Ett tilfeldig møte på fergen fra Estland i 1991 førte til ett varmt vennskap for familiene Heggdal fra Tonstad og Palmik fra Estland. Og i år fikk 21 år gamle Moonika gå på bibelskole i Sarons Dal takket være vertsfamilien på Tonstad.

Det var 1992 at pastor familien Palmik fra Estland var på sin første utenlandstur med menigheten etter kommunismens fall i 1991. På samme ferje var det en annen pastor, Olav Heggdal fra Tonstad. Han hadde vært på besøk i Estland og hadde blant annet planlagt å oppsøke kristne i landet. Men listen med navn på kontakter var dessverre glemt hjemme. Da han hørte kristen sang på ferja tenkte han at dette var kanskje hans eneste anledning til å møte estlandske trosfrender og introduserte seg selv. Dette møte førte til ett varmt og varig vennskap mellom familiene Heggdal og  Palmik.

Det ble mange gjensidige besøk, og Tonstad ble til og med vennskapskommunen til  familien Palmiks kommune. Som venner av familien tilbød også Heggdal å sponse Moonika slik at hun kunne gå ett år på bibelskolen i Sarons Dal. Året før hadde hun vært utvekslingselev på videregående i Flekkefjord i noen måneder og hadde allerede lært litt norsk.

Åndelig forfall med materalisme
Faren til Moonika var baptistpastor i Estland der kirkene opplevde en ny vår da kommunismens kvelende hånd slapp taket i 1991 og uprøvde muligheter åpnet seg på alle fronter.

-I begynnelsen var det en utrolig pågang av folk på møtene, husker Moonika.
-Et sted der det bodde 100 personer kom det plutselig 160 barn på søndagskolen! Men nå er det forandret, folk i Estland er grepet av materalisme og besøker ikke kirkene slik som før, forteller hun.

Spennende men farlig
Kommunisttiden bød nok uten tvil på mer spenning for ungdommene. Fordi menigheten ble avlyttet av KGB ble alle beskjeder om møter og leirer sendt rundt på lapper etter gudstjenesten. Ungdomsleirene foregikk langt ute i skogen der teltene ble kamuflert under grener og løv for ikke å bli oppdaget. Rømningsplanen var også klar; de over 18 skulle flykte først fordi de mindreårige ikke risikerte fengselsstraff.

-Søndagskolen ble alltid holdt på forskjellige steder, og dekkoperasjonen gikk ut på at vi feiret en fødselsdag. Med ca. 30 barn i gruppen prøvde vi alltid å ha søndagskolen på en virkelig fødselsdag, forteller Moonika.

Tøffe tider i Estonia
Nå ser hun frem til å begynne på Universitetet i Estland til høsten for å studere spesial pedagogikk og tegnspråk.
-Siden 1991 har alt måtte begynne på nytt, og jeg ser at det er mange mennesker der som trenger hjelp, og jeg vil gjerne hjelpe dem, forklarer hun.

-Prisene har steget noe enormt i landet, og spesielt sør i landet, der jeg kommer fra, har folk det vanskelig. Mat er ganske billig, men klær og bensin og lignende ligger på omtrent samme nivå som her. Da jeg hadde jobbet en 6-7 uker i fjor sommer med minstelønn, tjente jeg mer enn det min far gjør på ett helt år. I menigheten vår har vi alltid ett lite forråd av mat og klær fordi det stadig kommer folk som trenger hjelp, forteller hun.

Moonikas historie er ikke ulik den mange andre familier som arbeider i fulltidstjeneste opplever over hele verden. På tross av relativt sparsommelige midler og lønninger er det ofte overraskende muligheter som åpner seg for barna både med hensyn til utdannelse og jobb.

Nå er Moonika i farta og skal straks sette seg på flyet til Kenya der bibelskoleteamet skal ha praksis på ett barnehjem. Hun mener at året på bibelskolen har styrket selvtilliten fordi hun gang på gang har måtte ta imot ufordringer på strak arm. Slik som nå, da turen egentlig skulle gått til Burundi, men på grunn av plutselig krigsalarm i landet måtte kursen legges om til Afrikas østkyst. Nytt sted, nye oppgaver og nytt land.