Etter 11 år er Åsmund Brøvig tilbake som TV-fotograf for Aril Edvardsen i Russland. Nå ser han resultatene av kampanjene Aril holdt på begynnelsen av 1990 tallet. Les Åsmunds observante rapport fra Sochi der han ser på det som var da og det som skjer nå.

Jeg satt nettopp på benken sammen med Aril. Vi tok en liten spasertur etter en enkel middag på en tyrkisk kafe. Sarons Dal sin kontaktmann i Russland Ivan Chekhunov, tror at det inngår i Arils kjærlighet til muslimene, at han må spise kebab og drikke yoghurt til maten hver dag. Sochi er full av innbydende spisesteder, men både igår og idag ble det altså gatekjøkkenet på hjørnet, bortenfor kirka, midt i sentrum av den nydelige byen langs Svartehavet.

Men etter noen få minutter gange vil Aril gjerne at vi setter oss ned. Han er ikke like sprek fysisk som før og jeg merker at min beundring for Edvardsen tiltar, siden mange i tilsvarende situasjon ville lagt inn årene og hvilt på laurbærene for lenge siden.

RESULTATENE ETTER PREDIKANTKONFERANSENE
Da vi beveger oss tilbake til det middelmådige hotellet, midt inni mellom Park hotell, Raddisson SAS og andre luksustilbud på den russiske rivieraen, reflekter Aril nok en gang over hvilket flott arbeid Ivan har drevet frem syd i Russland, i Kaukasus.

Det er 11 år siden Aril sist hadde en kampanje i Russland og også den gangen var det Sochi og Abkhasia som fikk besøk. Jeg var ikke med den gangen, men var med som kameramann på flere av de første kampanjene i overgangen fra 80 til 90 tallet. Ivan minte meg på at min kollega Ranjan Thakre og jeg hadde sponset ny skrivemaskin for ham da hans eiendeler ble frastjålet på reisen til Vladivostok i 1991. Jeg trodde Ivan og Aril hadde dratt på årene, men dette var det umulig for meg å huske.

Jeg husker godt derimot at jeg måtte filme den ene predikant konferansen etter den andre, som Aril holdt parallellt med sine store kampanjer. Det virket, må jeg innrømme, veldig monotont. Det samme fra by til by! Men nå ser jeg resultatene. Rett rundt hjørnet her står den første kirken Ivan og baptistene i Sochi kunne flytte inn i, etter at myndighetene bevilget dem eiendommen. Dette var en takk for all den hjelp og omtanke menigheten skaffet byen, på grunn av deres kontakter med Troens Bevis. Idag er denne eiendommen en av de mest verdifulle i et ekspansivt Sochi, som ruster seg opp i møte med vinter OL i 2014. Men i denne kirken filmet jeg predikanter som hadde kommet ned fra fjellene og dalene i det kaukasiske området. De samme predikantene tok med seg inspirasjonen de fikk ved å høre Guds ord forkynt av Aril og andre predikant kolleger, som også hjalp til med undervisningen. Idag tidlig dro vi opp til en av disse kirkene, som ble etablert i kjølvannet av Arils besøk og med midler gitt gjennom Troens Bevis, men ikke lengre unna enn at den hører til under biskop Ivan sitt overoppsyn. Kirken ligger i den samme landsbyen som nettopp nå har kommet på verdenskartet gjennom at OL skal avvikles nettopp her. Igjen er det en eiendom som har fått mangedoblet sin verdi.

MILLIONENE RULLER
Jeg tenker på dette, fordi jeg ser et Sochi og et Russland idag som har vokst så kraftig, et land der millionene ruller. Det er en luksus som har snudd opp ned på tilværelsen for veldig mange russere. Prisene har skutt til værs og idag er det vanskelig å etablere et betydelig nybrottsarbeid. Jeg sjekket nabohotellet og et enkelt standard rom koster 170 Euro og de fleste rommene er av ennå bedre kvalitet og prisene dobles og vel så det.

Jeg trodde det var spesielt dyrt på flyplassen. En enkel lunsj kostet 180 kroner, men jeg fikk igjen bakoversveis da jeg måtte gå tilbake til hotellet og hente mer penger for å betale 170 kroner for en kotelett, salat og stekte poteter på den enkleste kafeen langs Svartehavet.
Det hadde smakt fortreffelig med en kurv jordbær, siden sesongen ligger et godt stykke før Norge. Men de smaker dessverre ikke like godt når de koster 35 kroner kurven!

Filharmonien og Sirkuset der Aril hadde fullstappede møter tidligere ville idag mangedoblet kampanje budsjettet og den vanlig russer vil antakelig ikke fylt opp de store lokalene i dag.

NIDKJÆRHETEN LADER ”BATTERIET”
Det var et tog som gikk på slutten av 80 tallet og som Aril kastet seg på. Han var til og med før ute enn investeringlystne forretningsmenn. Han fikk satt sitt preg på predikantene, kirkene og møtefremmende. Jeg ser folk på dette besøket, som glimter til når de oppdager at Aril er i byen igjen. De husker levende kampanjen i Sirkuset, der også Birgitta og Swante sang seg inn i det russiske hjerte og rosene fylte Birgittas favn etter møtene. Vi måtte hjelpe henne å fylle hennes hotellrom med all takknemligheten.

Men fortsatt er Aril våken for de nye tider. Hans nød for muslimene smitter over på tolken vår. Nikolai ble frelst i Irkutsk i 1991, mye takket være Arils besøk. Nå har Nikolai et kall om å nå muslimer, men han vet ikke helt hvordan. Igår fikk han en bok der Aril beskriver hvordan man bør omgås muslimer og hva Koranen sier om Jesus. Nikolai er allerede godt igang med boken, sa han idag, og spisser ører hver gang Aril nidkjært forteller om den inngang han har bak det neste jernteppet som han også mener står for fall!
Det er nettopp denne nidkjærheten som er så vidunderlig med Aril. Når han får kontakt med den, så er det akkurat som om batteriet hans får mer ladning.

Hans fokus er det samme og hans hunger etter å nå hjertene på mennesker brenner like sterkt som før. I kveld snakket vi om at det kan være vel så vanskelig å nå den moderne russer som det er å nå nordmenn i deres travelhet. Aril stiller spørsmål med vår møteform og at det moderne mennesket må nås på andre arenaer enn tidligere. Men gjennom sine folkemøter i Norge har han sett den skjulte kirke, en åndelig hunger i folket, mennesker som opplever at kirker og menigheter ofte ikke stimulerer til økt kontakt med Gud. Aril som alltid har sett fremover er ikke fornøyd med å hvile på laurbærene, selv om jeg frister han med det. Nei han vil knekke koden, for hvordan også den skjulte kirke skal finne sitt Gudshus og drikke og spise av den åndelige føden.

FRA SOCHI TIL ABKHASIA
Aril har hatt 2 møter i Sochi nå. Flere ble frelst og noen helbredet, men Aril er ikke fornøyd. Han vil se skarer og jeg tror han vil se en helt annen hunger neste uke. I morgen drar vi til Abkhasia, til et folk som lever på et minimum av hva russerne boltrer seg i. Et område som ikke opplever aksept fra resten av verden. De lever under krigstrusler mellom Georgia på den ene siden og Russland på den andre. Tidligere i vår ble spionfly skutt ned over Abkhasia og anklagene hagler frem og tilbake over et lite folkeslag elsket av Gud.