La deg inspirere av historien til misjonslegen Helen Rosevear om å ha tro på bønn selv når det ikke virker logisk!

En natt, i Den sentralafrikanske republikken, hadde jeg jobbet sent med en fødsel på fødestuen. Men på tross av alt vi gjorde for å hjelpe, døde moren under fødselen og etterlot seg en prematur baby og en gråtende, to år gammel datter.
Det ville bli vanskelig å holde den for tidlig fødte babyen i live. Vi hadde ikke en kuvøse, og ikke ekstra hjelpemidler for mating. Og selv om vi var rett ved ekvator, var nettene ofte kalde med farlig trekk.

En student jordmor gikk for å hente boksen som vi brukte for å legge slike babyer i. En annen gikk for å tenne opp ilden så hun kunne fylle opp varmtvannsflasken.  Men hun kom oppskaket tilbake for å si at da hun skulle fylle på varmt vann, sprakk flasken! Gummi råtner raskt i tropiske klima.

– Og det var attpåtil vår siste varmtvannsflaske, utbrøt hun fortvilet.

I vesten er det et ordtak om ikke å gråte over spilt melk. På samme måte kunne en i Sentral Afrika si at det ikke hjelper å gråte over en sprukket varmtvannsflaske. De vokser ikke på trærne, og det fantes ikke et apotek eller en butikk ute i jungelen.

 – Vel, vel, sa jeg.  – Du får legge babyen så nærme bålet som du kan, og sov mellom babyen og døren for å beskytte den mot trekk. Din jobb er å holde babyen varm.

Rundt tolv neste formiddag gikk jeg for å treffe barnehjemsbarna som ville be sammen med meg, slik jeg gjorde de fleste dagene.  Jeg gav de yngste flere forslag over hva de kunne be for, og fortalte dem om den lille babyen. Jeg forklarte problemet vårt med å holde babyen varm og nevnte varmtvannsflasken. Babyen kunne lett dø om den ble kald. Jeg fortalte dem også om den to år gamle søsteren som gråt fordi moren hennes var død.

I løpet av bønnestunden ba ti år gamle Ruth med frimodigheten som er vanlig hos afrikanske barn: «Vær så snill Gud og send oss en varmtvannsflaske. Det er for sent i morgen, Gud, for da vil babyen være død, så vær så snill og send den til oss i ettermiddag.» Mens jeg gispet inni meg over den umulige bønnen, la hun til en setning: «.. og mens du holder på, vil du være så snill å sende en dukke til for den lille søsteren så hun kan vite at du virkelig elsker henne?»  

Som ofte før med barns bønner, ble jeg satt på prøve. Kunne jeg ærlig si «Amen?» Jeg trodde bare ikke at Gud kunne gjøre dette. Og jo, jeg vet at Gud kan gjøre alt, det sier Bibelen, men det fins begrensninger, gjør det ikke? Den eneste måten Gud kunne svare denne bønnen på var gjennom en pakke fra hjemlandet. Jeg hadde vært i Afrika i fire år, og jeg hadde aldri, noen gang, mottatt en pakke hjemmefra. Uansett, om noen sendte en pakke, hvem ville vel legge med en varmtvannsflaske? Jeg bodde jo ved ekvator!

Halvveis utover ettermiddagen, mens jeg underviste en klasse for sykesøstrene, fikk jeg beskjed om at det stod en bil utenfor hovedinngangen til huset mitt. Innen jeg nådde frem, var bilen borte, men på verandaen stod en 11 kilos pakke!  Jeg følte tårene presse på bak øynene. Jeg klarte ikke å åpne pakken alene, så jeg sendte bud etter barnehjemsbarna. Sammen trakk vi av hyssingen mens vi forsiktig bandt opp hver knute. Vi brettet sammen innpakningspapiret, og var ekstra forsiktig så vi ikke rev det i stykker.  Begeistringen vokste. Bortimot 40 par øyne stirret på boksen. Fra toppen pakket jeg ut fargeglade strikkegensere. Øynene til barna skinte mens jeg delte dem ut. Så var det strikkede bandasjer for de spedalske pasientene, og barna begynte å kjede seg. Så kom en boks med rosiner, det ville bli noen gode boller til helgen. Da jeg stakk hånden min ned i boksen på nytt, kunne jeg kjenne en… kunne det virkelig være tilfelle? Jeg grep fatt og dro den ut. Jo. En helt ny varmtvannsflaske!  Jeg begynte å gråte. Jeg hadde ikke bedt Gud om å sende den for jeg hadde ikke trodd at Han kunne. Ruth stod i fremste rekke og så på. Hun sprang frem til boksen og ropte «Dersom Gud har sendt en flaske, må Han også ha sendt en dukke!» Etter å ha lett nede i bunnen av boksen dro hun frem en liten, men nydelig dukke. Øynene hennes skinte. Hun hadde aldri tvilt.  Mens hun så opp på meg, spurte hun, «Kan jeg gå med deg, mamma, og gi dukken til den lille jenten, så hun kan vite at Jesus virkelig elsker henne?»

Den pakken hadde vært underveis i fem hele måneder, pakket av min tidligere søndagsskole klasse, der lederne hadde adlydt Guds påminnelse om å sende en varmtvannsflaske, selv til ekvator. En av jentene hadde lagt ved en dukke for et afrikansk barn, fem måneder før bønnen til en 10 år gammel jente om å bringe en «i ettermiddag».

«Og det skal skje, at før de ber vil jeg svare, og før de taler, vil jeg høre.» Isaiah 65:24.

Kilde: Kids prayer World network of prayer