Rune Edvardsen samlet 630 innflytelsesrike mennesker til fredskonferanse i urolige Burundi.

Feltleder Charles Nduwukumana skriver begeistret: ”I løpet av tre dager talte Rune Edvardsen i en fredskonferanse til 630 innflytelsesrike mennesker i Burundi. De fikk lære et nytt navn og høre at de måtte bli ett folk med ett språk, samme mål og beskytte befolkningen og opprettholde stabiliteten i landet. For å forlate fortiden og møte framtiden er det umulig å sykle på en sykkel og se seg tilbake.”

Hvorfor fredskonferanser, Rune?
– Jeg hadde fredskonferanser i Kongo før, men det er Burundi som har vært sterkest på fredskonferanser. Myndighetene har ønsket oss veldig velkommen. Det som er spesielt er at dette er et land som har vært i krig i generasjoner. Du finner en tone av vilje og håp, men det rives stadig i biter av store etniske konflikter. Det som var inspirerende var at folk fra ledende partier i landet, både fra presidentens parti og opposisjonslederen, politiet, militære, kvinnegrupper og ungdomsgrupper og profesjonelle deltok. 630 personer var samlet på konferansen.

Hvilke resultater ser du?
– Vi har hatt fredskonferanser på tre steder før i 2011, 2012 og i 2014. På de stedene der det var uro i fjor, så var det overhodet ingen konflikt. De klarte seg fordi de har funnet hverandre og har blitt en. Jeg har lært de et nytt navn som heter Twahutsi. Twa er pygmefolket, hutu er jo den ene folkegruppa som har stått imot tutsiene, så jeg har lært de et nytt navn de siste årene og sier at de heter Twahutsi. Det er et enkelt bilde som går rett inn, så nå kaller mange seg for Twahutsi der oppe, akkurat som de er burundiere. De tre plassene hvor vi holdt fredskonferanse har hatt det stabilt hele tiden og hadde ingen problemer under konflikten nå. Dette kom folk fra myndighetene som driver med fred i landet og fortalte til meg.

Hvordan kommuniserer du med fremmede kulturer?
– Da vi var sammen var det forventninger. Denne gangen var jeg alene og underviste. Jeg fikk en nærhet og kunne kjøre et opplegg på seminarene ut fra at jeg kjenner Burundi og Afrika. Jeg kjenner kommunikasjonsmåtene og bildene. Mye av kommunikasjonen i Afrika dreier seg om historien. Det var rett og slett så moro å legge seg på kveldene fordi jeg kjente at jeg virkelig hadde truffet tonen og var nesten forbauset over meg selv. Ikke at jeg var så god, men at det skulle klaffe så fantastisk. Så nå ble jeg bedt om å komme tilbake og ha fredskonferanser i andre distrikter. Det er jo fint fordi på en måte så er jo Gud med politisk i landet Burundi, selv om store deler av de kristne bor i byene. I landsbyene er det mange hedninger og animister, men det er ikke farlig med Gud. Det er riktignok mye rart, onde ånder og trolldomskraft og hele pakka og mye blanding av ting, men det å kunne bruke bildene fra Jesus og Skriften og merke at politikere tok det imot var jo veldig fint.

Hvorfor er fredskonferanser viktige?
– Fordi folk skal jo til Himmelen og de skal ha et godt liv. Gud elsker mennesker og han sier også at «den som skaper fred» er det noe godt med. Gud er fred. Han er kjærlighet og rettferdighet, så fred er veldig viktig. Spesielt steder hvor folk er et offer, og ikke bare innenrikspolitisk, men de er et offer utenrikspolitisk også. Det er jo mange vestlige kolonistherrer som på en måte ennå sitter med sugerøret langt inni Burundi. Mange vestlige politikere vil enda ikke ta kritikk for det som skjedde for 50-60 år siden. Jo, fredskonferanser er viktig, avslutter Rune Edvardsen.

Kilde: Troens Bevis bladet for august 2017

Troens Bevis er et månedlig misjonsblad med siste nytt fra misjonsfronten, sterke vitnesbyrd og trosinspirerende artikler. Du kan få et gratis abonnement på Troens Bevis-bladet ved å klikke her.

Støtt Troens Bevis med en misjonsgave i dag!