Da Ragnhild Kjeldaas Ulrich flyttet fra Inntrøndelag til Florida, visste hun ikke at hele verden ville bli hennes misjonsmark og livsverk.

Da Ragnhild var nyutdannet lærer i Follafoss, Inntrøndelag i slutten av 60’tallet, vekket et vitnebyrd fra Østmisjonen en brann i hennes indre. Det ble begynnelsen på et livseventyr som fortsetter 52 år senere. Hun og mannen hennes har satt evige spor etter seg på flere kontinent gjennom visjonen hun fikk for sitt liv. Å være en bro til evangeliets boksåpnere – eller landets nasjonale evangelister. Livsverket deres har også vært sterkt knyttet opp mot arbeidet til Troens Bevis.

Ragnhild Kjeldaas Ulrich ble født under det siste krigsåret i Stjørdal. Ni måneder gammel fikk hun dobbeltsidig lungebetennelse og falt i koma. Kroppen var blå og dødstegnet hadde satt inn. Legen sa at hun kom ikke til å leve natten igjennom, og at han ville komme innom neste morgen for å hente henne. Men slik gikk det ikke. Bestemoren kom ned fra loftet og løftet den livløse barnekroppen opp mot himmelen. Hun gav et løfte til Gud om at Ragnhild skulle få tilhøre Ham, levende eller død. En slektning som var sykepleier var der for å hjelpe. Hun husket et gammelt råd. For å sjokke hjertet og få i gang blodsirkulasjonen, dyppet de babyen, først i iskaldt, så i varmt vann før de tullet henne inn i varme ulltepper. Da legen kom kl. 06 for å hente liket, så han i stedet en sprell levende og frisk baby. 

– Det var et mirakel. Lungene var helt klare. Jeg har aldri hatt problemer med lungene. Men ingen fortalte dette til meg da jeg vokste opp. Selv om jeg kom fra en kristen familie, var livet i hjembygda svært sekulært. Jeg møtte egentlige ikke andre kristne ungdommer. Men det med bestemor satt igjen hos meg. Som liten fikk jeg sitte på fanget hennes, mens hun med sin gripende fortellerevne fortalte levende historier fra Bibelen til meg, husker Ragnhild.

Hun er på besøk hos Kari Edvardsen under Sommerstevnet i Sarons Dal. Ekteparet Ulrich var i flere år en av de store støttepartnerne til Troens Bevis. Som nære venner av Aril og Kari Edvardsen, har de kanalisert midler til store misjonsprosjekt gjennom sin egen organisasjon, The Bridge International. De har sponset trykking av hundre tusener av bibler til Russland og andre land, og etablert og betalt for bibelskoler i Russland, Sentral Asia, og andre tidligere kommunistiske land, og støttet mange evangelister gjennom sin egen tjeneste.

Men Ragnhild forble ikke i sin barnetro. Tvert imot, som 16-åring ble hun en bekjennende ateist. Etter gymnaset tok hun og ei venninne seg jobb som lærer for 36 elever ute i havgapet for å se om det var lærer hun ville bli. Der ble hun introdusert for åndemaning og overtro.

– Det begynte med ouija bordet, og så var det meg som fikk den synske gaven. Jeg begynte å fortelle hva folk tenkte. Til å begynne med var det veldig moro. Men så ble det mer alvorlig. Jeg ble trukket inn i noe veldig mørkt. Jeg skjønte ikke hva det var og var veldig uvitende om det som skjedde. Jeg gikk i opprør mot de kristne moralske kravene. Deretter begynte jeg å tenke at kristendommen var fienden min. Det ble en åndelig kamp, så jeg bestemte meg for å gi tre måneder av livet mitt for å bevise at Gud ikke eksisterte ved å konfrontere den kristne tro. Jeg ville derfor søke på den mest kristne skolen for lærerutdannelsen og søkte på Stord, og kom inn.

På skolen gikk Ragnhild på alt som var av andakter og møter for å prøve å finne motargumenter for Guds eksistens. Men det gikk ikke helt som hun hadde tenkt. En kveld på rommet sitt fikk hun plutselig et sterkt møte med Guds nærvær.

– Jeg forstod ikke da hva det var, jeg kan bare beskrive det som om jeg var omgitt av flytende gull. Men jeg ble også løst fra noe mørkt, den synske begavelsen forsvant, og jeg ble frelst. Tre dager etterpå la jeg meg på kne og ga hele mitt liv inn i Guds hender. Da begynte livseventyret mitt. For meg var livet veldig spennende. Det brakte meg tilbake til bygda mi som nyutdannet lærer. Jeg var den eneste aktive kristne ungdommen der bortsett fra noen eldre damer som gikk i kirka. Jeg engasjerte meg veldig, hadde søndagskole og ungdomsarbeid. Men åndelig var det ensomt. Jeg studerte i England i ett år og gikk på lærerakademiet i Bergen året etter. Jeg reiste tilbake til bygda til læreryrket, hvor jeg ble valgt inn som KrF-representant i kommunestyret. De ville ha meg med i politikk og satte meg på Fylkeslista med tanke på Stortinget. Jeg skulle også frelse hele bygda vår. Ingen ble frelst, ler hun nå.

– En dag jeg satt og klaget litt for meg selv på lærerværelset, fikk jeg plutselig øye på et lite blad fra Østmisjonen som hette Ljus i Øster. Der var det et bilde av en Babuska sammen med familien sin, og historien var at mannen hadde blitt satt i fengsel for sin tro, og barna hadde blitt tatt av barnevernet hvor de hadde fått lus i håret og skabb. Moren hadde også blitt fengslet fordi de hadde en bibel hjemme. Myndighetene sendte disse bildene til moren og spurte hva slags religion har du som gjør at barna dine lider? Men hun holdt fast og sa at hun gav ikke opp Jesus. Da brøt jeg sammen og ba om at Gud måtte bringe meg en dag til en av disse Babuskaene så jeg kunne lære av hennes styrke og fikk se noe av nøden i verden. Også en dag hører jeg helt klart fra dybden inne i meg, «dra til Amerika».

Ragnhild kom snart over et tilbud for europeiske lærere å gjøre forskning ved et universitet i USA med fullt Fulbright stipend. Nesten mot sin vilje søkte hun og ble en av 12 utvalgte fra Europa.

– Dette var en prosess der jeg lærte å skille min stemme fra Guds stemme. Jeg ville egentlig ikke til USA. Det er en av de viktigste tingene vi trenger å lære i livet vårt.

Da Ragnhilds 18 måneder i USA nærmet seg slutten, følte Ragnhild at hun fikk en utfordring ovenfra.

– Gud begynte å spørre meg om hvem jeg stolte på for fremtiden? Var jeg villig til å gå en annen vei, uten alt som var trygt og kjent, og følge Gud? Da hennes medstudenter dro tilbake til Europa, forble Ragnhild i Amerika.

I New York fikk hun jobben med å drive en skole for Jesusbevegelsen.

– Der møtte jeg 250 ungdommer som var ville for Jesus. Det var en veldig mirakuløs styrelse av Gud at jeg endte opp der. Jeg ga opp jobben min og framtida i Norge. Halvparten av mine kristne venner mente jeg var blitt helt sprø. I tre år hadde jeg ingen inntekt. Jeg startet med fem barn. Etter seks år ble det en veldig kjent skole og utnevnt som den beste private skolen i sin kategori i staten New York av Undervisningsdepartementet i Albany.

Nå følte Ragnhild seg kalt til å takke ja til en jobb i Florida. Hun solgte alt hun hadde, pakket bilen og kjørte av sted. Der krasjet planene hennes på en strand da jobben falt i grus.

– Så ble det krise. Denne gangen følte jeg at det var Guds stemme det var noe galt med, og jeg holdt på å miste troen min. Jeg ble sittende ett år på stranda i Florida og visste ikke hva jeg skulle gjøre. Men Gud møtte meg på nytt. Jeg ble kalt til Øst-Europa. Til München. Kunne jeg erstatte en dame som jobbet med barnelitteratur bak Jernteppet, som skulle ha pause. I to år, fra 1981, oversatte jeg og trykte manuskript og var bibelsmugler. Første gang jeg satt i Tsjekkoslovakia med en Babuska, kom det tilbake til meg det jeg hadde opplevd på lærerværelset. Mannen hennes hadde vært tre ganger i fengsel. Der lærte jeg hva det betyr å lide for din tro. De to årene fikk jeg mange gullkorn med på veien. Men jeg levde i tro, jeg hadde nesten ikke penger og jeg måtte stole på at Gud ville sørge for meg. Og det gjorde Han.

En dag da Ragnhild var på vei gjennom Rosedalen i Bulgaria etter en bibelsmuglingstur som nær hadde gått galt, fikk hun plutselig se i sitt indre en bro som rakk fra USA, gikk ned i Europa og så strekte seg videre over Øst-Europa, Russland og til Sentral-Asia.

– Jeg følte at Gud sa til meg at jeg skulle være en bro, men ikke bygge en bro – at tjenesten min skulle være tosidig. I USA skulle jeg samle inn midler til misjonsprosjekt, også skulle jeg ta med meg vitnesbyrdene tilbake og dele dem med amerikanerne gjennom et nyhetsblad.

Ragnhild dro tilbake til USA og startet organisasjonen The Bridge International. Etter to år møtte hun han som skulle bli mannen hennes. Steven Ulrich var en vellykket forretningsmann som ønsket å støtte misjon. Han hadde leste boken til Richard Wurmbrant, Torturert for Kristus, og var sterkt grepet av budskapet. Ragnhild hadde allerede blitt kjent med Aril og Kari Edvardsen gjennom tilknytningen de hadde til Florida. Slik ble de også kjent med Steve, som ble både deres venn og som delte deres hjerte for misjon.

Ragnhild og Steve giftet seg i 1987 og begynte samlivet i samarbeid med forretning og misjonsarbeid via The Bridge.

– Steve hadde midlene, og jeg hadde visjonen for misjon, ler hun.

– Steve og Aril ble nære, svært gode venner. Da Aril begynte å reise til Russland i slutten av 80-tallet, betalte Steve største andelen av utgiftene for biblene som Troens Bevis fikk trykket opp i Belarus for å dele ut i Russland. Det dreide seg etterhvert om flere hundretusen bibler som ble trykket opp og delt ut både før og etter jernteppet falt. Steve hjalp også med å støtte flere nasjonale pastorer og evangelister sponset av Troens Bevis i forskjellige deler av verden.

Like etter Jernteppet falt, opprettet The Bridge et Bibel Instituttet i Moskva for å utdanne russiske kristne ledere. Senere flyttet det til St. Petersburg og videre til Uralfjellene. I 90-årene ble det opprettet flere bibel institutt i en rekke forhenværende kommunistland – 17 skoler i alt. Både bibel instituttene og kirkeplanterne som ble utdannet der ble sponset av The Bridge.

– Jeg husker spesielt godt en dag i 2002 da vi var på besøk i St. Petersburg. Der kom vi til et av disse gamle herskapshusene. Det var litt forfallent, malingen skallet litt av, og vi gikk opp i andre etasje. Så hører jeg musikk. Det var en amerikansk organisasjon som hadde samlet nasjonale prester og evangelister. Det viste seg at 70 av dem hadde fått starten sin ved Bibel Instituttet i St. Petersburg. Det ble en veldig velsignelse for meg å se. Jeg føler at Gud har ledet oss til å støtte dem som har visjonen selv. De som brenner for evangeliet. Boksåpneren for evangeliet, som vi sier. Vi ble også trukket inn i Sentral- Asia, Midtøsten og Afrika. Også ble jeg trukket inn i Cuba siden jeg hadde norsk pass og kunne reise uhindret dit. Der var det husmenigheter på takene. Det vi har sett er at vi har fått være med å starte arbeid, og ettersom de nasjonale er blitt selvunderholdt, er behovet for broen som vi bygde blitt mindre. I dag er vi pensjonerte. Men vi møter fremdeles nye som vi går inn og støtter. De bygger ikke for seg selv, de bygger for landet sitt og for Guds Rike der. Arbeidet vårt består av relasjoner. Ikke av systemer. Det var en gang vi hadde millioner, men nå reiser vi ikke masse penger lenger. Nå er vi pensjonerte, og er i en annen fase av livet vårt. Men vi fortsetter arbeidet som brobyggere, og opplever at Gud også i dag mirakuløst forandrer to fisker og fem brød til mat for tusener av sultne sjeler. Jeg ser at gjennom livseventyret mitt har jeg lært å stole på Gud i alle ting.

– Jeg gikk fra totalt mørke til lys på en natt for 52 år siden. Jeg leste Salme 139 og oppdaget at Gud hadde en plan for meg. Og det tror jeg fortsatt at Han har!

Gjennom Troens Bevis bladet får du nye misjonshistorier og fantastiske vitnesbyrd rett i postkassa hver måned. Klikk her for et gratis abonnement.