Med en ubeskrivelig indre styrke gir kvinnene i Kongo ikke opp håpet selv om de har mistet alt.

Kongo (DRC) blir ofte kalt den verste plassen i verden å være kvinne. Ikke en uke går uten nye rapporter om kjønnsbasert vold og overgrep i Øst-Kongo der Troens Bevis har virket i flere år gjennom humanitært arbeid, støtte til innfødte evangelister, kampanjer og fredskonferanser.

Over fem millioner mennesker er drept siden soldater fra den massive nedslaktningen i Rwanda flyktet over grensen til Kongo for 20 år siden. Nå er det både opprørsbander som Mai Mai, M23 og militære enheter fra Kongos hær som forårsaker ubeskrivelig lidelse for befolkningen i dette  området, som ironisk nok også beskrives som et av de vakreste stedene på jord med sin frodige regnskog, fjell og innsjøer.

I løpet av de siste årene er bortimot to millioner kvinner og barn voldtatt og torturert. Dette er de to millionene som har overlevd ubeskrivelige kroppslige skader etter tortur på både kropp og sinn.

Det store spørsmålet resten av verden stiller seg er hvordan dette er mulig. Verdens kriger har alltid brakt med seg overgrep og voldtekter, men ikke i nærheten av det som finner sted i Kongos skoger.

– Jeg tror det som er forskjellig i Kongo er omfanget og den systematiske utføringen, sier Anneka Van Woudenberg som er ledende forsker for Kongo ved Human Rights Watch. – Dette er ikke voldtekt fordi soldater kjeder seg og ikke har noe å gjøre. Det er en måte å få lokalsamfunn til å underlegge seg makten og autoriteten til den spesielle gruppen. Det er for å vise terror. Det handler om å bruke det som et krigsvåpen, sier hun.

Dr. Denis Mukwege er overlege ved sykehuset i Panzi som Dina Stiftelsen har inngått en avtale med. Sykehuset hans ligger midt i frontlinjen i krigen mot kvinner, og han tar imot jenter og kvinner fra Dina Stiftelsens mødrehjem i Bukavu som trenger behandling. Det var i 2006 Rune Edvardsen i regi av Dina Stiftelsen kjøpte en eiendom i Bukavu der det nå er bygd og drives et mødresenter for kvinner og jenter som er blitt gravide etter voldtekt.

Dokumenterer lidelsen
Både Dina Stiftelsen og andre internasjonale organisasjoner har brukt tid og krefter på å dokumentere lidelsen til sivilbefolkningen. Også på sykehuset i Panzi er de fleste pasientene voldtektsofre.

Da Dr. Mukwege fikk besøk av reporter Anderson Cooper fra programmet 60 minutes, fikk den verdenskjente reporteren høre om en av de siste pasientene, Sifa M’Kitambala. Hun hadde blitt voldtatt kun to dager tidligere av soldater som plyndret landsbyen hennes.

– De kuttet henne opp mange steder, forteller legen.

Sifa var gravid, men det stoppet ikke voldtektsmennene. Bevæpnet med en machete avsluttet de voldtektene med å kutte henne opp nedentil.

Panzi sykehus er overfylt av pasienter som Sifa.

– Disse kvinnene er i dyp smerte. Det er ikke bare fysisk smerte. Det er psykisk smerte. Mange av kvinnene ved sykehuset vårt har stoppet å leve, sier Dr. Mukwege.

Og sykehusets kvinnelige pasienter er i alle aldrer, helt fra 2-3 åringer og opp til de som er vel inn i 70 årene.

Tvang og ydmykelse
I noen landsbyer har så mange som 90 prosent av kvinnene blitt voldtatt. Mennene i landsbyene er som regel ikke bevæpnet og kan ikke forsvare seg. I landsbyen Walungu var 24 år gamle
Lucienne M’Maroyhi alene en kveld med sine to barn og hennes yngre bror da seks soldater brøt seg inn. Først bandt de henne før de begynte å voldta henne, en etter en.

– Jeg lå på gulvet og de gav en lommelykt til min bror for de ville at han skulle se på mens de voldtok meg, husker hun.

– De voldtok meg som dyr, en etter en. Da den ene var ferdig, vasket de meg ut med vann og befalte meg å stå opp, så den neste kunne voldta meg.

Lucienne var overbevist om at de kom til å drepe henne, akkurat som soldater hadde drept foreldrene hennes året før. I stedet snudde de seg mot broren.

– De ville at han skulle voldta meg, men han nektet og sa til dem, «jeg kan ikke gjøre en slik ting. Jeg kan ikke voldta min søster».  Da tok de ut knivene og stakk broren min til døde rett foran meg.

Lucienne ble deretter slept gjennom skogen til soldatenes leir. Hun ble tvunget til å være deres slave og ble voldtatt hver dag i åtte måneder. Hele denne tiden visste hun ikke hvor barna hennes var.

– Jeg trodde de var blitt drept. Jeg trodde ikke jeg kom til å finne dem i live igjen, sier hun.

Tilslutt klarte Lucienne å rømme. Tilbake i landsbyen fant hun de to jentene sine i live.  Men hun oppdaget også at hun var gravid. Hun bar barnet til en av brorens mordere.

Forlatt
Luciennes mann forlot henne da hun kom hjem igjen. Det skjer med voldtekts overlevende over hele Kongo.

– Når en kvinne blir voldtatt, er det ikke bare hun som er voldtatt. Hele samfunnet hun bor i blir ødelagt, sier Judith  Reistre, som jobber for en organisasjon som heter Kvinner for Kvinner og som hjelper voldtektsofre.

– Når de tar en kvinne for å voldta henne, stiller de gjerne hele familien og medlemmer av lokalsamfunnet opp på rekke og rad for at de skal se på, forteller Registre.

– Det som det betyr for den kvinner er at selv om hun overlever, er hele livet hennes ødelagt. Det er total skam for henne at så mange har sett henne bli krenket.

Mange av kvinnene på sykehuset i Panzi er ikke bare klandret for det som skjedde med dem, de blir også forlatt av mennene sine som frykter for at de kan ha blitt smittet av HIV, og fordi voldtektene er så voldelige at mange ikke lenger kan kontrollere kroppsfunksjonene.  

Dr. Mukwege forteller at han foretar omtrent fem operasjoner på ødelagte kvinner hver dag.
Pasientene hans har ofte fått objekter dyttet inn i vaginaen, slik som knuste flasker og bajonetter. Noen kvinner er blitt skutt mellom bena av voldtektsmennene.

Hvorfor vil noen gjøre det? Skyte en kvinne på den måten, spør Anderson Cooper.

– I begynnelsen spurte jeg det samme spørsmålet. Det er for å vise makt, for å ødelegge personen, svarer Dr. Mukwege.

– Sex blir brukt for å gjøre ondt. Folk blir flyktninger. De får ikke hjelp, de blir underernærte og det er sykdom som til slutt tar livet av dem.

For disse kvinnene er Dr. Mukwege både helbreder og rådgiver.

Det vanskeligste
Dunia Karani er foreldreløs. Hun har polio, og kan ikke gå, men det stoppet ikke soldatene fra å voldta henne. Nå er hun gravid og vet ikke hvordan hun skal klare seg.

Når han blir spurt hva han kan si til denne jenta om fremtiden hennes, svarer legen at det vanskeligste et når det ikke er noe han kan gjøre for å hjelpe.  

– Når jeg ser en nydelig 16-åring som har fått alt ødelagt, og jeg må fortelle henne at jeg må gi henne en kolostomi pose, da har jeg det tøft.

Men på tross av disse vanskelighetene så klarer Dr. Mukwege oftere enn ikke å reparere kroppen til disse kvinnene. De ser på han som en mirakel mann, en som de kan stole på.

Under en runde på sykehuset får Dr. Mukwege tommelen opp fra en av pasientene.

«Og nå er hun glad», sier han og smiler, «veldig glad».

Den reaksjonen gir han ikke bare håp, men også styrken til å fortsette arbeidet, sier han.

Styrke er noe få kvinner i Kongo mangler. De bærer byrdene, jobber på jordene og holder familiene samlet, men allikevel virket det ikke som om noe blir gjort for å beskytte dem.

Krigen er så omfattende at voldtekter også blir gjort av sivile. Noe få, slitte skilt, forteller menn at voldtekt er galt, men det er lite som tyder på at myndighetene i Kongo tar problemet alvorlig.

På kontoret til påtalemyndighetene øker anmeldelsene. 60-minute teamet ble fortalt at en bestikkelse på 70 kroner ville føre til at anmeldelsen ble etterforsket, men få saker ender opp i rettsalen.

De Anderson Cooper spurte etterforskeren om de kunne få se et fengsel og hvor antall voldtektsmenn som var bak gitter og lås, fikk de seg en overraskelse. Da de kom frem til fengselet hadde det ikke murer. Vaktene var blitt sparket ut og de innsatte hadde tatt over.

– Sannheten er at rettssystemet i Kongo er på helt på knærne, sier Van Woudenberg fra Human Rights Watch.

– Jeg kan telle på en hånd antall saker vi vet om som har endt opp i en rettsal. Her slipper folk unna med voldtekt, de slipper unna med mord. Sjansen for å bli arrestert er nærmest lik null.

Håp
Lucienne M’Maroyhi har ikke funnet rettferdighet i systemet. Men hun har grepet sjansen til et nytt liv som hjelpeorganisasjoner har tilbudt. Hun har fått hjelp til å lære seg et yrke, og nå håper hun på å kunne starte sin egne forretningsvirksomhet en dag. Hun er også mor til en liten jente som ble født ett år etter at hun ble holdt som slave i soldatleiren. Hun har kalt jenta for «Luck» (Hell).   

– Jeg kalte henne Luck fordi jeg gikk igjennom mye vondt, sier hun. – Jeg kunne like gjerne blitt drept i skogen. Men jeg fikk livet mitt tilbake. Jeg har håp.

Håp er ikke noe en forventer at Kongos voldtektsofte fremdeles klamrer seg til. Men det gjør de.

Hver morgen samler de seg utenfor sykehuset i Panzi for å synge lovsanger mens det blir holdt en liten samling med andakt.

«Vår lidelse på jord», synger de, «vil bli forløst i himmelen».  

Men å be om rettferdighet i Kongo er mer enn ofrene har tro for.

Kilder: cbs.news, congowomen.org, huffingtonpost.com