Astri Edvardsen, Aril Edvardsens mor, flyttet hjem til Jesus 7. september. Hun ble 86 år gammel. Her minner Aril Edvardsen sin mor og hva hun har betydd for familien.

-Min mor, Astri Edvardsen, flyttet hjem til Jesus om kvelden 7. september i nærvær av barn, barnebarn og oldebarn. Hun ble vel 86 år, og døde nesten 20 år etter at min far, Kåre Edvardsen, gikk foran henne til himmelen.

Min bror Eivin og jeg kalte dem for mamma og pappa. Men deres barnebarn, oldebarn og tippoldebarn har alltid kalt dem ”Mor Sol og Far Sol”. Det skyldes at deres hus lå på et sted som kaltes ”Solbakken”, før kommunen for noen år siden kalte området for ”Sandbakken”.

Da min far ble forfremmet til herligheten, lille julaften 1985, skrev jeg en artikkel ”Min far – Et eksempel”, som ble publisert i Troens Bevis mars 1986.

Nå når min mor også har gått foran oss til himmelen, for å forenes med Jesus og min far, ser jeg klarere enn noen gang hvordan disse to påvirket mitt liv. Hun var ”Mor Sol” for oss alle, hele slekten.

Min far ble radikalt frelst da jeg var ett år, og ble en av lederne på Bedehuset i Kvinesdal, samtidig som han var klokker i Den Norske Kirke. Min mor, som alltid var ”jålete og kledd som en modell”, slik noen av bedehusfolkene den gang så det, likte ikke å følge min far på møter, og var ikke en bekjennende kristen. Allikevel bad hun aftenbønn med min bror Eivin og meg, og vi syntes at hennes liv var bedre enn mange ”kristne”, selv om vi følte at noe manglet.

Av mamma lærte jeg å respektere alle slags mennesker, og ikke ta igjen, eller snakke ondt om folk, selv om man var dypt uenig med deres synspunkter.

Jo, mamma var en flott dame, alltid fin ”i tøyet”, som enkelte religiøse hakket på. Det var jo mye trangsynhet i de dager. Men hun og min far levde i et godt ekteskap, selv om mamma ikke gikk med han på møter.

Men da jeg bygde Sarons Dal, og mine foreldre kom hjem etter to perioder i USA, begynte hun å gå på møtene i Sarons Dal. Hun følte at det var ”friere” der.

Min mor ble begravd fra Kvinesdal Kirke den 12. september. Sokneprest Leif Gunnar Skiftun forrettet og jeg holdt talen. Jeg måtte holde talen, fordi jeg fikk teksten til min mors begravelse for ca. 47 år siden – i 1958.

Jeg var i sivilarbeidstjenesten på Havnås Leir i Trøgstad, Østfold. En dag jeg satt ute på en fjellside og bad, også for mamma som ennå ikke var en bekjennende kristen, fikk jeg det helt klart: Din mor skal bli frelst, og du skal tale i hennes begravelse fra teksten i Salomos Høysang 6:2: ”Min Elskede (Jesus, Brudgommen) har gått ned i sin hage til de duftende blomsterengene, FOR Å PLUKKE LILJER”.

Det gikk ca. 14 år. Under Sarons Dal stevnet i juli 1972, stod jeg og talte på ett av møtene. Mamma satt langt bak i den store salen. Midt i min preken, sier Den Hellige Ånd til meg: ”Nå er din mor klar til å ta imot frelsen! Gå ned og hent henne!”

Jeg forlot straks talerstolen, og gikk nedover midtgangen. Folk i salen undret seg på hvor jeg blev av. Jeg stanset foran mamma og sa: ”Er det ikke din tur i dag mamma- til å bli frelst?” ”Ja!”, sa hun bestemt og reiste seg. ”Kom vi går frem til alteret”, sa jeg, og så gikk vi sammen frem og knelte ned foran talerstolen. Da kom de hele bunten, min far, min bror Eivin og hans familie, Kari og barnebarna. Vi bad alle sammen med mamma, som overgav seg helt til Jesus.

Fra den dagen skinte ”Mor Sol” enda mer strålende for barn, barnebarn, oldebarn og tippoldebarn som kom etter hvert. Alle kalte henne ”Mor Sol”, særlig de fem barnebarna, de tretten oldebarna og de to tippoldebarna.

Ettersom hun ble gammel, ville hun ikke høre om å flytte fra sitt hjem der hun bodde alene. Hun håpet på å slippe og flytte på pleiehjem. Hun var en selvstendig og myndig dame, på samme tid som hun var EN LILJE.

Hun klarte seg hjemme alene til dagen før hun døde. Mye av æren for det har min bror Eivin og familien, og hans datter Jane, som alltid stod tilgjengelig, og gjorde at Kari og jeg kunne fortsette våre møter rundt i verden.

Mamma ble bare ca. ett døgn hjemmefra på sykehus. Både hun og vi alle visste at nå var tiden hennes på jord over. En time før hun døde fortalte jeg henne om teksten jeg fikk til hennes begravelse for 47 år siden, og takket henne for at hun hadde vært EN LILJE for oss alle. Hun smilte lunt og takket for komplimentet. Deretter ”slapp hun taket” i denne verden. Hun sovnet stille inn, og flyttet over dit roser og liljer aldri dør.

Hun hadde fullendt et langt og rikt liv, som ”Mor Sol” for oss alle. Vi savner henne forferdelig, men vi sørger ikke.

Da min mor var død fant jeg ut at hun hadde skrevet dagbok helt til den siste dagen da hun ble kjørt til sykehuset. Jeg fant da ut at hun skrev denne bønnen ved reisens slutt. Og jeg fant ut at hun skrev den samme bønnen den 27. juli 1972, noen dager etter at hun ble frelst. Bønnen lyder slik:

”Kom Gud med Kraftens Ånd,
Gi den til meg.
Bind meg med evig bånd
kun fast til deg.
Sjelen den skriker ut:
Helt vil jeg bli for Gud,
kle meg i høytidskrud,
men som Din Brud.

Takk for vi alle får være i Din Nærhet!”

Kilde: Troens Bevis Magasin, oktober, 2005