Victor Elias Bahbah’s familie opplevde ydmykelse og store økonomiske tap etter 6-dagers krigen. Han vokste opp full av hat og ønske om hevn. I dag er han pastor for en arabisk pinsemenighet i den gamle bibelske byen Jaffa. Han er også sterkt involvert i forsoningsarbeidet mellom israelere og palestinere. Les historien om hva som forandret hans livsbane.

– Mitt navn er Victor Elias Bahbah og jeg er palestiner. Jeg ble født av palestinske foreldre i Jordan og vokste opp med mine gresk-ortodokse foreldre i en nominell kristen familie. Mine foreldre flyttet fra Vestbredden i 1948 til en by i Jordan som heter Zarka. Der ble mine fire eldre brødre og jeg født. Seks måneder etter at jeg ble født returnerte vi til Ramallah på Vestbredden og der ble mine tre yngre brødre født.

Seksdagerskrigen
Da 6-dagerskrigen startet i 1967 bodde jeg i Ramallah, en kilometer fra Betel. Jeg var fem år gammel da Israel okkuperte landet. Siden barndommen har jeg opplevd, som min familie og mitt folk, å bli ydmyket av israelske soldater. De misbrukte vår frihet og vår verdighet. De konfiskerte våre marker, vingårder og frukthager som var grunnlaget for vår inntekt.

Jeg vokste opp under slike ydmykende omstendigheter og mitt hjerte ble fylt med hat og motvilje til israelere på grunn av alle lidelsene vi gikk igjennom. Jeg bestemte meg for at jeg aldri skulle tilgi disse menneskene. Jeg var låst i hat og ønske om hevn.
Som tenåring søkte jeg etter frihet over alt. Jeg så mye pornografi, drakk mye alkohol, røykte og oppsøkte bordeller i et forsøk på slippe unna virkeligheten. Jeg røykte hasj og andre narkotiske stoffer, men ingen ting kunne fylle den tomheten som var i mitt liv. Det føltes alltid som om noe manglet. På tross av at jeg var oppvokst i en nominell kristen familie, fornektet jeg Kristus i min tale, i min oppførsel og i min livsstil, men likevel var jeg ivrig i min tradisjonelle kirke og betraktet meg selv som religiøs.

Traff hjertet
Min bror inviterte meg en dag til en evangelisk menighet i Ramallah. Jeg kjente litt til pastoren der fra før, fordi han var kunde i et filmstudio der jeg tidligere jobbet, som min svoger eide. På den tiden var jeg imot troende som var født på ny. Jeg hatet deres livsstil og måten de tilba Gud. Jeg bestemte meg for å gå med på møtet, ikke nødvendigvis for å be, men jeg vil se etter vakre og attraktive jenter.

Til min store overraskelse, klarte Gud å treffe meg med Den Hellige Ånds pil midt i hjertet. Den kvelden i menigheten klarte Herren å dra meg inn i sitt ”fiskegarn” og han forandret alle mine gale motiver. Jeg fikk motta Jesus som min frelser og Messias. Jeg ble ”en født på ny kristen” i 1988.

Etter at dette skjedde snudde Herren mit liv opp ned. Han lærte meg å se mennesker gjennom Hans øyne og han tok bort alt hat og alle fordommer fra mitt hjerte. Han viste meg korset der Han som var Kongen over alle konger og Herren over alle Herrer, gav sitt liv og led i ydmykelse, men allikevel klarte han å tilgi alle de som korsfestet ham. Hvordan kunne jeg holde tilbake tilgivelse til alle dem som hadde såret meg? Jeg leste Efeserbrevet 2, spesielt de versene som taler om Jesus på korset, da han gjorde de to til ett og forsonet mennesker med Gud. Jeg kunne ikke motstå Hans kjærlighet lenger. Jeg bestemte meg for å ta opp mitt kors og følge Ham. Han hjalp meg med å korsfeste mine begjær og verdslige lyster, og Han lærte meg å betrakte alle mine tidligere ambisjoner som søppel og heller lære å kjenne Kristus. Jeg gav Ham hele mitt hjerte og Han fylte tomrommet. Faktisk så gav Han meg et nytt hjerte og en oppreist ånd. Det ble mulig for meg å elske alle mennesker, inkludert de som tidligere hadde undertrykt meg.

Hele ungdomsbanden kom til Jesus
Mine gamle venner var ikke så fornøyd da jeg tok imot Kristus. Jeg pleide å være lederen deres, den som planla de daglige aktivitetene. Jeg var dynamoen i gruppen og var alltid den første til å bryte Guds bud. Da de merket forandringen i mitt liv, trodde de enten at det bare var et skuespill eller at jeg var blitt gal. De argumenterte med meg og prøvde å overbevise meg om å vende tilbake til mitt gamle liv. Men da de innså at jeg ikke ville vende tilbake, bestemte de alle tolv at de ville være med meg i kirken. Der gav de alle sine liv over til Herren. De ble til en velsignelse og dermed økte også ungdomsgruppen i menigheten.
På grunn av de voldsomme vanskelige forholdene i Ramallah, som var et resultat av den palestinske oppstanden (intifadaen), bestemte jeg meg for å forlate min hjemby og flyttet til et nytt land der jeg kunne gå og leve fredfullt som en født på ny troende. Jeg hatet ondskap og vold selv om mange rettferdiggjorde dette med nasjonalistiske ideologier som forsvarer landet til vårt eget folk fra undertrykkere. Jeg så fram til et bedre hjemland i himmelen.

Til Israel og bibelskole i Haifa
Jeg bestemte meg for å reise til USA, men jeg fikk ikke visum. Gud hadde noe bedre for meg. Dermed flyttet jeg til Ramle, en by i Israel, der mange av mine slektninger bodde. Min pastor i Ramallah hadde også en liten ”utpost” der og der kunne jeg delta på møtene hans slik at ilden fortsatte å brenne i meg.

Jeg bosatte meg i Ramle, fikk jobb der, og innen fem måneder sørget Herren for en kone til meg. Hun var israelsk araber. Jeg fikk israelsk identitet og senere ble jeg en israelsk statsborger. Tre måneder etter at vi giftet oss bestemte israelske myndigheter å stoppe palestinere som ville flytte til, eller bo i Israel. Gud hadde forflyttet meg til Israel på det perfekte tidspunktet. På ett år hadde jeg giftet meg, fått israelsk statsborgerskap og jobbet på en fabrikk med en god lønn og bra forhold. Vår Gud var trofast.

I 1992 begynte jeg på Assemblies of God (pinsevennenes) bibelskole i Haifa, og tok eksamen i 1994. Under den tiden jobbet min kone hos de Jesustroende jøders Dugit senter i Tel Aviv, og jeg utviklet et nært vennskap med Avi Mizrachi.
(klikk her)

Pastor for arabiske menighet i Jaffa
Fra 1995 til 1998 startet jeg en virksomhet i Ramallah sammen med misjonærer fra USA. Jeg trodde Gud kalte meg tilbake til hjembyen, men til min overraskelse kalte han meg til å tjene i Jaffa, nær Tel Aviv.
I begynnelsen forsto jeg ikke hva som skjedde. Jeg trodde det var normalt å tjene palestinere i min hjemby og at Gud antagelig var fornøyd med meg der. Men Gud gjorde det klart for meg at jeg skulle tjene Ham i Jaffa. Vi startet menigheten med fem personer og der var vi i et helt år. Med hjelp av et bønneteam fra Ramle, klarte vi å betjene de få troende. Herren var trofast og flere kom til, og i løpet av to år hadde menigheten vokst til femti troende.

Hver mandag kveld møttes vi i Beit Immanuel-kirken, fordi den messianske jødiske pastoren, David Lazarus, var snill og lånte oss lokalet. Mitt vennskap med pastor David og andre messianske jødiske ledere ble sterkere fra dag til dag. Vi delte talerstoler, vi ba fast sammen, og våre forsamlinger delte mange aktiviteter for å vise ikke-troende at arabere og jøder kan være ett i Kristus. Senere traff jeg Tom Hess som jobber for forsoning mellom jøder og arabere på Oljeberget. Hos han møtte jeg enda flere messianske jødiske ledere og jeg deltok på bønnemøter som ett i Kristus. Samarbeidet med Avi Mizrachi og hans jødiske og min arabiske menighet har vokst seg særlig sterkt.

Jøder og arabere med samme visjon
I januar 2002 fikk jeg mulighet til å dele mitt vitnesbyrd på TV. Det var et direktesendt opptak fra Jerusalem og ble sendt over hele jorden via satellitt. Gjennom dette programmet fikk jeg muligheten til å bringe håp til alle de som så; den eneste løsningen til alle konflikter er Jesus Kristus. Han er den som bringer sann fred, den som bringer fiender sammen og forsoner dem, og gjør det mulig for dem å spise ved samme bord og be i samme rom. Han har gjort de to til ett.

På mine mange møter treffer jeg både troende arabere og jøder som har den samme visjonen. De vet at Jesus er det eneste håp for Israel og hele Midtøsten. Jeg tror på enhet i Kristus, og når folk ser vår kjærlighet til hverandre vil de dras til Jesus, Fredsfyrsten, han som til slutt skal bringe endelig fred til dette urolige området.