I løpet av årets første seks uker har noen av våre evangelister plantet 4 menigheter og døpt 43 nye troende fra grenseområdet  mellom India, Nepal og Bhutan.  

– Forrige måned bygde jeg bro for barnehjemmet vi driver. Vi har også offisielt startet 4 nye forsamlinger og døpt 43 personer i år, forteller Lars Løver på Skype fra Siliguri i India. Han overser 30 av Troens Bevis sine evangelister i grenseområdet mellom India, Nepal, Bhutan og Bangladesh.

– Rett før den siste lederskapssamling holdt vi dåp tidlig om morgenen. Vi vi døpte 30 nye troende i en elv. Så hadde vi fest med god mat og felleskap. Disse lederskapssamlingene oppmuntrer de troende og er med på å skape enhet blant våre mange menigheter, forteller Lars.

Å være misjonær er mye mer enn å stå på en talerstol. Følger en arbeidet til norske Lars Løver på Facebook, ser en at dagene er fulle av tunge løft og hardt praktisk arbeid. Menigheter og skoler bygges i takt med arbeidet som vokser måned for måned.  Han forteller at den siste lørdagen hver måned holder de et lederskapsmøte for alle evangelistene og dem som ellers ønsker å hjelpe til med menighetsplanting.

– For å etablere levende felleskap i hver landsby og på Te-plantasjene, trenger vi å utruste forkynnerne og å reise opp nye evangelister som kan gå ut og plante nye menigheter, sier han.

Arbeidet de gjør er virkelig nybrotts arbeid. De går ut i områder der det ikke finnes menigheter eller troende fra før. De fokuserer også på de fattige av de fattige. Det er arbeiderfamiliene på Te-plantasjene i Darjeeling området. De fleste av disse arbeiderne tilhører Adibasierne (Santaler). De ble innført som arbeidere fra andre steder i India under britene, og forble på plantasjene da inderne tok over driften. De har aldri fått eie sine egne hus, tjener veldig lite og sliter med helseproblemer. Barna får lite utdannelse og må bidra i arbeidet på plantasjene.  Når Lars Løver og evangelistene hans går inn i disse samfunnene, handler det også om å hjelpe familiene med å bryte fattigdomssirkelen.

– De er virkelig de fattige av de fattige. De har ikke toaletter, de eier ikke husene sine, det gjør Te-plantasjen. De tjener 90 rupis eller under 10 kroner for en lang arbeidsdag, forklarer han.

Brann for unådde
Lars Løver var bare 22 år gammel da han først reiste ut som misjonær til India. I løpet av 15 år har han startet og leder misjonsorganisasjonen «Faith in God». Mye tid har også gått med til å trene opp innfødte evangelister og pastorer. Tilsammen har de plantet over 50 menigheter, og driver også et barnehjem og tre skoler.

Men Lars Løver drømte aldri om å bli misjonær. Han er ikke vokst opp med en personlig tro eller i et kristent miljø. I ungdommen var han interessert i sjakk og spilte på nasjonalt nivå. Han engasjerte seg i også i miljø- og dyreverns organisasjoner.  

– Men en dag så jeg et Blåkors skilt i Fredrikstad som sa at de trengte frivillige. Jeg visste at de hjalp de utslåtte i samfunnet, og tenkte at det kunne jeg godt være med på.  Så jeg som var 19 år, og drev med breakdance, ble med noen 50 år eldre misjonstanter ut på gaten. Vi sang Åge Samuelsens vekkelsessanger og vitnet for de utslåtte i samfunnet, sier han og ler ved minnet.

– Men en av disse misjonstantene hadde fått en veldig nød for meg, og en dag gav hun meg boken Pilegrimsreisen. Da jeg leste den kom jeg i en slik syndenød at jeg hulket og gråt, og jeg tok imot Jesus den 14. november 1997.  Da ble det tent opp en ild i meg for sjelevinning som aldri har slukket.

Han leste Aril Edvardsens bøker om å nå dem som sitter på bakerste benk, og Lars har aldri siden sett seg tilbake. Da Lars tok kontakt med Troens Bevis i 2014, var det første gang vi hørte om den ivrige sjelevinneren i India.  Det viste seg at flere i menigheten som han er pastor for i Siliguri hadde meldt seg som frivillige under Rune Edvardsens kampanje der i 2010. Nå er Troens Bevis glad for å støtte 30 innfødte evangelister knyttet opp mot misjonsorganisasjonen hans.

– Hva betyr denne støtten for disse evangelistene?

– Det er et ekstremt løft og en enorm velsignelse, sier Lars.

– De 30 evangelistene er folk som allerede er i tjeneste, men som sliter veldig hardt fordi de er så fattige. Så for dem er det en veldig velsignelse. Enkelte av dem har stått sammen med oss i 10 år. Støtten skaper mer stabilitet i arbeidet vårt.

Utvikler ledere
Lars forteller at en viktig del av arbeidet er å utvikle ledere. Med støtten vil det bli et bedre system for dem.

– Bibelordet; “Hvordan kan de gå ut uten at de blir sendt, og hvordan kan folk tro uten at de får høre” er det vi opplever helt konkret.  Per definisjon er unådde folkegrupper og landsbyer stort sett veldig fattige. Det er et offer både for de som støtter, og de som går. Vi har opplevd at våre innfødte evangelister har vært med på å plante menigheter, men fordi de mangler ressurser klarer de ikke å følge opp. Med fast underhold vil dette forandre seg for dem, sier Lars.

– Flere av de unådde landsbyene ligger langt unna. Det kan hende at evangelistene må gå 6-7 timer hver vei. Da sier det seg selv at det krever veldig mye. Men med regelmessig støtte vil de klare å følge opp.

– Hva slags forhold har du selv fått til materielle ting når du ser så mye fattigdom og nød rundt deg?

– For det første må jeg si at vi trenger ikke å ha dårlig samvittighet fordi vi har ting som andre ikke har. Det er ikke noe galt i å ha ting, men det avgjørende er holdningen vi har til det vi eier. Jeg er blitt veldig bevisst over at vi samler oss skatter i himmelen. Vi kommer ikke til å ta med oss noe når vi en gang forlater denne jorden. Også tror jeg det er viktig at vi er villig til å bruke det vi har til å velsigne andre. Vi har en eldre bil.  Den bruker vi ofte til å kjøre og hjelpe dem som ikke har transportmiddel. Og jeg har en gitar og et keybord. Men de er sjeldent i huset, de blir lånt ut til musikere i menighetene som ikke har penger til egne instrumenter. Og vi som familie har en leilighet, men det er sjeldent vi bor her alene. Slik arter det seg for oss, også vil det arte seg annerledes for andre, legger han til.

– Men det som virkelig rører meg, er når en unådd landsby blir nådd med evangeliet. Det største ønske for de kristne der, uansett hvor fattige de er, er å få en kirke til å holde møter i. De spør ikke etter hus til seg selv, det er kirken som er viktig for dem. Og det er veldig sterkt å se, understreker Lars Løver.

Les hele historien til Lars Løver her: “En ild for de unådde i India”

{snippet gavepopup|Støtt arbeidet}