En av Troens Bevis sine innfødte misjonærer har startet menigheter i Tatarstan. Ut av disse menighetene kommer det nå vitnesbyrd om tatarere som får sterke møter med Gud.

Etter at Damir Sharafeev deltok på Troens Bevis sitt Evangeliseringsinstitutt i Sochi i 1997, sluttet han i jobben og begynte i fulltidstjeneste med støtte fra Troens Bevis. Han fikk snart ansvaret for  undervisningen i flere menigheter i Tatarstan, og i år 2000 deltok han på nytt på ett evangeliseringskurs i Sochi, denne gangen sammen med sin kone.
– Etter dette kurset ble mitt kall forsterket og jeg var klar til å gå inn i en enda mer ansvarsfull tjeneste, forteller han.
I 2003 plantet han en menighet i Saransk i Mordovia og i 2004 en menighet i byen Chistopol i Tatarstan. Fra 2005 har han tjent som pastor i Chebosary og er leder for pinsekirkene i Chuvasia.
Det bor 2 millioner tatarer og 1,5 millioner russere i Tatarstan. De fleste tatarere har sunni-muslimsk bakgrunn.
Her følger historiene til 3 tatarere som møtte Kristus.

– En kristen var som et banneord
Arthur, som er født tidlig på 80-tallet, var fast gjenganger i moskeen. Slik forteller han hva som skjedde:
– Jeg brukte å gå regelmessig til moskeen. For meg var ordet kristen som et banneord. Jeg hatet alt som hadde med dette å gjøre. Jeg møtte en jente som jeg ble forelsket i, jeg ble med henne hjem og fikk hilse på hennes mor som var kristen. Snart opplevde vi at vi levde i synd. Moren vitnet for oss. Jeg sluttet å hate de kristne, og samtidig begynte jeg å lese i Koranen. Etter et par dager ba jeg til den usynlige Gud.
Min kjæreste leste i Bibelen, og jeg leste i Koranen. En gang jeg var hjemme spurte jeg min mor om vi ikke hadde en bibel. Det hadde vi, og da jeg leste i den opplevde jeg at jeg forsto det jeg leste. Jeg gikk gjennom en tung tid, men jeg ble dratt mot å lese stadig mer i Bibelen. Etter hvert sa jeg til min kjæreste at jeg ville gå sammen med henne på møte i den kristne forsamlingen. Første gangen var jeg redd og trodde det var en farlig sekt. Den andre gangen tok jeg imot Jesus som min frelser.
Jeg holder nå på med siste del av min ingeniørutdannelse, men jeg lengter etter å bringe evangeliet ut til mitt eget folk. Min pastor har sett min lengsel og jeg har allerede fått forkynne Ordet ved flere anledninger, sier Arthur.

Brødre kom til tro
Ruslan, sønn av en aktiv muslim som to ganger har gjennomført Hadj, pilegrimsreisen til Mekka, kom til tro på Jesus etter lenge å ha lett etter argumenter mot. Han sier selv at han kom til tro da det ble umulig for ham å motstå sannheten. Men ikke lenge etter at han kom til tro startet problemene i livet hans. Venner, også hans egen bror, begynte å mobbe han og fryse han ut.
Ruslan prøvde å forklare broren hva han hadde opplevd. ”Hva er forskjellen på Bibelen og Koranen? Les Koranen og andre historiske bøker. Les også Bibelen som har blitt til gjennom tusener av år med forskjellige forfattere og likevel så bærer den frem en ide og en mening. Kjære bror, jeg skal ikke si mer, men dersom du virkelig elsker Den Allmektige og ikke bare din religion, så les Bibelen du også.”

Lånte kristne bøker i hemmelighet
Broren Abdu begynte deretter å lese i Bibelen. Først leste han evangeliene for så å fortsette med hele Bibelen. Han var opptatt av at broren, Ruslan ikke skulle få vite noe, så han gikk til Ruslans kone og fikk låne noen kristne bøker. Disse leste han nøye. Han sa til Ruslans kone at han en dag ville gå på møte i kirken. Han ville passe på at det var en dag da Ruslan ikke var hjemme. Han kom til kirken både en og to ganger. Tredje gangen hadde han med seg to menn som var hans og Ruslans felles venner. De satt stille og fulgte med i gudstjenesten da Abdu plutselig begynte å synge med i allsangen i lovprisning til Jesus.

Gjennombrudd i begravelse
En dag ble Abdu invitert i begravelse da en av slektningene til hans venn var gått bort. Dette var en russisk kvinne. Hans venn var svært indignert, fordi de hadde funne et kors rundt denne kvinnens hals da hun døde. ”Hun var en ond kvinne, som bar et kristent symbol i vårt hjem”, sa han.
Abdu smilte bare til ham og spurte: ”Hva er ditt navn?” Vennen ble litt paff. ”Hva feiler det deg? Du vet jo godt at jeg heter Isa. Har du mistet vettet? ” Abdu bare smilte igjen og spurte, ”Når tid var det denne slektningen din døde ?”. Vennen ble litt flau på Abdus vegne, men svarte til slutt at hun døde den 24. august 2006.
Etter en kort, stille pause forklarte Abdu hva han mente med spørsmålene. Først, datoen kvinnen døde, er definert som en ny tidsregning, kalt etter Kristus. Videre er ditt navn Isa, akkurat som sønnen til den Allmektige. Isa (arabisk for Jesus) ble født av Ordet og Guds ånd, slik også Koranen sier det. Han som du ikke ønsker å kjenne kom til jorden som menneske. Han døde og stod opp fra de døde for at vi ikke skal gå fortapt. Før leste jeg ikke i Koranen og heller ikke i Bibelen. Hva har jeg da å være stolt over? Du som er en smart fyr skulle ikke være blant dem som tenker med andres hode?”
Nå kommer både Ruslan, Abdu og vennen til møtene i menigheten, forteller Damir.

Fikk kniven på strupen
Rushaniya er en annen ung tatarkvinne som vokste opp i en nominell muslimsk familie.
– Min mor lærte meg å be til Allah. Jeg visste ingen ting om Jesus. Men da jeg gikk i 7. klasse begynte jeg å søke noe som jeg ikke helt kunne definere, men jeg fant ingen ting. Jeg begynte å be konkret til Allah og jeg opplevde at han hørte meg.
Et halvt år etter begynte jeg og en venninne å snakke om Gud. Hun er en kristen og fortalte meg om Jesus, og hun ba for meg. Jeg ble med henne på et møte. Her ba jeg og tok imot Jesus. Jeg opplevde da konkret at Jesus tok bort alt det som var vanskelig, og jeg fikk fred.
Men da begynte jeg å få problemer med min mor. Hun slo meg og forbød meg å gå til møter i den kristne menigheten. I hele to år opplevde jeg denne forfølgelsen . Jeg tenkte ofte på bibelverset at om jeg fornekter Jesus så ville han fornekte meg.
En dag tok min mor en kniv og truet meg med kniven mot strupen for å få meg til å fornekte Jesus. Men jeg kjenner Herren og kunne ikke fornekte ham. Jeg ba Ham gripe inn i situasjonen. Min mor la da ned kniven og ba meg om tilgivelse. Og fra da av fikk jeg frihet til å gå på de møter jeg ville uten å måtte gjemme meg eller lure meg av sted.
Nå har min mor fått kreft, og jeg kan se at hun lengter etter Gud. Nylig fikk jeg vitne for henne, og jeg tror Herren vil frelse og helbrede henne.

Kilde: Høsten i Flammer for mai, 2007