Han skulle egentlig på bibelskole i England; hun skulle til Hedmarkstoppen. Men han ville ikke til Norge og hun ville ikke til England. Men så ble det ett år ved Troens Bevis sin misjonsskole.

– Jeg var bortimot livredd for å reise til Sarons Dal. Jeg kjente ikke Bibelen i det hele tatt og kunne ikke snakke norsk. Men Gud gjorde et mirakel slik at jeg lærte meg norsk i løpet av tre måneder, forteller Olafur Zophoniasson, som sammen med kona, Erdna Vardardottir, var elever ved Troens Bevis Bibel & Misjons Institutt i Sarons Dal skoleåret 1992/93.

Kjente seg straks hjemme
– Straks vi kom til Sarons Dal kjente vi oss hjemme. Alt det felleskirkelige, internatskolen, det å kunne kople av fra det daglige strevet og ha tid for Gud; det gledet oss og overbeviste oss om at dette var det riktige skolevalget for oss, sier Olafur og Erdna, som reiste til Sarons Dal ti dager etter at de hadde giftet seg på Island i 1992.
– I Sarons Dal gikk teori og praksis hånd i hånd. Vi hadde besøk av mange kjente lærere som gav oss mye verdifull undervisning. I tillegg fikk vi god anledning til å delta aktivt gjennom den verdifulle praksisen vi hadde gjennom skoleåret.

– Skoletiden i Sarons Dal befestet vårt kall, fortsetter Erdna. Vi ble mer og mer klar over at vi skulle ut i tjeneste sammen og at det skulle skje hjemme på Island.
– Jeg hadde aldri tenkt at vi kunne gjøre noe sammen på Island. Før vi reiste til Sarons Dal hadde jeg ingen kallsbevisthet, sier Olafur, som var «livredd» talerstolen før han kom til Sarons Dal.
– Under skoletiden fikk vi utvidet perspektivet. Da vi så kartene over hele verden med de mange unådde folkeslagene, fikk vi nød for de fortapte. Jeg forstod at vi trengte å evangelisere hjemme, men også at det var en hel verden der ute, sier de begge.

Var TV-slave
– En skoletime husker jeg spesielt godt. Jeg hadde overgitt alt til Gud som hadde med media og TV å gjøre, fordi jeg tidligere hadde «vært avhengig» av TV og video. Jeg så for eksempel filmer på kino og leide dem på video etterpå. Dette hadde enorm makt over mitt liv, sier Olafur.
– Aril Edvardsen begynte å fortelle om viktigheten av å ta i bruk moderne media i evangeliseringen av verden. Da kom tanken til meg om at kanskje Gud ville bruke meg innen noe som hadde med medieevangelisering å gjøre.

– Dermed begynte jeg litt etter litt å ta opp igjen noe av det jeg tidligere hadde drevet med innen TV, og jobbet en del sammen med medieavdelingen i Sarons Dal. Etter skolen sluttet jeg å gå på kino i 2 år. TV-tittingen gjorde det vanskelig for meg å lese i Bibelen, fordi jeg var vant med å motta inntrykk fra TV-skjermen, forteller Olafur, som begynte med radioevangelisering etter at paret kom hjem igjen til Island.

Fra Akureyri til ”Marita-arbeid” i Reykjavik
– Vi reiste rett fra Sarons Dal tilbake til Akureyri nord på Island. Der begynte vi å hjelpe til i ungdomsarbeidet i menigheten. Jeg arbeidet som ungdomspastor i fem år. I løpet av den tiden fikk vi se at ungdomsflokken vokste fra 5 til 25 medlemmer.
– Sammen med ungdommene i menigheten reiste vi et par ganger hvert år rundt på Island og forkynte evangeliet. Arbeidet i Akureyri har fortsatt å vokse også etter at vi i 1998 flyttet til Reykjavik, hvor vi nå arbeider ut fra Filadelfiamenigheten. I 1998 ble det igangsatt «Marita-arbeid» på Island. Vi kjente sterk lyst til å koble oss på, men begynte først sommeren 1999.

– Marita-arbeidet har faktisk snudd menigheten her i Reykjavik opp-ned.
Over hundre mennesker har tatt imot Jesus som sin frelser i løpet av tiden. Vekkelsen har slått inn i familiene slik at foreldre og søsken også har kommet til troen.
– På to år steg antall besøkende på mandagsmøtene fra 10 til 200. Etter hvert flyttet vi møtene ned til inntaket til rehabiliteringssenteret. Her står vi på hver mandag; leder lovsang og hjelper til med undervisningen.

Opvokst i åndelig mørke
– Jeg vokste opp i et vanlig hjem i Akureyri, nord på Island, forteller Olafur. Mine foreldre var engasjert i okkultisme og New Age. Familien deltok i seanser. Selv hadde jeg overnaturlige evner og kunne se inn i den åndelige verden allerede i femårs alderen.
– Jeg levde i åndelig mørke og kunne se inn i framtiden. Jeg kunne også se «døde slektninger» og mine egne åndelige tjenere som gjorde nøyaktig det jeg bad dem om. Mange i familien kom til meg for å få råd, skjønt jeg ikke hadde evner til å sjeldne mellom det onde og det gode.

– Sommeren 1989 ble et vendepunkt i mitt liv. Jeg var da 18 år gammel og hadde begynt å bruke mer og mer alkohol i et forsøk på å drikke meg ut av det åndelige mørke jeg befant meg i. Jeg lengtet etter sjelefred og hadde mange spørsmål, men fant ikke svaret på livets realiteter. «Hvorfor levde jeg – og hva skjer når jeg en gang skal dø?»

Spurte sine åndelige tjenere
– En kveld etter at jeg hadde lagt meg, bestemte jeg meg for å spørre mine åndelige tjenere. Men da disse ikke kunne gi meg svaret på livets gåte, ble jeg til sist så frustrert at jeg bad dem forsvinne ut av mitt liv og forlate mitt rom for aldri mer å komme tilbake.
– Resultatet var at de forandret seg og ble til monstre. Tvilen jeg hadde hatt i mitt hjerte ble til frykt. Jeg var sikker på at jeg skulle dø. Monstrene som før hadde vært mine åndelige tjenere, angrep meg nå og holdt på å drepe meg. Redselen tok meg.

– Selv om jeg ikke kjente noe til Gud, husket jeg «Fader vår» fra skolen. Jeg begynte å be den bønnen. Da jeg kom til avsnittet:… «komme ditt rike», skjedde noe jeg aldri før hadde kjent. Mørket forsvant og lyset kom inn i mitt liv, og med det en fred som var helt ny følelse for meg.
– Monstrene forlot rommet mitt og det ble fylt med den freden jeg hadde lengtet etter hele mitt liv. Da sa jeg til Gud: «Gud, hvis du fins, vil jeg ha denne freden i mitt liv hver eneste dag resten av mitt liv», forteller Olafur.

Jesus satte fri
– Noen uker senere ble jeg kjent med to kristne jenter som tok meg med på kristne møter. Der fikk jeg anledning til å ta imot Jesus som min personlige frelser.
– På møtene kjente jeg den samme freden som jeg hadde opplevd da jeg bad «Fader vår» på rommet mitt. Da visste jeg bare at jeg hadde funnet det jeg hadde lengtet etter hele mitt liv. Jeg ble født pånytt og fra den dagen av sluttet jeg å drikke alkohol. Jesus satte meg også fri fra banning.
– På denne tiden traff jeg Erdna, som hadde vært en kristen hele sitt liv. Kort tid etterpå startet vi opp et ungdomsarbeid sammen i menigheten vår i Akureyri, hvor Erdnas foreldre, Vordur Traustason og Esther Jacobsen var pastorpar. (Sistnevnte er nå pastorpar i Filadelfia Reykjavik og er Troens Bevis sine kontaktpersoner på Island).

Får underhold som nasjonale misjonærer
Olafur og Erdna har de siste tre årene vært underholdt som nasjonale misjonærer på Island, en støtte som ifølge paret har vært til svær god hjelp.
– Det at vi har blitt støttet fra Innfødt Evangelist Misjon i Sarons Dal, har vekket en del oppsikt her på Island, sier Olafur og Erdna. En del folk spør: «Hvorfor er det slik at norsk misjon må støtte våre egne misjonærer?».

– Det skjer en oppvåkning for viktigheten av å investere i mennesker som er villige til å gå inn i misjonens tjeneste på heltid her på Island forteller de tidligere bibelskole elevene som nå er foregangsmennesker i misjon og evangelisering på Sagaøya.
I tillegg til arbeidet i menigheten reiser paret rundt og preker andre steder og Olafur har også undervist på en bibelskole på Island. Utover dette jobber Olafur en del på den kristne radiostasjonen, samt på den kristne TV-stasjonen.
– Vårt mål er å komme inn på de vanlige TV-kanalene, poengterer Olafur som tydeligvis har misjon i fokus uansett hva han gjør.