i landsbyen. I løpet av de neste 30 minuttene klarte han å kave seg over kroppene som lå over han.

– På det tidspunktet var jeg så vidt begynte å forstå hva som hadde skjedd, sier han. – Jeg kunne ikke forestille meg hvordan jeg kunne fortsette med livet mitt. Jeg bare lå der med de døde kroppene og ventet på at soldatene skulle komme tilbake og gjøre det av med meg.

Men på en eller annen måte klarte han å manne opp nok mot og styrke til å klatre ut av graven. Hadde han blitt værende noen få minuttet til, hadde soldatene funnet ham. I stedet gjemte hans seg blant det høye sivet og så dem dra hans mor og søstre til graven der de også ble henrettet på samme vis og dumpet i fordypningen.

– Etter at soldatene gikk, kravlet jeg gråtende over til graven, knelte og kikket ned over kanten.  Der så jeg min mors ansikt. Jeg gråt og skrek til jeg mistet bevisstheten. Da jeg våknet opp var det begynt å bli mørkt. Jeg var alene i den dype mørke jungelen. Den natten bestemt jeg meg for å klatre opp i et tre, og der klamret jeg meg fast til stammen hele natten. Jeg klarte ikke å lukke øynene, jeg var så redd.

Reaksa Himm deler gjerne sin historie på møter og i samlinger.

Tre løfter
De tre neste dagene og nettene holdt Himm seg ved familiens grav mens han gråt i fortvilelse. Han overlevde ved å spise bambusskudd og vill frukt og vesken fra morgenduggen som han klarte å vri ut av den blodstenkte T-skjorten sin. Etter og alvorlig ha vurdert å dra tilbake til landsbyen så soldatene kunne drepe han og gjøre det slutt på lidelsene, forlot den traumatiserte 14-åringen åstedet og begynte å lete etter hjelp.

Men først lovet han seg selv tre ting. Først ville han hevne dem som hadde drept familien hans. Og om han ikke klarte det, ville han bli en buddhistisk munk for å ære familien sin. Og om han ikke kunne holde sine to første løfter, ville han forlate Kambodsja.

I løpet av de neste to årene forflyttet Himm seg mellom en rekke flyktningeleirer som gang etter gang viste seg å være alt annet enn trygge. Han fant også igjen sitt eneste gjenlevende familiemedlem, hans eldre søster Sophead og hennes mann, Chhounly.

Hevn
Da Vietnam vant krigen og kastet ut Khmer Rouge i 1979, returnert Himm til byen der han bodde sammen men sin tante.
Innen 1984 hadde Himm bestemt seg for å bli politi. Grunnen var enkel. Det ville gi han mulighet til å komme tilbake til landsbyen sin så han kunne «utrydde hver eneste person i den landsbyen for å vise respekt for foreldrene mine».

Men da Himm endelig hadde anledning til å arrestere en av mennene som hadde vært med på å drepe familien hans, klarte han ikke å gjennomføre det, på tross av at han dro mannen etter seg inn i jungelen og siktet på mannens hode med pistol. Da Himm ikke klarte å holde sitt første løfte, ble han konfrontert med at han ikke kunne holde sitt andre løfte heller, da det daværende regimet ikke tillot unge menn å bli buddhist munker.

– Da innså jeg at jeg hadde bare en utvei igjen, og det var å forlate Kambodsja.

Til Canada
Det å forlate landet var både ulovlig og farlig. Men Himm var desperat etter å forlate problemene sine. Han klarte å komme seg til Thailand på tross av flere livstruende situasjoner underveis, og endte opp i den beryktete flyktningeleiren Khao I Dang. Mens han var der begynte han å skrive til en fetter i California. Himm delte sitt ønske om å komme til USA, og hans fetter, som var en kristen pastor, begynte å dele historier om sin tro.

– Han fortalte meg stadig om Jesus, sier Himm, -men jeg sa, «jeg trenger penger, ikke Jesus!».

Himm ble i Thailand i fem år. Hans forsøk på å immigrere ble stoppet av immigrasjonsmyndighetene i USA. Men han gav ikke opp og begynte en intens brevskrivingskampanje til den Canadiske ambassaden. Han bestemte seg for at det å be ville heller ikke skade.

– Jeg følte at alt var håpløst, husker han. – En kveld knelte jeg ned og ba, «Gud, dersom du tar meg til Canada vil jeg begynne et nytt liv og leve for deg.»

Omtrent 90 brev senere, i 1989, fikk Himm tillatelse til å komme til Canada. Han tok imot Jesus ett år senere. Så begynte han på Tyndale College i Ontario og fikk en grad i religiøse studier, fulgt av en mastergrad i rådgivning og kristen pedagogikk fra Providence Theological Seminar.

Tynget av skyld
Men selv om Himm vokste i sin nye tro, slet han fremdeles med bitterhet og hat mot dem som drepte familien hans, i tillegg til skyldfølelse for at han ikke hadde klart å hevne mordene deres. Den åndelige reisen var ikke lett, men ettersom han studerte Guds ord og leste vers, slik som Hebreerne 12:15

«Se til at det ikke er noen som lar Guds nåde gå fra seg! La ingen bitter rot få vokse opp og voldte skade, så mange blir smittet av den.»

som hjalp han med å forstå at så lenge han ikke klarte å tilgi, gikk han glipp av å se Guds nåde over sitt eget liv. Mens Den Hellige Ånd leget de dype sårene, fikk Himm en åpenbaring både om Guds rettferdighet, fra vers som Romerne 12:17-19

«Gjengjeld ikke ondt med ondt… Ta ikke straffen i egne hender men overlat straffen til Gud»

og Guds tilgivende nåde

«…deres synder og all deres urett vil jeg ikke minnes mer» Heb. 10:17.

Jeg hadde ikke tillatt Gud å være den rettferdige dommeren, sier Himm.

Virkelig tilgivelse
I 1999 følte Himm at Gud kalt han tilbake til Kambodsja. Han reiste tilbake for å undervise i psykologi ved et Bibel fakultet, men ble værende for å plante menigheter, inkludert en i landsbyen der hans familie ble drept. Og mens han allerede i Canada hadde tilgitt hans families mordere, visste han at tiden var kommet for å ta prosessen et skritt videre.

Himm lokaliserte mannen som hadde drept hans far og yngre søsken, mannen som hadde slått han bakfra, og mannen som hadde drept hans mor og eldre søstre. Han var forberedt da han kom.

– Jeg gav hver av dem et kamel hår skjerf som symbol på tilgivelse, sier han. – Jeg gave dem skjorten min som et symbol for min kjærlighet for dem. Og jeg gave dem en Bibel som et symbol for min velsignelse over dem.

Mens Himm reflekterer over det som skjedde, blir han minnet om Jesus ord i Johannes 8:36: «Får sønnen frigjort dere, er dere virkelig fri.»

– Og si at jeg tilgir dere fra Canada til Kambodsja var lett, sier Himm.  

– Men å reise tilbake og møte morderne ansikt til ansikt og si «Jeg tilgir dere», var enormt vanskelig.

Det ville jeg aldri ha klart i min egen menneskelige kraft. Det var bare Guds kraft i mitt liv som gav meg styrken til å gjøre det. Det var bare Guds nåde som satte meg fri.

Kilde: Charisma Magazine og theforgivenessproject.com