I juni holdt Rune Edvardsen en kampanje i Kamigina i Burundi. På dette stedet ble mange mennesker drept i 1972 og under krisen i 1993. Det er fortsatt flyktningsleirer rundt stadion, og kommunens administrasjon er også plassert inne i flyktningsleiren.

 Du er nettopp kommet hjem fra kampanje i Burundi. Kan du fortelle litt om hvordan du opplevde det?
– Burundi har jo hatt politisk uro de siste par årene og for ett år siden var det jo nærmest krig med mange flyktninger og store omveltninger. Jeg har jo vært i Burundi ganske mange ganger, men kunne ikke reise dit det siste året. Derfor var det spesielt for meg å komme tilbake igjen nå. Det er noen steder hvor du kjenner at når du treffer folk er det en tone i det hele, så jeg var så glad for å komme tilbake. Ikke minst på kampanje når du kan stå der og dele noe som går rett inn i hjertene på folk. Interessen og måten folk «er på» og suger det til seg er helt spesielt, svarer Rune Edvardsen.

Hvordan var oppmøtet?
– Nå var vi i et lite område langt ute på landet hvor det kanskje bor 1000 mennesker, men den første dagen var det i hvert fall 10 000 mennesker på plass! Folk kom fra mange områder og noen ganger kjenner du at det er veldig godt å dele og at responsen er stor. Jeg kjenner også Burundi såpass godt, tror jeg, at jeg vet hvilke knapper jeg skal trykke på. Jeg har vært i mange land i området, men Burundi har en slags sårhet og et sår som du kan være med å lege, noe som gir deg veldig god kontakt med menneskene, forklarer Rune.

Hva skjedde konkret på møtene?
– Det skjedde mye. Ikke minst mange under, tegn og helbredelser. Det var spesielt ei dame som var helt brent sundt i ansiktet, uten rynker og ordentlig forbrent. Hun hadde vært slik i 20 år og øynene hennes var limt igjen av brannen. Det var vondt å se på henne, men plutselig under bønnen så åpnet sårene seg og øynene kom fram. Det var veldig rødt og sårt å se på, men hun kunne se og var så begeistret. Hun kom opp til oss og så var hun litt redd meg også og hadde vel ikke sett hvite mennesker på 20 år. Da hun sprang etter meg for å ta på nesen min lo hun og var så begeistret. Vi så inn i dette ansiktet og skulle jo ønske at hun fikk igjen et fint ansikt også, men hun var så glad for å kunne se verden igjen.

– En annen mann som hadde vært blind i 8 år fikk også synet tilbake. Det var også ei dame som hadde vært veldig syk i hele kroppen og plaget med mange ting. Under forbønnen kjente hun innstramminger i muskulaturen som løste seg opp. Det er også fint å se andre helbredelser som har skjedd før. I 2014 ba vi for en blind, fattig tigger som het Innocent. Han bodde i landsbyen Mwanga som ligger noen mil lenger opp. Hans mor tok han med seg til stadion siste kvelden vi hadde møte der i 2014 og der fikk han synet tilbake igjen. Vi skrev om han i Troens Bevis-bladet. Det var gøy å se han igjen, og nå kom han for å vitne. Tenk deg å være fattig der. Det er å sitte på gatehjørnet og kanskje få litt en gang i blant fordi det er jo ikke rike folk som bor rundt deg. Nå hadde han en god jobb, han hadde flyttet inn i et hus som han leide og han hadde gifteplaner. Når han forteller denne historien til folkene som er til stede i Afrika, så betyr det mye mer der enn for oss som hører den her. Han har ikke bare fått synet igjen, men han har fått et liv med verdighet. Når han fortalte om hvordan Jesus hadde helbredet han og om hvordan livet hans hadde blitt, da runget det over hele dalen i jubel, fordi de så ikke bare synet hans, de så at livet hans var forandret. Det var en veldig flott vitnesbyrd, forteller Rune med ettertrykk.

Ble mange frelst?
– Jeg er jo alltid skeptisk til tall, men det de sa var at 8000 personer hadde tatt en personlig bestemmelse. Jeg vet at vi delte ut 55 000 Introkurs som alle fikk med seg. Vi vet jo ikke hvordan de resultatene blir når ”fiskenota” dras inn. Men det er jo den største New Life School vi har i verden, og det er den som går best. Så vi pleier å sette lit til at det som gjøres på brevskolen i Burundi blir veldig bra. Det er jo klart at det ikke var 55 000 tilstede på de tre kveldene, men Introkurset ble brukt også i opptrappingen før kampanjen. De reiste rundt i distriktene og delte ut Introkurset og inviterte folk til kampanjen, så det er jo mange som ikke har gitt respons, men forhåpentlig blir det mange nye responser fra folk som blir frelst gjennom å ta Introkurset. Det er jo også de som ikke kan lese og skrive. Sånn er det bare, men det er en måte å fiske på som vi ikke kan vite noe om før leksene begynner å komme inn igjen.

– Nå skal de jo fortsette å være der. Vi river ned scenen og bygger den første kirka. Plankene til den første kirkebyggingen er fra scenen. En hovedleder blir igjen der mens teamet til Charles, feltlederen vår, reiser inn og ut i flere måneder for å jobbe med de som har fått introkurset og fortsatt vil ha kontakt med oss.

For å støtte Troens Bevis sine misjonskampanjer med en gave, kan du klikke her.