Les Runes kommentar der han spør hvem det er plass til i kristen-Norge.

I en menighet i Norge husker jeg en ungdom som ble med i strengemusikken da han var barn. Han kom med en tøff elektrisk gitar og en stor fender forsterker og spilte annerledes enn de andre, med gitaren under haka og med sine C, D, A og G akkorder.

Men han varte ikke lenge. Det ble straks kritikk for måten han så ut og måten han spilte på. Når jeg tenker på det nå så var han litt av en tøffing denne unge gutten som tok med seg sitt instrument og ble med i kirken i stedet for å spille i Rockeband på Folkets hus, eller andre steder den tiden. Det var nok litt av en frimodig beslutning han tok for å være med på plattformen i menigheten.

Han ble borte. Nå hadde han en god familie som sikkert tok seg av noe av skuffelsen han måtte ha kjent. Paradokset er at denne unge gutten senere ble en av de fremste i Europa i sitt fag.

Troen har han nok beholdt, men han har nok sår og liten forståelse for menighetens praksis.

Det er tusenvis av slike historier en møter langs veien. Barn av kristne som ikke klarte å passe inn. Enda større problem med de som aldri hadde foreldre som tok dem med i sammenhenger med vidsyn og inkluderende menigheter. Hvordan skal de komme innenfor når vi kanskje ikke vil ha dem?

Det samme skjer i Norge i dag. Det er stor slitasje på mennesker som ikke er helt standard “oppmålt til den aksepterte kulturen” de skal passe inn i. En dømmekultur hvor verdensbildet er formet av hvordan JEG ser det. Til og med når det gjelder menighet og Gudsliv vil vi helst ha regien selv.

Jeg føler meg som en av dem noen ganger. For jeg har sett omtrent alt som er å se – og det er mye mer enn de fleste. Jeg har møtt “de store kanonene og tros-eliten” rundt om i verden. Jeg har også vært sammen med forfulgte og torturerte kristne og mødre av voldtatte barn. Kvinner som må selge seg for å gi mat til sine barn. Det eneste som holder for dem er aksepten i nåden og trøsten fra Gud!

«Jeg har møtt kvinner som må selge seg for å gi mat til sine barn. Det eneste som holder for dem er aksepten i nåden og trøsten fra Gud!»

I mange miljøer i Norge i dag er det slik: Jo mere rett-troende man er, dess hardere og fordømmende er man. Tenker man ikke likt dem så er man en “outsider” eller bare halvgod nok. Dømmesyken er stor og har vokst ettersom den nå kan spres gjennom sosiale medier, der alle har fått en talerstol og ser ikke at en er i drift påvirket av mennesker mere enn av Gud.

Jeg er ikke Aril Edvardsen, men Rune Edvardsen. Jeg har aldri forsøkt å gå i andre sko enn mine egne. Jeg har lært mye og lærer stadig nye ting. Livets oppgave er for meg at mennesker skal se at Jesus har gjort ferdig frelsen for dem. Jeg tror ikke på kopier, men ekte skapninger i Guds bilde. Det er ikke favoritter i Guds rike, for vi er alle sammen like viktige. Vi må ikke skygge for Jesus for noen.

220 dager i året er jeg ute i verden og driver frem budskapet. Jeg jobber sikkert 200 prosent og kjenner utrolig glede, tro og inspirasjon selv om det av og til er hardt og utfordrende. Livstruende og farlige situasjoner oppstår jevnlig. Men å se underet skje i mennesker som får møte Jesus tar bort det meste av frykten.

Harde ord og baktalelser er blitt et språk blant mange norske kristne. Holdninger i mot andre mennesker som har ulikt politisk syn eller har mere romslighet, blir bemerket sterkt. Ordlyden og bokstavene blir hardere jo mere tiden går. Samtidig som mange av disse har lite å vise frem i sin hverdag, annet enn at de er synsere og tilskuere til det meste. Ofte har de skiftet menighet og har lite forpliktelser i Guds rike.

Mennesker og grupper settes opp i mot hverandre noe Jesus aldri ville vi skulle gjøre. Vi har tatt oss egen lære i forsvar for vår egen frykt og holdninger som ikke stemmer med Bibelen.

Jeg blir tatt av noen og fortalt at jeg ikke kan være en troende kristen på grunn av mitt politiske syn. Noen hater capsen min og musikken min og sikkert talene mine også. Andre synes jeg er en allright kar. Jeg har tatt vare på en del mailer, meldinger og kommentarer for å grunne på dem om det er noe sant i det de skriver. Å skrive er farlig. Det står der for alltid. Mottakeren leser også med andre øyne enn den som skrev. La oss heller snakke med hverandre og ikke om hverandre der det blir vanskelig.

«Jeg har tatt vare på en del mailer, meldinger og kommentarer for å grunne på dem om det er noe sant i det de skriver. Å skrive er farlig. Det står der for alltid.»

Jeg følger kallet mitt. Jesus har fått mitt kall og kallet har fått meg.
Jeg liker ikke å skryte eller snakke om meg selv. Men jeg tror ikke det er mange i Europa som vinner så mange mennesker for Jesus gjennom sin daglige tjeneste som Troens Bevis. Herren bruker alle som vil. Til og med meg – og det er det store i evangeliet. Alle er vi kalt til å være disipler og følge Han. Dette er mitt liv og min tjeneste. Det har skjedd at folk har følt seg såret over meg og sluttet å gi til misjonen. Mine personlige valg og oppførsel som jeg ikke har ment noe galt med, har såret. Da har jeg måtte be Gud om tilgivelse og kontaktet disse og takket for all støtte og oppmuntret dem til å støtte andre som driver misjon blant “unådde”. For å støtte misjonen er viktigere enn oss og hva vi mener, tenker jeg.

Vi er her for å oppmuntre hverandre og vinne verden. Vi vinner ikke verden med kulde og skjellsord. Vi vinner med kjærlighet og tilgivelse og aksept.

Hvorfor drev Jesus på og gikk rundt i Judea og Samaria stort sett hele tiden? Jo, han elsket folket. Folket elsket Ham inntil de religiøse forgiftet atmosfæren og fikk dem til å rope korsfest. Han var annerledes enn dem og passet ikke inn. Han var for nådig og tok oppgjør med egen rettferdighet og dømmesyke. Jesus er annerledes. Han ville være med dem selv om Han visste de til slutt ville henge han på et kors. Han hadde ingen B-plan eller unnskyldning for å la oppdraget ligge. Han gav seg selv for oss ALLE.

Vi trenger å se mennesker gjennom Jesu øyne om vi skal vinne dem og gjøre det vi er gitt som oppgave nummer én her på jorden.

Vi norske kristne avkristner Norge daglig. Men vi innrømmer det ikke. Hadde det ikke vært for folk fra andre nasjoner som går i våre menigheter, hadde tallene lyst skarlagen-rødt i mot oss. Vi kaster ansvar på andre, mens det er menigheten som er redskapen. Det er du og jeg som har oppdraget og som har fått det personlig da vi tok imot frelsen. Nitti prosent av de som tar i mot Jesus er i land uten regimer som støtter opp om tro. De samme rufsete områdene som vi er redde for, der skjer det. I Vesten er det nedadgående. Jesus holder gjestebud der de søker Han!

«Nitti prosent av de som tar i mot Jesus er i land uten regimer som støtter opp om tro. De samme rufsete områdene som vi er redde for, der skjer det. I Vesten er det nedadgående. Jesus holder gjestebud der de søker Han!»

Tilbake til grunnfjellet – nemlig kjærligheten. Det er derfor du og jeg er funnet verdige av Én som elsker oss, ikke på grunn av, men på tross av. Denne kjærligheten kan ikke måles med menneskelige mål og vurderinger. Der blir vi alle for smålige. VI er ikke rause nok. Vi har for mye egoisme og smålighet i oss og er ikke tenkt denne oppgaven.

Den oppgaven tok Jesus Kristus på seg og bar den helt inn i Forsoningen, der Han gav seg selv for alle mennesker.

En dag vil vi kanskje trenge nåde – da vil det være klokt å ha vært nådig.

DET ER PLASS TIL ALLE I GUDS BILDE. VI BLE FØDT TIL DET.