Presidentkandidaten Ingrid Betancourt ble holdt fanget av FARC-geriljaen i Colombia i seks år. Under ett intervju på CBC forteller hun at det var i fangenskap hun lærte å be. Nå har hun full tillit til Gud.

I intervjuet som ble vist på kveldsnyhetene på CBC i Canada, forteller Ingrid Betancourt hva som skjedde mens hun ble holdt fanget av FARC-geriljaen i seks år. Hun var en av topp kandidatene for det forestående presidentvalget i Columbia da hun ble kidnappet 23. februar 2002.  Sammen med 14 andre fanger ble hun reddet 2. juli 2008.

Ingrid Betancourt ønsket ikke å gå i detaljer over hva som skjedde i jungelen, men sa til CBC at ”det er vanskelig å være en fange. Men for en kvinne er det to, kanskje tre ganger verre.”
Og at ”i jungelen så forstod jeg at noen kvinner føler behovet for å dekke seg med slør. Jeg følte også behov for å skjule hele meg noen ganger.”

Under intervjuet viste hun frem en bønnekrans som hadde vært på håndleddet helt siden hun var i fangenskap. Hun fortalte at hun visste ikke hvordan hun skulle be, men husket at faren hadde brukt en bønnekrans. Da hun ble flyttet til en ny fangeleir, var det ei jente der, Gloria, som lærte henne å be.

– Og hver gang jeg hadde bedt rundt kransen, visste jeg at jeg var kommet frem til korset.

Tenkte du noen gang at Gud ikke hørte på deg? spurte reporteren.

-Vel, jeg tenkte to ting. Jeg trodde Gud hadde det for travelt til å lytte til meg, så jeg begynte med å be til Maria. Men så tenkte jeg at hvis jeg fokuserte på Jesus, ville Jesus høre meg. Og at jeg fikk lov til å spørre han om alt.

Ingrid Betancourt forteller at hun ba om alt mulig. At det ikke skulle være maur eller insekter der hun skulle sove om natten. At hun skulle få et litt større stykke brød neste dag. At hun skulle slippe å sove i nærheten av visse andre fanger som plaget henne gjennom natten.

-Men så kom det til ett punkt hvor jeg rett og slett sa til Gud, du vet hva jeg trenger. Gjør det du vil med meg, men vær så snill, gjør det raskt.

Har troen din forandret seg? spurte reporteren videre.
-Ja, absolutt. Jeg har absolutt tillit til at Han er der for meg. Absolutt. Og jeg stoler fullt og helt på han. Jeg har denne freden inni meg.

-Du bærer ikke på noe nag?

-Nei, men jeg ønsker å hjelpe. Jeg har startet en stiftelse for å hjelpe geriljasoldatene. Jeg er her i dag. De er fremdeles der, de vil aldri klare å komme seg vekk fra FARC uten at de blir drept eller rømmer. Og om de rømmer, tar FARC hevn på familiene deres.
På spørsmål om hun kunne tenke seg å stille til valg igjen, dro hun litt på det før hun svarte:

-Det Gud vil. Hva Han enn vil. Han vil vise veien.