Stefan Kogeus og hans alpinjegerkompani i Israel bruker fritiden på å hjelpe syke barn.

Stefan og hans alpinjegerkompani hjelper kreftsyke barn og funksjonshemmede barn i Israel så de får oppleve vinterglede på Hermonfjellet. Alpinjegerkorpset er en spesialenhet i det israelske forsvaret, som Stefan Kogeus er en del av. De har tatt initiativet til et spesielt velferdsprosjekt. De henter blant annet ut barn, både jødiske og arabiske, fra forskjellige sykehus og transporterer dem på dagsturer til Hermonfjellet. Soldatene bruker mye av sin fritid og egne penger på dette prosjektet (hermonprosjektet.com).

Stefan delte om sitt hjertebarn da han guidet gruppen fra Troens Bevis.

– Fra min erfaring som offiser i hærens alpinjegerkorps har jeg sett mange gutter som jeg har tjenestegjort med møte døden bak fiendens linjer. Likevel skal man aldri miste sin menneskelige holdning og fienden skal ikke utslettes. Det er viktig for en soldat å vise at man er humanist. Fienden har også koner og barn. Når striden raser gjelder det. Under intifadaen som brøt ut i år 2000 med selvmordsbombere i Judea og Samaria var det tusentalls drepte. Etter påsken i 2002 da en selvmordsbomber drepte 30 personer i Netanya fikk vi som jegerkorps oppdraget med å gå inn i Ramallah. Under striden hørte vi på radioen vår at det var en palestinsk gutt på 8-9 år med hjerteproblemer. Vi tok med oss en hjertespesialist fra sykehuset som var innkalt som en del av reservestyrken, og tok han med inn i panservognen for å redde gutten. Så kjørte vi til adressen hvor den syke palestinske gutten var, gjennom vegsperringen mellom Jerusalem og Ramallah. Vi lastet inn gutten i en panservogn og så kjørte vi i full fart tilbake. PLO skjøt på oss og vi skjøt tilbake. Vi kom fram til vegsperringen og ambulansen ventet der. Inn i ambulansen med gutten og videre til Hadassah sykehuset i Jerusalem. De opererte barnet og oppdaget da at han hadde et genproblem som gjorde at hjertet vokser og vokser til barnet dør. Det går ikke an å gjøre noe med det. Barnet levde noen måneder til og så døde han. Etter denne hendelsen ble det litt roligere på Vestbredden.

Da var vi offiserer i alpinjegerkompaniet samlet og vi bestemte oss for å gjøre noe for barna. Dette var noe som tok tak i oss. Siden vi tjenestegjør oppe på Hermonfjellet som er dekket av snø på vinteren kom vi på at mange barn i Israel aldri har opplevd snø og vinter. For folk i Norge og Sverige er det vanlig, men her i Israel er det meget spesielt. Vi bestemte oss for å hente kreftsyke barn på sykehusene. Vi leide en buss for våre egne penger på frivillig basis. Folk stilte opp og tok sin fridag, lastet opp barn og kjørte opp på Hermonfjellet. Der får de leke og bygge snøhuler, kaste snøballer og for mange barn er det første gangen de ser snø. For mange blir det også siste gangen de ser snø. Smilet kommer tilbake på ansiktet og det er lek og latter. De glemmer sin smerte og sin triste situasjon.

Det er så trist å se små barn rammet av kreft. Sykehusene kom til oss og sa at barna som sitter i rullestol, de blinde, de med nyreproblemer, autistiske barn og funksjonshemmede behøver også å oppleve dette. Vi sa aldri nei til noen grupper som ba om å få barn opp til Hermon. Dette har vokst og vokst. Ved hjelp av Hermonprosjektet til Dagfinn Hansen og familien i Moss, som Stefan har guidet flere ganger i Israel ble det kjøpt inn snøscooter, kjelker og bygd et hus til formålet. Beltevogn og husky hunder har kommet til senere. Hver vinter som varer i 3-4 måneder har vi over 1500 barn oppe på Hermonfjellet. Dette er tøffe soldater, men de har et hjerte av gull og stiller opp år etter år. For meg personlig er dette meget viktig, at barna kjenner at det er noen som bryr seg om dem og gleder dem.

Vi tar også opp barn fra de palestinske områdene, så da kommer deres busser fra deres sykehus til grensesperringene. Siden laster vi dem inn i busser vi har bestilt og kjører dem opp. Dere skulle sett de palestinske barna når de kommer opp. De har jo fått et veldig negativt bilde av israelske soldater. Vi er jo kledd i uniformer og våpen fordi vi hele tiden må være i beredskap. Deres øyne flakker nervøst omkring når de ser på oss. Men på ettermiddagen når vi skal reise tilbake må vi nesten rive oss løs fra disse barna som ikke vil slippe tak i oss. De vil gjøre alt bare en gang til. De kaster snøballer på oss i stedet for stener og det er mye bedre. De vil ikke reise hjem men vil være sammen med den israelske soldaten… som har vært et forferdelig monster for en 4-5 timer siden. Man kan se hvor raskt man kan forandres når man kan se at vi er mennesker også. De barna som siden reiser hjem til sitt folk kan jo fortelle det videre. Men de palestinske myndighetene som gir tilstand til disse palestinske familienes barn til å dra opp til Hermon, de må skrive under på en avtale at de ikke får fortelle dette i media, presse eller på TV siden det kan gi et positivt bilde av Israel. Slik er politikken, men vi bryr oss ikke om dette. Vi gjør det i alle fall. Vi hadde en gruppe blinde barn fra Betlehem som aldri hadde kjent på snøen. Da satt det 30 barn i en rund ring som bare satt og kjente på snøen. De sa ikke et ord, surrealistisk. Alpinjegerkorpset har som oppgave å stride i fjellterreng. Det betyr at vi utdannes i snø og at guttene lærer seg å gå på ski, bygge snøhuler og overleve under tøffe forhold, men dette med barn er veldig spesielt for oss og det betyr veldig mye for disse barna som ikke har fått en bra start på sine liv. Det bygger broer mellom religionene også og vi ser ingen forskjell på noen. Er man barn er man uskyldig.