– Jeg frøs og ble stiv i noen sekunder for jeg visste plutselig at skinn og småbiter fra de spedalskes lepper ville flyte på bunnen av kalken. Biskop Ernest Komanapalli forteller den sterke historien om hans første møte med spedalske.

Biskop Ernest Komanapalli er en av Troens Bevis overseere og samarbeidspartnere i India. Han har grunnlagt og leder minst 1200 menigheter i ”Hinduenes land”.
Biskop Komanapalli driver også et utstrakt humanitært arbeid med barnehjem, skoler for fattige barn og ungdom, og et hjem for spedalske. Under hans besøk i Norge i april fortalte biskopen følgende historie om sitt første nærmøte med Indias spedalske:

”Jeg skal aldri glemme den første gang jeg stod ansikt til ansikt med to spedalske menn i vår kirke i min hjemby Amalapuram i 1978. Ca. 500 mennesker var samlet til møtet, og da jeg innbød folk til å komme fram for å motta frelse og forbønn, stod plutselig 2 spedalske menn like foran meg. Det ble et sjokk for meg, da jeg så deres ansikt og hender, hvor kroppsdeler var råtnet bort.

I neste øyeblikk tenkte jeg på hva menighetens ledelse og forsamlingen ville si, når to spedalske stod der foran plattformen blant de som søkte forbønn. Spedalskhet er veldig smittsomt, og alle indiere, særlig hinduer, ser med avsky på de spedalske og regner dem for urene.

Men Jesu medynk og kjærlighet våknet i meg, og jeg forstod at disse ”analfabeter” ikke forstod hvor smittsomme og farlige de var. Jeg la mine hender på dem og bad for dem i Jesu navn, og etter møtet forsvant de.

Neste søndag var det plutselig 10 nye spedalske som kom til forbønn. De hadde hørt om Jesus fra de to spedalske som jeg hadde bedt for den forrige søndag. Nå kom også disse 10 for å ta imot Jesus som frelser, og for å bli bedt for.

Jeg spurte dem hvor de bodde, og de svarte: ”Vi lever utenfor byen under et tre”. Da jeg spurte om hva de levde av, svarte de: ”Ingen vil gi oss arbeide, så vi lever av å tigge!”

De fortalte deretter at de hadde ikke spist den dagen, fordi de hadde valgt å gå til vår kirke, istedenfor å tigge på gaten.

Jeg ledet dem i frelsesbønnen og bad for dem med håndspåleggelse. Deretter ble jeg så fylt av kjærlighet til disse 10 at jeg omfavnet dem en etter en, og sa: ”Kom regelmessig til våre møter her i kirken, så skal vi gi dere mat, så dere slipper å være tiggere!” Da jeg hørte meg selv si dette, kom tankene om at jeg nå hadde tatt munnen min for full, fordi vi var jo bare en fattig indisk menighet. Men den dagen begynte noe nytt i vår virksomhet.

Fra den dagen ble våre møter besøkt av flere og flere spedalske, som levde under trærne utenfor byen. Flere og flere tok imot Jesus som sin frelser.

De 10 spedalske blir døpt
Den fjerde søndagen var det 10 av disse nyfrelste spedalske som bad om å bli døpt. Jeg måtte virkelig tenke meg om. Jeg så ned i vannet i vårt dåpsbasseng i kirken, og visste at når jeg senker dem ned i vannet, vil råtne kjøttbiter falle av og flyte omkring. Derfor bestemte jeg meg for bare å døpe disse 10 spedalske i dette vannet, og ingen av de andre dåpskandidatene den dagen.

Jeg hadde rett. Da jeg stod nede i dåpsbassenget og døpte en etter en, ble vannet etter hvert brunligt, og biter av skinn og stykker fra fingre og andre kroppsdeler fløt omkring.

Men de 10 spedalske jublet i frelsesfryd etter hvert som de ble døpt, og mot all sunn fornuft frydet jeg meg også sammen med dem og hele menigheten.

Da dåpshandlingen var over, var det tradisjon i vår kirke at alle nydøpte samlet seg framme ved alteret og ble bedt for og velsignet av våre menighetsledere. Deretter skulle alle nydøpte feire nattverd sammen med oss.

Nattverd med felles nattverdskalk
Da jeg husket denne tradisjonen ble jeg som forstenet. Vi hadde jo felleskalk (nattverdskopp) som alle drakk av, og jeg som pastor var jo alltid den siste som drakk av nattverdskalken og tømte den siste rest. Slik var skikken i våre kirker i India.

Jeg frøs og ble stiv i noen sekunder, for jeg visste plutselig at skinn og småbiter fra de spedalskes lepper ville flyte på bunnen av kalken. Alle fornuftige helseregler reiste seg opp mot dette som nå skulle skje. Det måtte ikke skje!

Da var det som om jeg gikk inn i en eksaltasjon, og jeg så en kjempestor nattverdskalk foran meg. Og jeg hørte en mektig røst som sa:

”All verdens synd ble lagt i denne kalken. All verdens ondskap, all sykdom, all lidelse og smerte var i denne kalken, for å sette alle mennesker fri fra lovens forbannelse.

Jeg bar all verdens synd og sykdom på mitt legeme opp på korset!”
Brød og vin ble utdelt av menighetens eldste til hele menigheten. Til slutt kom kalken til de 10 nydøpte spedalske. De drakk også av felleskalken.

Da jeg mottok kalken for å drikke som siste mann, så jeg opp og drakk av nattverdskalken, og tømte den siste rest.

Da var det plutselig som om hele forsamlingen ble døpt i Guds kjærlighet. Jeg omfavnet enhver av de nydøpte spedalske og klemte dem tett inn til mitt hjerte i Jesu navn. Og menighetens eldste kalte dem brødre og ropte ut: Hva kan vi gjøre for våre spedalske brødre?”

”Nytt liv senter” for spedalske blir født
Dette møte i vår menighet i Amalapuram i 1978, ble ikke bare ord, men handling. Da startet vi det første ”Nytt Liv Senter”- hjem for spedalske.
Gjennom årene siden har over 1000 spedalske fått opphold, mat, medisiner, og blitt hjulpet ved våre ”Nytt Liv Sentere” for spedalske. Nå er de alle smittefrie.

I dag har ”Nytt Liv Senteret” i Amalapuram 60 spedalske som lever ved senteret, pluss at 200 spedalske er regelmessige pasienter, som lever andre steder på grunn av plassmangel, men får mat og medisiner ved senteret.
Våre nasjonale indiske menigheter er med og driver ”Nytt Liv Senteret” for de spedalske. Og vi overøses av takknemlighet fra de spedalske, som nå er smittefrie, og priser og takker Gud for hjelpen de har fått i Jesu navn. Daglig gjør de som den takknemlige spedalske samaritan som vi leser om i Lukas 17:11-19: De sender sin takknemlighet til Gud, og gir ham ære og takk.”

Det finnes 12-16 millioner spedalske på vår jord. 4 millioner av disse spedalske lever i India. I dag skal det lite til for å stanse spedalskhet ved å gi dem de riktige medisiner. Bakteriene som forårsaker spedalskhet blir drept i løpet av få dager, så det er ingen smittefare lenger etter to ukers medisinsk behandling. Men selv om spedalskheten stanses, får ingen spedalske tilbake legemsdeler som hadde råtnet bort og falt av. Derfor et det veldig viktig for behandling av spedalske at sykdommen oppdages tidlig.

Kilde: Troens Bevis bladet for mai, 2007. For å motta ett gratis abonnement av bladet, klikk her.